Didrik Arup Seip

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 27. jul. 2012 kl. 09:09 av Stigrp (samtale | bidrag) (NY om språkprofessor Didrik Arup Seip, rektor ved universitetet og medlem av Adm.rådet i 1940.)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Didrik Arup Seip er gravlagt ved Haslum kirkegård i Bærum.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Didrik Arup Seip (1884-1963) var språkforsker. Han var født i Hobøl som sønn av sogneprest Jens Laurits Arup Seip (1852–1913) og Marie Fredrikke Aubert (1853–1931). Han ble gift i 1914 med Johanne Louise Karoline, født Remmer (1892–1966). Han var dattersønns sønn av Jens Lauritz Arup (1793–1874), bror av Henrik Seip (1880–1975) og farbror til historikeren Jens Arup Seip (1905–92). Familien flyttet fra Hobøl før Seip var ett år, og han vokste opp på Åseral og på Karmøy.

Seip ble cand. philol. i 1911 og dr.philos. i 1916. Han var professor i riksmål, senere nordisk språkvitenskap, ved Universitetet i Oslo 1916–54, dekanus ved det historisk-filosofiske fakultet 1927-36, og rektor ved universitetet 1937–45 (han ble avsatt i 1941 av okkupasjonsmakten).

Han var medlem av [[Administrasjonsrådet], et forretningsministerium som administrerte de tyskokkuperte delene av Norge mellom 15. april og 25. september 1940. Høsten 1941 ble han arrestert og satt på Grini til våren 1942, da han ble overført til Sachsenhausen. Fra jul 1942 var han såkalt «fri fange» i Tyskland til våren 1945, og arbeidet for norske konsentrasjonsleirfangers sak.

Didrik Arup Seip er gravlagt på Haslum kirkegård i Bærum. Gravminnet er prydet med hans signatur. Seip var mottaker av Storkorset av St. Olavs Orden.

I et fyldig minneord i Aftenposten 4. mai 1963 skrev språkprofessor Trygve Knudsen blant annet:

I nesten 40 år virket han som universitetslærer, og de mange som i tidens løp satt under hans kateter, ble fengslet av hans alltid friske syn på emnet og hans intense glede ved å bringe vår kunnskap fremover. …

Han var et en nasjonens store ukuelighetssymboler, og den ”seipske ånd” ved Universitetet var en vederstyggelighet for Terboven.

Kilder og referanser