Drammenselvens Papirfabrikker: Forskjell mellom sideversjoner

 

Svogerne Harald Lyche og Erland Kjøsterud kjøpte i [[1872]] [[Geithusfoss]]en med omliggende grunn (gården Ilaug og deler av Skredsvika) for 6 000 speciedaler. De kalte seg da [[Eker & Gjethus Papirfabriker|Ekers og Giethuus Papirfabriker]]. Formann for direksjonen for det nye selskapet ble svogernes kompanjong [[Jørgen Henrik Meinich|Jørgen Meinich]]. I desember [[1876]] startet prøveproduksjon, og i [[1878]] begynte bedriften med regulær produksjon. Geithus stasjon på [[Randsfjordbanen]] ble bygd på en tomt gitt av bedriften, og det ble bygd en smalsporet sidelinje mellom fabrikken og stasjonen. To hester ble brukt for å trekke vognene. I [[1877]] hadde Erland Kjøsterud vært på en lengre reise til [[London]], [[Paris]] og [[Hamburg]] for å finne mulige avtagere for firmaets produkter og samtidig finne ut hvilke papirkvaliteter som hadde størst etterspørsel. Turen ble meget vellykket, og Kjøsterud inngikk flere salgskontrakter. Salget gikk så bra at man allerede i [[1878]] trodde det ville bli vanskelig å betjene kundene etter hvert som produktet ble kjent.

Samtidig begynte fabrikken å produsere mer «brunpapir». Dette egnet seg som innpakningspapir, og som den første papirfabrikk i landet klarte Drammenselven å få eksportert dette til Sør-Amerika til innpakning av frukt. Frukthandelen var i oppsving, og behovet for innpakningspapir var økende. Mens andre måtte innstille driften, økte Drammenselven papirsalget fra vel ett tusen tonn i [[1880]] til om lag to tusen tonn i [[1888]]. De stadig fallende prisene ble fulgt opp med reduksjon av lønningene samtidig som det ble innført akkordarbeid. Bedriften fikk lavere lønnskostnader, og det ble det produsert mer per tidsenhet. Dette skyltes delvis akkordarbeid og dels at arbeiderne hadde opparbeidet større ferdigheter i jobben. Fallet i papirprisene var dessverre større enn reduksjonen av lønnskostnader, så bedriften så seg om etter andre tiltak.  

Etter at den nye papirmaskinen var installert klarte ikke sliperiet å produsere nok masse til begge maskinene, og fabrikken måtte kjøpe tremasse utenfra. Å skaffe billig og tilstrekkelig brukbart råstoff ble derfor en stor utfordring. Kvaliteten på råstoffet var avgjørende for sluttproduktet, og materialkostnadene var 40 - 50 prosent av de totale kostnadene. Det ble en periode forsøkt med hamp og kluter til trykkpapirproduksjonen. Klutene måtte importeres og var dyre. Halmpapiret var vanskelig å behandle og maskinene måtte kjøre på lavere hastighet. I tillegg måtte de bruke dyre kjemikalier i produksjonen. Det ble gjort forsøk med cellulose, men dette var ikke kostnadssvarende. Av produksjonsmessige og økonomiske årsaker endte man opp med å anlegge et nytt tresliperi. Det nye tresliperiet ble anlagt på den andre sida av elva av Myrens Verksted i [[1886]] - [[1887]]. Den ferdige massen ble pumpet inn i en 330 meter lang rørledning til papirfabrikken.