Drammenselvens Papirfabrikker
Drammenselvens Papirfabrikker lå ved Geithusfoss i Drammenselva, Geithus i Modum. Den ble startet i 1873 av Harald Lyche, Erland Kjøsterud og deres kompanjong Jørgen Meinich. Bedriften ble igangsatt under navnet Actieselskabet Ekers og Giethuus Papirfabriker, og den produserte sitt første papirark 20. desember 1876 og var i regulær drift i 1878. De fant raskt ut at de trengte mer kapital, og i 1879 utvidet bedriften sin aksjekapital og skiftet samtidig navn til Drammenselvens Papirfabrikker. Meinich var styreformann, et verv han hadde til han døde i 1911 som siste mann av grunnleggerne, og en ny generasjon overtok vervene i bedriftens styre. Under første verdenskrig fikk bedriften et tap, og optimismen blant det sittende styre sank nok til å selge fabrikken til Union Co. i 1915. Union Co. forble eiere av bedriften helt fram til 1998, da Union-konsernet ble en del av Norske Skog. Men spesialpapiret som ble produsert her, var ikke et satsingsområde for Norske Skog. I 2006 ble derfor bedriften nedlagt for godt.
Ekers og Giethuus Papirfabriker
Svogerne Harald Lyche og Erland Kjøsterud kjøpte i 1872 Geithusfossen med omliggende grunn (gården Ilaug og deler av Skredsvika) for 6 000 speciedaler. De kalte seg da Ekers og Giethuus Papirfabriker. Formann for direksjonen for det nye selskapet ble svogernes kompanjong Jørgen Meinich. I desember 1876 startet prøveproduksjon, og i 1878 begynte bedriften med regulær produksjon. Geithus stasjon på Randsfjordbanen ble bygd på en tomt gitt av bedriften, og det ble bygd en smalsporet sidelinje mellom fabrikken og stasjonen. To hester ble brukt for å trekke vognene. I 1877 hadde Erland Kjøsterud vært på en lengre reise til London, Paris og Hamburg for å finne mulige avtagere for firmaets produkter og samtidig finne ut hvilke papirkvaliteter som hadde størst etterspørsel. Turen ble meget vellykket, og Kjøsterud inngikk flere salgskontrakter. Salget gikk så bra at man allerede i 1878 trodde det ville bli vanskelig å betjene kundene etter hvert som produktet ble kjent.
Ingeniører fra Myrens verksted utarbeidet et forslag til bygging av et tresliperi, men det ble ikke fattet noen beslutning på bakgrunn av dette. Derimot reiste den nyansatte bestyreren sammen med direksjonens formann i 1873 til Tyskland med det formål å skaffe seg bedre kunnskap av papirproduksjon fra tremasse. I Tyskland kontaktet de Heinrich Voelter i Heidesheim. Han hadde tidligere kjøpt patentet på tremassepapir og hadde også utviklet slipeapparatene. De fikk tilbud om en pakkeløsning av Voelter med en fullstendig plan for anlegg av tresliperi og papirfabrikk. Til tross for at tilbudet oversteg aksjekapitalen vedtok generalforsamlingen dette. For å utvide driften trengte de mer kapital og startet Drammenselvens Papirfabrikker.
Drammenselvens Papirfabrikker
De trengte en million kroner i aksjekapital til det nye selskapet. Blant annet fikk Voelter en aksjepost på 5 000 speciedaler, og de klarte etter hvert ved lån å komme opp i 961 000 kroner. Tre uker etter at refinansieringen var gjennomført, brant fabrikken på Eiker ned og det ble utbetalt en forsikringssum på 346 000 kroner. I stedet for å bygge opp fabrikken igjen, ble forsikringen ble benyttet til å nedbetale gjeld og sikre aksjekapitalen på Geithus. I 4. februar 1879 ble Drammenselvens Papirfabrikker stiftet. I 1873, mens fabrikken var under planlegging, så fremtidsutsiktene lyse ut. Prisen på papir lå i gjennomsnitt på 80 øre per kilo. I 1880 hadde kiloprisen falt til 35 øre. Flere av landets papirprodusenter slet og enkelte måtte innstille driften. Trykkpapirproduksjonen ble redusert og det vesentligste av produksjonen ble avsatt på hjemmemarkedet hvor man oppnådde litt bedre pris. Utover 1880-tallet var Morgenbladet og Aftenposten de største avtagerne av bedriftens trykkpapirproduksjon.
Brunpapir
Samtidig begynte fabrikken å produsere mer «brunpapir». Dette egnet seg som innpakningspapir, og som den første papirfabrikk i landet klarte Drammenselven å få eksportert dette til Sør-Amerika til innpakning av frukt. Frukthandelen var i oppsving, og behovet for innpakningspapir var økende. Mens andre måtte innstille driften, økte Drammenselven papirsalget fra vel ett tusen tonn i 1880 til om lag to tusen tonn i 1888. De stadig fallende prisene ble fulgt opp med reduksjon av lønningene samtidig som det ble innført akkordarbeid. Bedriften fikk lavere lønnskostnader, og det ble det produsert mer per tidsenhet. Dette skyltes delvis akkordarbeid og dels at arbeiderne hadde opparbeidet større ferdigheter i jobben. Fallet i papirprisene var dessverre større enn reduksjonen av lønnskostnader, så bedriften så seg om etter andre tiltak.
Produksjonsøkninger og overskudd
I 1880 ble det installert en ny papirmaskin og første året oppnådde bedriften en produksjonsøkning på 35 prosent. Ved utbedringer og utvidelser av maskinene klarte man å heve produksjonen ytterligere 40 prosent fra 1881 til 1888.
Etter at den nye papirmaskinen var installert klarte ikke sliperiet å produsere nok masse til begge maskinene, og fabrikken måtte kjøpe tremasse utenfra. Å skaffe billig og tilstrekkelig brukbart råstoff ble derfor en stor utfordring. Kvaliteten på råstoffet var avgjørende for sluttproduktet, og materialkostnadene var 40 - 50 prosent av de totale kostnadene. Det ble en periode forsøkt med hamp og kluter til trykkpapirproduksjonen. Klutene måtte importeres og var dyre. Halmpapiret var vanskelig å behandle og maskinene måtte kjøre på lavere hastighet. I tillegg måtte de bruke dyre kjemikalier i produksjonen. Det ble gjort forsøk med cellulose, men dette var ikke kostnadssvarende. Av produksjonsmessige og økonomiske årsaker endte man opp med å anlegge et nytt tresliperi. Det nye tresliperiet ble anlagt på den andre sida av elva av Myrens Verksted i 1886 - 1887. Den ferdige massen ble pumpet inn i en 330 meter lang rørledning til papirfabrikken.
Bedriftens politikk ga resultater og overskuddet lå på 92 000 kroner i gjennomsnitt fra 1880 til 1888. Gjelda som ble stiftet ved oppstarten ble nedbetalt i løpet av få år og egenkapitalen økte fra vel 800 000 omlag to millioner.
For å øke brannsikkerheten og for å få bedre belysning installerte fabrikken elektrisk lys i 1884. Selskapet fikk samtidig redusert forsikringspremien. I 1889 brant fabrikken og den ble umiddelbart bygd opp igjen og var klar til produksjon ett år senere. Det ble installert to nye papirmaskiner som hadde større kapasitet enn de gamle. Fra 1891 til 1896 ble kapasiteten på disse maskinen økt med nærmere 44 prosent.
Økte driftsutgifter og lave priser
I 1890 var kiloprisen på papir nede i 21 øre. Prisfallet sammen med økte driftsutgifter og større gjeldsbyrde i forbindelse gjenoppbygningen gjorde at selskapet fikk strammere økonomi. I tillegg til produksjonsutvidelser igangsatte bedriften også tiltak for å få ned kostnadene. Kullprisene ble stadig mer merkbare i regnskapene utover i 1890-årene For å få ned forbruket ble dampmaskinene forbedret, og i 1895 ble det reist en ny type fabrikkpipe for å få bedre utnytelse av kullet. Forbedringene i fyrhuset førte også til at den meget sjenerende røyken forsvant.
Stigende tømmerpriser var et tiltagende problem i regnskapene. Rundt århundreskiftet lå tømmerprisene i Skiens- og Drammensvassdraget mer enn 40 prosent over nivået for Glomma. Bedriften investerte derfor i barketromler for å minske svinnet som ble ved manuell barking.
Ny papirmaskin
I 1897 ble det installert en Pusey & Jones papirmaskin (PM 3). Denne hadde en hastighet på 120 meter i minuttet og ble bygget inn i en maskinhall som var 55 meter lang og 21 meter bred. Maskinhallen ble bygget med plass for to maskiner. Maskinen var drevet med turbinkraft, og ved århundreskiftet hadde fabrikken en produksjon på 7 500 tonn årlig. Tyve år tidligere hadde den vært på under tusen tonn. Drammenselva rangerte i 1900 som den nest største papirfabrikken i Norge etter Union Co.. Som en kuriositet kan nevnes at denne maskinen var i drift fra 24. mai 1897 til 11. mars 2002, en periode på nesten 105 år [1].
Til tross for alle bestrebelsene viste bedriftens økonomiske resultat stadig dårligere tall. I 1898 var overskuddet på knappe 12 000 kroner og verken nyinvesteringer eller bedre utnyttelse av maskinene førte til at rentabiliteten fra 1880-årene ble opprettholdt. Fremfor alt var det stigende råstoffpriser som gjorde at kostnadsnivået ikke fulgte fallet i papirprisen. Fra 1890 til 1900 steg produksjonsomkostningene fra 40 til over 50 prosent. Bedriften så allikevel optimistisk fram mot det nye århundret.
8 prosent utbytte
Det første tiåret av 1900-tallet ga et jevnt godt resultat og aksjonærene fikk utbetalt et årlig utbytte på 8 prosent, noe som ble betraktet som «tålelig bra». I 1902 fikk selskapet konvertert en del av sine lån til ihendehaverobligasjoner. Gjeldsbyrden forble den samme, men selskapet fikk gunstigere tilbakebetalingsvilkår og rentene ble nesten halvert.
I 1909 fikk Randsfjordbanen normalspor, og sidesporet fra Geithus stasjon til fabrikken ble derfor bygd om. I 1910 ble hestene skiftet ut med et lite skiftelokomotiv (et dampakkumulatorlokomotiv) kalt «Geita». Kullprisene steg riktignok mer enn det bedriften klarte å spare inn, så enhetskosten på brenselskontoen var den samme i 1910 som i 1902 og ledelsen begynte derfor å se seg om etter andre energikilder.
Generalforsamlingen i 1910 la fram forslag om å gå til innkjøp av en ny papirmasking. Den forrige ble installert i 1897 og man syntes at tiden igjen var moden for forandringer. Man innhentet tilbud og bestemte seg for det billigste. Dette var en papirmaskin med elektrisk drift og maskinen (PM IV) var i full drift på forsommeren 1913.
Til tross for stor optimisme hos ledelsen gikk avsetningen av bedriftens produkter tregt, og direksjonen vurderte innskrenkninger. Det var særlig vanskelig å omsette brunpapiret. Det ble innkjøpt tilleggsutstyr for tynntrykk og det ble forsøkt med dette som erstatning for brunpapiret. Vanskelighetene var allikevel ikke over. Finansieringen av den nye maskinen ble gjort ved at det ble tatt opp et vekselobligasjonslån. Sluttregningen ble imidlertid på en del mer enn budsjettert og merkostnadene ble i første omgang belastet selskapets kassakreditt, noe som senere ble omgjort til et vekselobligasjonslån. Dette kunne likevel ikke forhindre at 1914-regnskapet ble gjort opp med tap for første gang siden starten.
Første verdenskrig
Krigen forhindret brunpapiret å nå fram til Sør-Amerika. Salget var formidlet via agenter i Hamburg, og denne forbindelsen var på grunn av krigen brutt. Ingen av gründerne satt lenger i direksjonen. Den siste av de tre pionerene, Jørgen Meinich døde i 1911 og i hans og de to andres sted var det annen generasjon som hadde rykket inn. Den nye direksjonen vurderte bedriftens fremtidige utsikter for lite gunstige. Da disponenten sa opp høsten 1914, ble stillingen avertert ledig. Et av svarene man da fikk var fra administrerende direktør i Union Co. hvor han foreslo at Union Co, skulle overta som salgsdisponent, eventuelt også som innkjøps- og tekniske disponenter for Drammenselvens Papirfabrikker. Direksjonen svarte raskt at de ville gjerne ha en konferanse da den var i vil om at man ville oppnå hva man tilsiktet med forslaget. «Man var nemlig kommet på den tanke at det muligens ville være av interesse for Union Co. at erverve aktiemajoriteten i Drammenselvens Papirfabrikker».
Drammenselvens Papirfabrikker (Union Co.)
Partene møttes i Drammen 1. mars 1915 og de kom til enighet om et mulig oppkjøp. Tilbudet gikk ut på at minst 75 prosent av aksjene måtte håndgis til pari kurs til Union Co. Dette måtte godkjennes av generalforsamlingen som ble holdt vel to uker senere. Av den totale aksjekapitalen på 1 013 750 kroner ble over 85 prosent av aksjene stilt til disposisjon. Forutsetningen var dermed oppfylt og etter nesten 40 års drift var bedriften blitt en del av Union-konsernet.
Unions overtakelse førte først og fremst til administrative endringer. Nye folk kom inn i ledelsen, og en stor del av kontorvirksomheten ble flyttet til Kristiania hvor også Union hadde hovedkontor. Avtalene som Drammenselven hadde med sine salgsagenter ble sagt opp, og salget skulle i ettertid ivaretas av Union.
Union skifter ledelse
Driftsresultatene under krigsårene fulgte i hovedtrekk trenden for resten av papirindustrien: Resultat bedret seg i 1915, 1916 ble rimelig bra, eksporten falt noe i 1917, mens det siste krigsåret, 1918, ble et ganske godt år. Fra 1914 til 1918 hadde prisene på avispapir gått opp med 200 prosent og på skrivepapir med over 100. 1919 ble derimot et svart år for Drammenselven som da hadde et tap på 230 224 kroner. Unions tap var på hele 864 000 og de hadde i tillegg tap på en del spekulasjoner bedriften hadde vært involvert i. Administrerende direktør trakk seg derfor fra stillingen i desember 1919. Overingeniøren hadde allerede gått av og salgssjefen fulgte kort tid etter. Spekulasjonene hadde ført til en sterk svekkelse av Unions økonomi og det var også en tid snakk om at skogeierne i Skiens- og Drammensvassdraget skulle overta konsernet, men kort tid etter bedret papirmarkedet seg og prisene skjøt i været.
Brunpapiret, som tidligere hadde bidratt sterkt til bedriftens suksess, var sunket til en ubetydelig del av eksporten. I 1916 var volumet 2 850 av i alt 205 384 tonn. I 1923 var det bare 789 tonn. Distribusjonsvanskelighetene under krigen var en årsak til dette, men det var flere grunner til denne reduksjonen. Finnene hadde også en stor del av produksjonen innrettet på brunpapir. Dessuten hadde brunpapiret fått sterk konkurranse fra en annen papirkvalitet, såkalt kraftpapir (sulfatcellulosepapir). Dette papiret var både tynnere og sterkere enn brunpapir. Produksjonen av brunpapir var snart historie. Prisene på papir ved inngangen til 1920-årene var høyere enn noen gang før (og senere). Priseksplosjonen ga optimismen vind i seilene. Drammenselven hadde en fortjeneste på over en halv million kroner i 1920, men allerede 1921 endte opp som et elendig år, også kalt det sorte år i treforedlingens historie. Drammenselvens tap var på over en million.
Paripolitikken
Årene etter tok etterspørselen seg opp, og 1925 ble et toppår. Unionkonsernet skrev i årsberetningen at det hadde vært usedvanlig gunstige driftsforhold. I stedet for en fortsatt framgang ble 1926 starten på ei ny krise, og bedriften gikk med underskudd. Medvirkende årsak til dette var at kronekursen, som tidligere var knyttet opp mot gullstandarden, fikk flyte etter at bindinga mot gull ble opphevet i 1914. Dette medførte en sterk inflasjon, og i 1920 lå kroneverdien under 74 prosent av førkrigsnivået. Myndighetene ønsket igjen å knytte krona mot gullstandarden og igangsatte tiltak for å nå dette. Resultatet var at krona ble utsatt for spekulasjoner som igjen medførte at kronekursen ble utsatt for sterke svingninger. Krona oppnådde pari kurs i 1926. Endringen skjedde så raskt at norske produsenter fikk langt mindre igjen for sine varer enn planlagt. Det tok også lang tid for det innenlandske pris- og lønnsnivå å tilpasse seg veksten i kroneverdi. Denne politikken ble kalt paripolitikken, og ble en katastrofe for landet. Til tross for internasjonal høykonjunktur i slutten av 1920-årene, ble det produksjonsinnskrenkinger og arbeidsløshet innenlands.
Flere år med underskudd
Med unntak for enkelte år, gikk papirindustrien på Geithus med underskudd fra 1926 og fram til andre verdenskrig. Fram til børskrakket på Wall Street i New York som nådde Norge i 1930 hadde bedriftene omsetning høy nok til å opprettholde produksjonskapasiteten. I 1931 sank eksportprisene til et absolutt bunnivå. Generelt snudde nedgangen i 1932, men for papirindustrien begynte oppgangen først i 1937. Da var etterspørselen stor, særlig etter avispapir. Imidlertid var oppgangen forbi allerede året etter, og i 1939 var det nok en gang vanskelige omsetningsforhold.
Andre verdenskrig
To dager etter andre verdenskrigs utbrudd ble begge veibroene og fabrikkens jernbanebro på Geithus ødelagt av motstandsstyrkene, og fabrikken stanset driften. Sliperiet ble stående hele krigen, og alt tømmeret ble overført til Skotselv Cellulose. Produksjonen kom i gang igjen, men gjennom hele krigen var det mange driftsstopp, både av kortere og lengre varighet. Til tross for krigen og en usikker fremtid ble fabrikken bygd om og modernisert for store beløp, både i 1941 og 1942. Den 1. desember 1942 stoppet all produksjon og 7. januar 1943 kom Gestapo for å arrestere fabrikkbestyreren, Christian W. Hertzberg. Hertzberg var områdesjef i Milorg og han hadde blitt advart noen timer tidligere og rakk derfor å rømme. Han kom seg trygt over til Sverige, men omkom ved et flystyrt på veien fra Sverige til England. Bestyrerboligen ble konfiskert, kona Bergljot arrestert og satt et halvt år på Grini. Gjennom resten av krigen hadde tyskerne fabrikken under kontroll, og de benyttet store deler av fabrikken til lagerlokale. I 1944 la tyskerne et minefelt utenfor fabrikken, noe som forårsaket at to av bedriftens ansatte ble skadet og påført varig mén.
Etterkrigstida
I juni 1945 satte man i gang med opprydding, og Hjemmestyrkene tok over kontrollen. Først i september flyttet Hjemmestyrkene ut, og det ble mulig å forberede driften. Alle maskinene måtte gåes grundig gjennom, pusses og etterses nøye før de kunne settes i drift. Den første papirmaskinen ble satt i gang i september 1946, og den neste i desember samme år. Sliperiet kom først i gang i august 1947. Videre modernisering av bedriften fortsatte i 1950-årene. De elektriske anleggene i fabrikken ble fornyet, og pumper, møller og lignende fikk egen motordrift. Dette igjen førte igjen til økt behov for strøm. Bedriften inngikk derfor en avtale med «naboen» Gravfoss kraftstasjon om strømlevering. Man så for seg en økning i strømbehovet i tida framover og begynte derfor å planlegge utbygging av Geithusfossen. Maskiner som tidligere var brukt til avispapirproduksjon, ble modernisert og bygd om til å produsere «greaseproof». Konkurrentene på det markedet hadde i løpet av første halvdel av 1950-årene gått til anskaffelse av nye og større maskiner, og bedriften innså at man kunne risikere å komme helt i bakleksa om man ikke foretok seg noe. Det ble derfor bestemt å bygge videre på det maskineriet man hadde for å unngå alt for store innvesteringer. I 1956 ble den ene papirmaskinen stoppet for demontering, heloverhaling og ombygning. Det ble sprengt ut en ny maskinkjeller mens den andre maskinen (som sto ved siden av) var i fortsatt drift. 2700 m³ fjell ble sprengt ut. I 1960 bygde Union et kraftverk i Geithusfossen. Kraftverket utnyttet en fallhøyde på 9,5 meter, og generatoren kunne levere 12 000 kW. Strømmen var tiltenkt Unions egne fabrikker i Drammensvassdraget og til samkjøringen. 1. oktober 1961 ble kraftstasjonen satt i drift og ble koblet til samkjøringen en uke senere. Byggekostnadene var 14 millioner kroner. I 1980 år ble kraftverket solgt til Buskerud Kraftverker for 112 millioner kroner.
Nye produkter
For å kunne konkurrere med nyere produkter på markedet, opprettet fabrikken i 1960 en egen avdeling for etterbehandling av papiret. Første året ble brukt til eksperimenter, men allerede i 1962 og 1963 ble produksjonen av «bestrøket papir» solgt til forskjellige formål. Produktet ble kalt «Plastine» ettersom det var bestrøket med plast. Produktgruppen var vellykket, og mer moderne produksjonsutstyr ble kjøpt og installert på begynnelsen av 1970-tallet. Fabrikken kunne nå utvide produktspekteret, og avdelingen bidro sterkt til brukbare økonomiske resultat for Drammenselven. Markedet for avispapir var relativt stabilt i slutten av 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene, og Drammenselven kjørte helkontinuerlig drift av maskinene. Dette var en nødvendighet for å kunne drive avispapirproduksjonen med overskudd. Etter å ha slitt med driften det første halvåret av 1963, ble avispapirproduksjonen lagt ned. Papirmaskinen fikk en grundig overhaling, bygd om, kom i drift igjen våren 1964 og produserte da «greaseproof». Rundt 1980 fikk to av papirmaskinene datastyringsanlegg. Unions «greaseproof»-maskin i Drammen stoppet i 1982, og noe av maskineriet ble overført til Drammenselven. Bedriften satset på spesialpapir, og i 1989 hadde den høyeste produksjonen av «greaseproof», i alt 14 381 tonn papir. I begynnelsen av 1990-årene forsvant Sovjetunionen som et viktig marked for bedriften, men de klarte allikevel å kapre markedsandeler i andre land, slik at de unngikk de verste konsekvensene. Men mot slutten av tiåret ble det mer og mer klart at bedriften ville bli solgt.
Nordic Paper Geithus
Union-konsernet ble en del av Norske Skog i 1998, og fabrikken på Geithus gikk til de nye eierne. Men Norske Skog ville ikke sitte lenge med bedriften på Modum, for spesialpapiret som ble produsert her, var ikke et satsingsområde for konsernet. Et nytt selskap, Nordic Paper, ble imidlertid opprettet i 2001. Norske Skog og Petersongruppen sto bak. Vinteren 2006 trakk de to grupperingene seg ut og solgte Nordic Paper til en investorgruppe. Fabrikken, som da hadde 115 ansatte, ble nedlagt for godt. [2]
Referanser
Kilder og litteratur
- Eli Moen (1993) Modum - Ei bygd, tre elver – Modum kommune, Modum. ISBN 82-992991-0-1.
- Nilsson, Christer (2006) Union - Geithus i Masse Papir. Norske papir- og massefabrikker gjennom 150 år, s. 244 - 247 – Norsk skogmuseum, Elverum. ISBN 82-90660-28-6.
- Øyvind Haugen (1993) Union Geithus - A/S Drammenselvens Papirfabrikker – Lokalhistorisk Forlag, Modum. ISBN 82-7404-075-2.