Einar Høigård
Einar Musæus Høigård (født 18. oktober 1907 i Stavanger, død 25. november 1943 i Oslo) var lektor, historiker og motstandsmann. Han var fra våren 1942 en av lederne i lærerstriden, protesten mot nazifisering av skoleverket. Da han høsten 1943 ble arrestert valgte han å ta sitt eget liv framfor å risikere å avsløre andre i motstandsarbeidet.
Høigård tok examen artium ved Kongsgård skole i fødebyen Stavanger i 1927. I 1934 ble han cand.philol., og fulgte opp dete med et års tid som lektor ved universitetet i Hamburg. Dette var etter nazistenes maktovertagelse i Tyskland. Da han kom hjem til Norge ble han ansatt som lektor og bbliotekar ved Oslo katedralskole. Ved siden av arbeidet der underviste han også ved andre skoler, og han engasjerte seg sterkt i praktisk pedagogikk. Han regnes som en hovedinspirator for opprettelsen av Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo, som ble opprettet under professor Helga Engs ledelse i 1937. Det ble regnet som sikkert at han skulle etterfølge henne når hun etter planen skulle gå av i 1940.
Krigsutbruddet i 1940 endret på alles planer. Høigård, som hadde sett nazismen på nært hold under sitt Tysklandsopphold, var fra starten av negativ til okkupasjonsmakten og NS-myndighetene. Da lærerstriden etterhvert brøt ut ble han raskt en lederskikkelse i lærerfronten. Nazimyndighetene krevde en nazifisering av skolen, og at alle lærere måtte gå inn i det NS-styrte Norges Lærersamband. Høigård formulerte lærernes paroler mot dette gjennom fire punkter som totalt avviste enhver form for nazifisering.
Da universitetslærerne ble arrestert i oktober 1943 ble Høigård samtidig etterlyst av statspolitiet. En arrestasjon ville være svært farlig, ikke bare for ham selv, men også for de mange han satt med opplysninger om. Han forsøkte å flykte til Sverige, men på toget mellom Sarpsborg og Halden ble han tatt av grensepolitiet. Han ble ført til Bredtveit fengsel, hvor han var fra 25. oktober 1943. Han tilbrakte så en måned i varetekt der. Brev og notater som er bevart fra dette fengselsoppholdet forteller blant annet at han som kristen la sitt liv i Guds hender. 25. november ble han overført til Victoria terrasse for å avhøres. I frykt for å sprekke under avhør og dermed røpe andre motstandsfolk valgte han å kaste seg i døden fra et vindu ut mot Kronprinsens gate. Hans siste valg ble forklart i et brev til hans barn som ble funnet i den ene sokken etter hans død, og det går der fram at det var en planlagt handling å ta sitt liv dersom det gikk mot forhør og tortur. Han etterlot seg kone og fire barn, de yngste født etter hans død.
Han skrev flere bøker, og er særlig kjent for hovedverket Oslo katedralskoles historie fra 1942. I 1945 ble han kreert dr.philos. post mortem av Universitetet i Oslo, med denne boka som grunnlag. Einar Høigårds vei på Tåsen i Oslo og Lektor Einar Høigårds gate er oppkalt etter ham. Det samme er landområdet Høigårdbrekka i Antarktis.
Kilder
- Einar Høigård
- Lærernes motstandskamp på Arkivverkets hjemmeside
- «Einar Høigårds vei» i: Tvedt, Knut Are (red.): Oslo byleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 2010