Eksplosjonen på Vågen
Eksplosjonen på Vågen i Bergen fant sted i krigsåret 1944, nærmere bestemt på morgenen den 20. april. Det brøt ut brann i et tysk frakteskip med sprengstoff ombord, og da brannen nådde dette ble det utløst en enorm eksplosjon som raserte store deler av Bergen sentrum og tok minst 154 liv. Nærmest uansett hvordan man måler – tap av menneskeliv, materielle skader, mengden sprengstoff og så videre – er dette den største eksplonsjonsulykka i Norge noen gang.
Hendelsesforløp
Rett over klokka åtte på morgenen den 20. april rodde de to mekanikerne Lars Hamre og Lauritz Sletten ut til «Voorbode» som lå ved Festningskaien i Vågen med maskinskade. Skipet var en eldre nederlandsk damptråler på 176 bruttoregisterronn som var overtatt av den tyske Kriegsmarine og som gikk med last langs norskekysten. Nå var skuta på vei fra Oslo til Hammerfest, men måtte gå inn til Bergen på grunn av maskinskaden; i Laksevåg var det ikke plass i havna. De to nordmennene gikk om bord for å se på maskinen, og da de var på vei ned i maskinrommet oppdaga brått skipets egen maskinist at det kom opp røyk fra dampkjelen, på et tidspunkt hvor det ikke skulle vært fyr der. Han skrek til de to nordmennene at de måtte komme seg unna, og kasta seg over rekka over på brygga. Sletten tok raskeste vei over frakteskuta «Krosdøl» som lå fortøyd ved siden av, og så over på land. Hamre sto ved den andre rekka, og slengte seg i sjøen. Han svømte rundt og kom seg opp ei kaitrapp. De løp videre så raskt beina kunne være dem – og begge overlevde. Vi skal komme tilbake til dem senere.
På «Krosdøl» så en av mannskapet, Einar Sivertsen, at dekket på «Voorbode» var i ferd med å bli røyklagt. Han la også merke til at tre mann kasta seg i land. Sivertsen ropte over til kokken på det nederlandske skipet, som først var forvirra. Så skrek også han at folk måtte komme seg unna, og slengte seg over rekka. Det hele ble raskt svært dramatisk, og det må ha vært vanskelig for Sivertsen, Hamre og Sletten å skjønne hva som egentlig foregikk. En brann om bord medfører selvsagt fare, men i havn og med nedstengt kjele skulle det ikke være så voldsomt farlig. Men kokken avslørte noe bare mannskapet på «Voorbode» visste om, nemlig at det var sprengstoff om bord.
Frakt av sprengstoff krever, også i krigstid, visse sikkerhetsforanstaltninger. Etter tyskernes regler skulle marinekontoret i Bergen ha vært informert, slik at de kunne fulgt rutiner for farlig last. Men ingen i havna hadde fått vite noe. Marinekontoret i Oslo hadde bare ført opp lasta som «Wehrmachtsgut», altså gods som ble frakta for den tyske hæren, Wehrmacht. At det var mer enn 100 tonn dynamitt, 50 kasser med lunte og 180 000 fenghetter ombord visste bare mannskapet og de på marinekontoret i Oslo. Ut over at det ikke sto stprengstoff i manifestet, var anløpet ved dynamittfabrikken på Engene dekka over i loggen, ved at det var ført opp som stopp på en «brennstoffabrikk». Hadde det vært kjent at det var dynamitt ombord ville skipet aldri fått legge til i Bergen, for det var forbud mot å anløpe større havner med mer enn 50 tonn dynamitt. Marinekontoret hadde faktisk forutsatt at denne regelen ble brutt, for skuta hadde for liten plass til kullet som trengtes, og det var planlagt bunkring både i Kristiansand og Stavanger. Lasten var heller ikke forskriftsmessig stabla ombord. Fenghetter og dynamitt skulle plasseres unna hverandre, men «Voorbode» hadde bare ett lasterom. Hvorfor marinekontoret brøt flere regler er uklart. Det kan ha vært frykt for tyveri av sprengstoffet eller en sabotasjeaksjon. En annen mulighet er at noen hadde gjort en feil, og at man i stedet for å erkjenne feilen og enten dele opp lasta eller skaffe et større skip bare dekka over hva lasten besto av. Noe signalflagg, det røde flagget som varsler om sprengstoff, ble ikke brukt.
Da det ble kjent på Festningskaien at det var sprengstoff ombord begynte alle som var der å løpe. Men det ble ikke gitt noe annet varsel enn brannalarmen på fartøyene. Folk i området så røyken, og en forsamling av tyske vakter, sjøfolk fra mange nasjoner og russiske krigsfanger som løp for livet. Men hvor ikke de var visste de ikke før det noen minutter senere steg opp en ildsøyle på 20–30 meter fra «Voorbode». Den slukka brått etter noen sekunder. Klokka 8.39 kom så det store smellet, fulgt av en trykkbølge som knuste bygninger og slo pusten ut av mennesker. Lyden av eksplosjonen kunne høres i Solund, rundt åtte mil unna.
Skadeomfanget
Flere tusen personer som var innafor en radius på rundt 500 meter ble slått i svime umiddelbart. Noen døde av trykkskadene, men for mange av ofrene var det sammenraste bygninger som ble deres bane. Flere tusen trengte legehjelp. Bygningene nærmest Vågen ble rasert.
98 sivile og 56 tyske soldater omkom i eksplosjonen. Det er de 154 dødsfallene som kan dokumenteres. Om det også var dødsfall blant russiske krigsfanger som var satt i tvangsarbeid på kaia, eller blant utenlandske sjømenn som ikke ble registrert, vet vi ikke.
Omkring 4800 nordmenn og 83 tyskere ble såra som følge av eksplosjonen. Glass og steinsplinter som kom i stor hastighet førte til svært mange øyeskader. Bergen hadde to øyeleger, og de innså raskt at de måtte tilkalle assistanse fra Oslo. Det ble oppretta provisoriske lasaretter for å gi førstehjelp til de mange som var skadd.
131 bygninger ble fullstendig ødelagt av eksplosjonen, og 117 ble så rasert at de måtte rives. 45 andre bygninger hadde omfattende skader, men kunne reddes, og hele 3500 bygninger hadde mindre skader. Bygningen der Bergenske Dampskibsselskap holdt til var en av de som ble knust av eksplosjonen. 23 ansatte der ble drept, og papirbiter med firmaets logo falt ned så langt borte som i Seim, to og en halv mil utafor byen.
Mange av husene med mindre skader var ubeboelige i de første dagene, ettersom de måtte sjekkes om de var trygge. Flere tusen mennesker ble dermed husville. Røde Kors og forsyningsnemnda fikk i gang suppekjøkken og utdeling av brødskiver, og med hjelp fra frivillige fikk de husløse tak over hodet. Det var kalt denne dagen, bare 6–7 varmegrader da eksplosjonen inntraff, og kaldere på natta, så det var viktig å få folk i hus.
Flere kulturminner ble også skadd. På Håkonshallen ble taket blåst av, mens de tykke murene klarte seg. På Rosenkrantztårnet ble taket og brystvernet revet ned. Nykirken, Tollboden og Bryggen fikk også omfattende skader. Kommandantboligen og flere andre bygninger fra 1700-tallet på Bergenhus festning brant ned.
Av «Voorbode» og «Krosbøl» var det bare småbiter igjen. Deler av et anker som trolig tilhørte et av fartøyene ble funnet på Sandviksfjellet, omkring to kilometer unna og 400 høydemeter over eksplosjonsstedet. Flere andre fartøy ble skadd eller sank som følge av flodbølgen som skylte inn over Vågen. Den gikk også langt inn på land, og stoppa først ved C. Sundts gate.
Totalt ble skadene beregna til omkring 55 millioner kroner i datidas pengeverdi. Omregna til dagens pengeverdi er dette omkring 1,2 milliarder kroner.
Etterforskning
Tyskerne la først til grunn av det var en sabotasjeaksjon. En av grunnene til at de var så sikre på det er at 20. april var Adolf Hitlers fødselsdag, og en spektakulær sabotasjeaksjon på den dagen ville være et prestisjenederlag for tyskerne. Hamre og Sletten ble pågrepet og satt i lange avhør. Mistanken falt etter hvert på motstandsfolkene Rolf Olsen og Trygve Havnes. De ble etterlyst, men ble ikke funnet av tyskerne. Den tyske teorien i den første fasen var at noen hadde kasta en brannbombe inn gjennom en lufteventil. Tekniske undersøkelser var utelukka, man fant ikke nok deler av fartøyet til å kunne gjennomføre noe slikt.
Den norske sprengstoffinspeksjonen, og de fleste andre, mente at det var ei ulykke. Vitneforklaringene fra mannskapet og fra de to norske mekanikerne tyda nemlig på at kull hadde selvantent, noe som kan skje under visse forhold. Dette var ikke helt uvanlig, og maskinrom og kullager var bygd slik at dette normalt skulle gå bra. Problemet på «Voorbode» var sprengstofflasta som førte til at mannskapet måtte rømme i stedet for å forsøke å slokke brannen, og som så førte til den enorme eksplosjonen.
Etter en tid konkluderte også tyskerne med at det var ei ulykke. Den tyske havnekapteinen i Bergen og to personer ved marinekontoret i Oslo fikk milde straffer for tjenesteforsømmelse, og det var alt som skjedde. Med tanke på at det bare var rundt fire måneder siden Filipstadeksplosjonen i Oslo kunne man kanskje ha forventa en strengere reaksjon, ettersom alle involverte var klar over faren ved å ha skip lasta med sprengstoff liggende til kai i en stor by – særlig når bare noen få visste om faren, slik at det ikke var varslings- og evakueringsrutiner på plass.
Minnesmerke
Det eneste minnesmerket etter eksplosjonen er biten av et anker på Sandviksfjellet. Her ble det i 1994 satt opp en plakett som forklarer hvorfor man finner noe slikt på rundt 400 meter over havet, og ankeret ble bolta fast i fjellet. Minnesmerket befinner seg nær Ankerhytten.
Litteratur
- Eksplosjonskatastrofen i Bergen byleksikon.
- Eksplosjonen på Vågen på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Losnegård, Gaute: Norske ulykker og katastrofar. Utg. Skald. 2013. ISBN 9788279591962.
- Strand, Odd: 20. april : en dag i 1944 : eksplosjonsulykken i Bergen. Utg. Nordanger. Bergen. 1970. Digital versjon på Nettbiblioteket.