Ellef Dammyr og hans etterkommere
Ellef Dammyr og hans etterkommere: I 1830-åra kom en telemarking til Mjøndalsskauen i Nedre Eiker i Buskerud for å drive skogsarbeid. Ellef Vestmann ble han kalt, siden han kom vestfra, fra Telemark, og i 1836 laga han seg ei jordhytte og bygsla jord på den plassen som i dag kalles Dammyr. Etterhvert bygde han et tømmerhus, og i tur og orden kom barna til verden der inne på skauen - den første, ei datter, ble forresten født i jordhytta.
Kongen av Mjøndalsskauen
Ellef var overtroisk, og kjente godt til alle vesenene som levde i skogen; huldrer, tusser og troll. Han var nokså spesiell, og var nok en slags konge i skogsriket. Da Ellef ble gammel, overtok en av sønnene - som også het Ellef - både plassen inne på skauen og tilnavnet Vestmann. Han gifta seg etterhvert og fikk 12 barn, og det er nesten utrolig at de klarte å brødfø seg så mange der inne. Det fortelles om kona til Ellef, Ingeborg, at hun kun gikk til bygda hvert tiende år, og en gang hun gikk en slik tur bar hun syv pund mel hjem igjen. Dagen etter fødte hun, og var sjøl jordmor.
Gårdsliv, tro og overtro, skolegang
Dammyrfolket hadde vedrett og gjerdefang i skauen rundt gården, samt beiterett som gjaldt så langt som ei ku kunne gå på ei natt. Om sommeren hadde de kyr fra bygda gående på beite, og ellers hadde de sauer, griser, ungkalver, hest, hund og mange geiter. Til føda ellers sanka de bær, og drev med jakt og fiske. Forøvrig var Ellef skogsarbeider og jobba med hogst helt til fylte 80 år. En god venn av Ellef var dikteren Herman Wildenvey, og han skrev en hyllest til vennen og Dammyrplassen i Streiftog i hjembygden. Wildenvey kalte for øvrig Ellefs rike og hus for Dammyrgubbens Dovrehall.
Ellef var en troende mann, men likevel mente han også at det var troll, huldre og annet skrømt i fjella på Mjøndalsskauen. Og han var en mester i å ta varsel og tegn i naturen, i sola, månen og stjernene, samtidig som han var en vidkjent spåmann når det gjaldt været. I 1927 smelta snøen tidlig i mai-måned, og de fleste trodde på en tidlig sommer. Da sa Ellef til barna sine: "Te søttendes mai kan je kjøre dere tel kjerka på slean", - og Ellef fikk rett.
Sjøl lærte Ellef seg aldri å lese og skrive, han kunne bare til nød stave seg gjennom enkle ord. To av barna hans var også analfabeter. Skoleveien var lang, for Dammyr sogna til Mjøndalen skole sjøl om plassen lå nærmere Vestfossen i Øvre Eiker - kommunegrensa var altså årsaken til strabasene ungene på Dammyr fikk med å komme seg til og fra skolen. Emma Dammyr fortalte en gang i et intervju med journalisten Bengt Arne Røine at om vinteren, med snø i svære fonner, sto hun opp midt på natta for å rekke skolen i tide. Hun kunne vasse i snø til livet i 25-30 kuldegrader. Klærne var fulle av istapper som smelta når hun kom inn, og hun sto gjerne i løs- eller bløtsnøen i friminuttene slik at det ikke syntes at støvlene hennes var sprukne. Læreren, Løgslie, syntes nok synd på ungene fra dammyr, og når han mente det blei for ille, sendte han dem hjem igjen. Dette godtok imidlertid ikke Ellef Dammyr, som mente barna måtte få all den lærdom de trengte. Dermed jaget han dem tilbake til skolen. Ofte måtte barna bære med seg tunge varer på hjemveien fra skolen, og de måtte også delta i arbeidet på gården. Da ble det vel ikke tid til så mye lekser. Emma fortalte også at hun grudde for å gå på skolen fordi hun hadde dårligere klær enn de andre - hennes klær var lappa og stoppa etter alle kunstens regler. "Det var leit å måtte vise sin elendighet på utstilling i skolegården. Jeg kjente meg mer frynset enn de andre fillefransene som tilhørte blåstellsfolket".
Fra før 2. verdenskrig og inn på 1960-tallet hadde Edvard Ellefsen, sønn av Ellef, servering på Dammyr, slik at tørste skiturister kunne få seg en tår for tørsten underveis på turen. Varene blei frakta opp fra Mjøndalen med hest. Fremdeles bor det folk fast på Dammyr, og nåværende eier (2004) er Ellefs tippoldebarn Ole Horne.
Kolhytta og traurenna
Ved Øvre Fisketretjern finner man like ved den blåmerka stien mot Vestknabben rester etter ei hytte. Grunnmuren og noe redskap er synlige i skogbunnen. Her bodde en av sønnene til Ellef - Andreas Dammyr- med oppnavnet Kol. Han var en dyktig treskjærer, og solgte blant annet treskjeer, fat og trau rundt på bygdene. Traua var også premier i traurenna på ski som Kol arrangerte der inne på skauen. Kol var også meget flink til å lafte tømmerhus, samt til å lage hesteseletøy og utføre skomakerarbeid. Det ble også sagt at Kol hadde en egen evne til å helbrede syke dyr. Han var også svært tungerapp, og brukte mange forkortelser når han snakka - han hadde nærmest sitt eget "språk".
Kilder
- Artikkel av Anne Gallefos Wollertsen på nettsida til Eiker Arkiv Eiker.org
- Boka "Skogene mellom Drammenselva og Eikern", Drammens og Oplands Turistforening(DOT) 1996.