3 340
redigeringer
→Postfører Eriksen
| Linje 278: | Linje 278: | ||
<br/> | <br/> | ||
=== Postfører Eriksen === | === Postfører Nils Eriksen === | ||
{{thumb|Fimbul bilde.JPG|Illustrasjon: Elise Danielsen, fra boka Dundor-Heikka og flere lappers historier fortalt av dem selv. }} | |||
''av Pål Johansen, Evenesmark, elev i 8. klasse ved Liland skole'' <br/> | |||
En av de mest kjente, og således første landpostbud vi har hatt her i Evenes var Nils Eriksen. Han fikk jobben som landpostbud en stund etter at han hadde søkt amtmannen i Nordland amt om å få opprettet landpostrute av 16. februar 1911. Han tilbød seg da å utføre tjenesten for kroner 2 pr tur. Ruten skulle da gå fra Liland til Kirkhaug i Evenesmark. Senere ble ruten utvidet, og den målte | |||
i alt ca 55 km en stund. Nils Eriksen var således det første ansatte landpostbud av Liland Postkontor. <br/> | |||
I begynnelsen gikk han til fots, og det var ingen lek. Før var det jo ikke permanent brøyting og Nils Eriksen forteller selv i "Dundor-Heikka" av Inga Bjørnson til forfatterinnen at han av og til måtte gå til knes i snø med opp til 30 kg på skuldrene. Da Nils Eriksen nærmet seg bebyggelsen i Evenesmark etter å ha hentet posten på Liland, blåste han posthornet sitt. Folket i bygda hadde jo da ingen postkasser, så de husene som lå nærmest veien, fungerte som en slags oppbevaringssentral for posten, slik at de folkene som bodde lengst fra veien kunne komme og hente posten sin her. Jeg bør vel nevne at i 1920-åra fikk Nils Eriksen en hest som han kunne bruke til å frakte posten med, isteden for å gå den lange veien. <br/> | |||
Nils Eriksen forteller videre til forfatterinnen av "Dundor-Heikka" om sin | |||
barndom. <br/> | |||
Faren hans hette Erik Pålsa og hadde som yrke å være komiker. Han reiste rundt på markedene og gjorde komplimenter og ablegøyer, men tok seg også betaling for det. For eksempel å bli båret i en sekk og gale som en hane kostet to ort. Erik | |||
Pålsa var ærlig og pålitelig, og derfor sendte ofte folk penger med han. Aslaksen på Sandtorg skrev ham fribilett, som han fikk festet på ryggen når han var ute og reiste, og den lød slik: | |||
:Erik finn | |||
:reiser fritt | |||
:portofritt | |||
:hvor han vil | |||
:alle sine veier. | |||
Familien til Nils Eriksen bodde langt oppe i marka, avsides fra folk. Fattigdommen hersket bredt, og av og til måtte de spise på skinnet av reinkommagan. Da stekte de det på glo i grua. Ellers hadde de følgende kost. 0m vinteren hengte mora til Nils på ein kjele vann med salt oppi, av og til med en neve mel i. Det levde de på hele uka. <br/> | |||
Om vinteren gikk de også mye på ski. Når våren kom, fisket de på isen. Om sommeren bestod kosten av syregress. Imens gikk faren til Nils, Erik Pålsa, på fjellet og lette syregress, kvanna og krytjebær. Det hadde de oppi surmelka for å ha til vinters. Da var en nesten aldri syk. Da fantes det ikke tæring, halskatarr, difteri eller nervefeber. Den eneste sykdommen som fantes var | |||
febersott. <br/> | |||
Som voksen flyttet Nils til Stuneshaugen. Der bygde han seg gamme av skogen og brøt korn og potetåker. Det var kaldt der, men han klarte å eksistere uten | |||
fattighjelp. Han tok til seg sin gamle mor og stelte vel med henne helt til hun døde, 81 år gammel. <br/> | |||
Etter noen år maktet Nils Eriksen å få bygget vei til statsveien. Han hadde da fått en god del frivillige gaver og litt kommunestøtte. Han var en foretagsom mann, og han kjøpte fiskeyngel fra Danmark og satte ut i vatna rundt omkring i Evenesmark. <br/> | |||
Nils Eriksen døde i 1931, etter å ha vært postmann i over 30 år. <br/> | |||
<br/> | |||
For å ha kunnet skrevet dette stykket er jeg stor takk skyldig John Stunes, Bjarne Melbøe, Liland, og ikke minst forfatterinnen, avdøde [https://nbl.snl.no/Inga_Bj%C3%B8rnson Inga Bjørnson] av | |||
boka [http://www.nb.no/nbsok/nb/668c11ec0d56c76e77c628e58db7c9b4?index=2#0 "Dundor-Heikka"]. <br/> | |||
<br/> | |||
=== Einebæret === | === Einebæret === | ||
=== Peter Hansa-veien === | === Peter Hansa-veien === | ||