Finnmarka (Steinkjer): Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Finnmarka]]''' er en bydel i Steinkjer kommune. Og i denne sammenhengen skal det handle om barns oppvekst der i 1950-åra. Unger hadde mer «friland» før, så også på Finnmarka, hvor utfoldelsesmulighetene var mange. Leiken sto sentralt i barnas oppvekst langs [[Gamle Kongeveg (Steinkjer)|Gamle Kongeveg]], mellom «Undergangen» ved butikken hans [[Sverre Bye]] og «Tusenheimen» på «Borter-Finnmarka».

{{thumb høyre|Sverre Byes butikk.JPG|Her starter Finnmarka, ved butikken hans Sverre Bye som seinere ville hatt adressen [[Ølvegata]], som vi ser går oppover til venstre. Vannposten eksisterte til langt ut i 1950-åra.|Ukjent - Eier: FGS }}var nok «gjømt». Gjømmeplassene var mange og til dels kronglete, men aldri umulige. En av de uskrevne lovene var at det ikke var lov å gjømme seg inne i hus. Denne loven ble til dels omgått av de største/eldste som i enkelte tilfelle kunne finne på å gjømme seg i et uthus eller garasje og da gjerne parvis. Den eneste bilgarasjen vi hadde på Finnmarka den gang var nok [[Georg Fredrik Fasting]] sin. Han var fylkesarkitekt i [[Nord-Trøndelag]] etter krigen. Når vi hadde valgt den som skulle «stå» – enten ved regla «Pole-ein – pole-to – pole-tre» osv til pole- ti, eller «Elle, melle deg fortelle; du skal stå». Ja, så måtte vedkommende snu seg mot veggen eller stolpen og telle enten til ti eller hundre, før han/hun fikk lov til å begynne å leite etter bortgjemte unger. Hvor langt man skulle telle var avhengig av alderen til den som sto. Når man fant en skulle man rope :«Sjer dæ Petter/Birgit!», og så startet kappløpet tilbake til utgangspunktet der du sto. Om den som sto kom først sa han/hun : «Petter/Birgit ska stå»! Var det den andre som vant løpet sa han : «Tvi mæ!», og dermed gikk han/hun fri og den som sto måtte finne et nytt offer å prøve seg på, inntil han fant en han kunne vinne over, slik at han fikk avløsning som leiter. Man kunne også «tvi» seg fri ved å lure seg bort til ståplassen og banke i veggen/stolpen og utbasunere: «Tvi mæ!».

{{thumb høyre|Herman Jørgensen og Ola M. Johnsen klar for skolen.jpg|Herman Jørgensen, den seinere så bekjente myntkaster, her sammen med Ola M. Johnsen,- klar for første skoledag |Ukjent }}

{{thumb høyre|Besøk på Finnmarka.JPG|Besøk på Finnmarka, Gamle Kongeveg 19 fra [[Askim]] og [[Volda]] sommeren 1950. Klikk på bildet og få fram alle navna|Rolf Gaustad, Volda }}

Kaste på stikka - kaste mynt, var en typisk vårleik. Så snart snøen begynte å bråne fant vi en bar flekk og rissa opp streken, ca 50/60 cm lang. Bak streken ble det laga en halvmåneformet sirkel. Dette feltet dannet «døden».  De myntene som havnet her ble en del av potten som det ble kjempet om. Havnet mynten på streket var du vinner – inntil en annen kasta deg av streken med sin mynt. Om 2 eller flere fikk strek ble det omkamp disse i mellom, eller at potta ble delt ved å kaste myntene til værs etter å ha valgt seg «mynt» eller «kron». I forkant av spillet var det bestemt hva kasteavstand og innsatsen skulle være. 5-øres-mynt var det mest vanlige. Den brune kopperfemøringen var stor og tung nok til at den var god å kaste med. Det hendte man kasta med svarte femøringer av jern òg. Disse var fra 1941–45. Andre ganger var man enig om 2-øres-mynt. Det var òg en akseptabel mynt å kaste med, men ble helst ansett å være en øvelsesleik for de litt mindre ungene. Også i denne leiken var det (bare) gutter som deltok. Å kaste mynt – som vi vel egentlig kalte det, var en leik man holdt på med fra ca sjuårsalderen til fram henimot framvokstringsalderen. Spenninga var på topp, og økte hele tida henimot finalen. Sannsynligheten for at det var han Ditten eller han [[Hermann Jørgensen]] som tok den største potta i manns minne (over fem kroner), er stor. De var begge helt proff! Dessuten hadde de en skikkelig schwung på sitt «Y – bauh» etter kastet (når det var godkjent). De helt store pottene oppsto ikke i gata, men litt utafor allfarvei; det kunne være utafor [[«Fenka»]] ved siden av [[rørlegger Grønnesby]], eller vi gikk litt i skjul for husene i Gamle Kongeveg, på leira utafor tomta til Televerket eller ”møbeljohansen”.

Fra og med jernbaneundergangen ved butikken hans [[Sverre Bye]] til og med [[Vårtun gartnerskole |Vårtun]] var det ganske mange frukttrær i folks hager. Det beste eksemplet på en slik hageflekk var eple- og plommetrærne hans Lien som arbeiet på på [[Apoteket Nordstjernen (Steinkjer)|apoteket Nordstjernen]]. Der var barna så store at de ikke lenger var en del av gjengen. Ellers var han Lien ei veldig utfordring. Å gå til angrep på et av eple- eller plommetrærne hans krevde mot og visse taktiske anlegg. Roald og Kjellemann kan skrive under på det: Høstkveld med duskeregn, ca 15 grader varmt. Grusveien har nettopp slutta å knatre, det er blitt brunsvart på vegen etter regnet. Ikke slik at vegen er klissete, bare fastere liksom. Tre guta har til hensikt å gå på slang. Lyset i stuevinduet hos Lien betyr at han sitter ved radioen. Nå er det tid! Guttene smetter over gjerdet. En på vakt ved hjørnet mot bakgården der han Lien kan komme. Roald og Kjellemann går til aksjon, de høster og plukker. Det er godt om frukt det året. Da; en av plommehøsterne blir for ivrig og ei grein knekkes. Den knakende lyden, sannsynligvis knapt hørbar for nabo Ekker, høres ut som et ras for aktørene. Kjellemann blir flirfull, fordi ansiktet til vakta blir så forferdelig rart. Den grimasen er dog for ingenting å regne i forhold til det som er i vente! Et vislende brøl, og Lien i sin truende gestalt er der. Kjellemann spretter som en godtjukk gummiball, ned av treet, over gjerdet og klarer å komme seg i skjul i en annen hage, på andre sida av vegen. Vakta blir stiv, men klarer å fatte hva som må gjøres – uten å gjøre anskrik, det er for seint allikevel: Løpe det bukser og strikk kan holde. Over gjerdet til Fasting/Ekker og forbi kjøkkentrappa til [[Ole Bae]]. Over stakittgjerdet og opp [[Livenbakken]], inn døra – opp trappa , inn på kjøkkenet og stua til stolen ved radioen som heldigvis var ledig. Radioen ble skrudd på og etter omtrent 45 sekunder, når lampa hadde fått varma seg opp, hørtes Glenn Miller`s orkester spille Moonlight Serenade. Det var mandagskveld ca kl 1950;[[ Ønskekonserten]] på hell. Tre minutter seinere: Et forferdelig rabalder høres fra gangtrappa. Mor roper over seg; «Ka de e fer nå de her?» Inn på kjøkkenet kommer Lien, ikledd blårutete flanellsskjorte, koksgrå knickers holdt opp av rustbrune bukseseler og med grå raggsokker på beina. Det han holder i høgerhanda, viser seg å være Roald. Den samtalen som utspiller seg der inne på kjøkkenet, mellom Lien og mor med kommentarer fra Roald, er bare et vagt minne. Det hele løser seg opp etter noen tid. Nervene er fortsatt i høyspenn. Lien forlater, uten å ha fått vite hvem de andre ugjerningsmennene var. Onkel Leif som hadde hybel i førsteetasjen kom opp og spurte «ka det va som sto på?». Roald hadde holdt tett! Seinere sa mor at «det smaill itj ole ti`n Roald». Det var som om hun var stolt av ham for det. Gutter er sensible sånn!

Til jul ett år ble Gunnar og Roald beriket med revolvere med knallpapir av ei tante. Mora ble ikke særlig begeistret, men kunne lite gjøre. Den julaften feira Roald og broren utadørs! De varte så vidt til våren, revolverne, da var de sundskutt, så «kåbboy»-leiken den sommeren måtte som vanlig utføres ved hjelp av et rått tilskjært fiskekassebord som tjente som gevær.

[[Kristiansen, Gunnar E.]]: «Ungers leik» i ''Livet i småbyen Steinkjer på 1950-tallet'' ([[SteinkjerSAGA]]) 2008.

[[Kategori:Finnmarka]]