Grethe Kausland
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Grethe Kausland (født 3. juli 1947 i Horten, død 16. november 2007 i Oslo) var sanger, revyartist og imitator. Hennes foreldre var minearbeider Nils Anker Nilsen og Solveig Aurora Frantzen. Grethe var gift med musikeren Hallvard Kausland i tretten år.
På CD-platen Go' Biter - Live at Dizzie fra 1990 framfører hun shownummeret «Det begynte i Horten», og det er riktig. Hun hadde sin debut på Horten Revyteater fire år gammel. Etter deltakgelse u en radiooverført amatørkonkurranse på Jordal Amfi i 1955 fikk “Lille Grethe” platekontrakt. I mai 1955 spilte hun inn sin første plate (Teddyen min (eg. Teddybjørnen min)/Cowboyhelten), som solgte i over 100 000 eksemplarer. Fram til 1965 kom det rundt 30 innspillinger på merket Columbia. De fleste sangene var skrevet av Åsta Hjelm («Tante Åsta»), en venn av familien. Willy Andresen skrev mange av arrangementene til 1960. Til tross for at sangtekstene hadde et typisk barneinnhold og stemmen hadde et barns klang, så «swingte» Grethe som en voksen jazzvokalist.
Hun filmdebuterte i en hovedrolle i Smuglere i smoking (1957), raskt fulgt av Selv om de er små (1957) og de danske Far til fire og onkel Sofus (1957) og Far til fire og ulveungerne (1958). I 1959 spilte Grethe den bærende hovedrollen i Ivo Caprinos eneste realfilm, Ugler i mosen.
Da hun etterhvert ble eldre, var det vanskelig å finne materiale som hun kunne bli voksen med. Som Grethe Nilsen spilte hun i 1965 i filmkomedien To på topp. Etter det tok hun seg en lang pause.
Hun arbeidet ett års tid i Musikkmagasinet i Bergen, ble gift med gitaristen Halvard Kausland og var vokalist i Jan Palmes orkester. I 1971 hentet Arne Bendiksen henne tilbake til et par solosingler på etiketten Triola: Spre litt glede/Elle Melle (1971) og Sommeren er her/Vil du komme om jeg ber deg (1972). Hun deltok også på Arne Bendiksens Svensktoppar-serie nr. 12–14 (1971–1972). Grand Prix-seieren «Småting» (1972), i duett med Benny Borg, ble Grethe Kauslands store comeback. Det førte til engasjement i det populære svensk-norske fjernsynsprogrammet Morokul, hvor hun var fast humorinnslag i duoen EvaGrethe med Eva Rydberg.
Hun samarbeidet med Dizzie Tunes fra Chat Noir-debuten På go'fot (1973) til 1997. Flesteparten av deres mange store suksesser ble spilt i flere år, innbefattet landsomfattende turneer, TV-overføringer og svenske versjoner i Göteborg og Stockholm, hvor avisa Expressen i 1981 kalte henne Europas beste entertainer. Sammen med Dizzie Tunes mottok hun i 1973 bronserosen i Montreux for TV-showet Sing Sala Bim og Nordringprisen for radioshowet Folk i nord. Hun spilte en viktig rolle i gruppas spillefilm Tut og Kjør (1975) og i kinoversjonen (1979) av revyen Vi spillopper (1977). Grethe spilte inn flere plater med Dizzie Tunes og Benny Borg.
I disse årene opptrådte hun bare unntaksvis som soloartist på scenen, men mottok Spellemannprisen for discoplaten A Taste of Grethe Kausland (1978), som ble fulgt av Grethe synger Lille Grethe (1979) og den mer funky Stay with Me (1984). Grethe synger Lille Grethe var nyinnspillinger av hennes eldre sanger i discostil.
Etter Dizzie-perioden spilte Grethe i komedier og revyer på Chat Noir og ABC-teatret samt i Fredrikstad. Hun medvirket i filmen Over stork og stein (1994) og gestaltet en uteligger i den siste av Anja Breiens Hustruer-filmer. I tillegg kommer sentrale roller i TV-seriene D'ække bare, bare, Bernt (1996), Karl & Co. (1997–2000) og Jul i Blåfjell (1999). Sommeren 2001 hadde hun og Benny Borg suksess på Hankø med showet Grethe + Benny = Sant. På Chateau Neuf hadde Grethe sentrale roller i musikalene I blanke messingen og Billy.
Hennes musikalske hjerte tilhørte jazzen, men hun gav aldri ut noen soloplate som jazzsanger.
I 1991 ble Grethe tildelt Leonardstatuetten for innsatsen i norsk revy, ikke minst for sitt store imitasjonstalent. Denne evnen ble utnyttet til fulle i Montreux-bidraget Adam og Eva (1978), hvor hun blant annet imiterte Doris Day, Julie Andrews og Liza Minnelli. Den sceniske fremstillingen av Sammy Davis jr. er legendarisk. Sammy så opptredenen med henne selv og ble meget fornøyd. I 1993 gjestet hun Rogaland Teater og i 1995 Victoria Teater med den krevende enkvinnesforestillingen A Star Is Torn, med portretter av populærmusikkens tragiske kvinneskikkelser som Edith Piaf, Judy Garland, Billie Holiday og Janis Joplin.