Gullgammen
Gjennom Magerøysundet går all trafikk østover mot Russland.
Gullgammen ligger i Magerøysundet
Til Gullgammen i Magerøysundet kom Berit, den unge samejenta i 1927. Hun kom fra Karasjok og slo seg ned og ble en av de fastboende sammen med ektemannen, reidriftsamen Johan Bær.
Gullgammen ligger i Magerøysundet, så pass langt vest at det går med et par timer å ro herfra til Honningsvåg, minst. For å få gjort nødvendige innkjøp, måtte de i båt. Det meste av det de trengte for den lange vinteren, kjøpte familiene inn om høsten. Og da var de her i ett strekk, fra oktober til våren, fortalte Berit Bær en godværsdag sommeren i 1975.
Berit som aldri har drevet fiske, fortalte om en gang hun ble med på innkjøpstur til Honningsvåg:
»En vinter rodde vi i februar-mars. Bitende kaldt var det, og vind. Jeg tror vi brukte nærmere seks timer da vi skulle tilbake.»
Etter hvert som barna kom i skolealder, måtte de reise bort og bo på internat, de første gikk på skole Repvåg. Da internatet på Sarnes kom, gikk de på skole der. I hver skoleferie måtte barna hentes hjem og bringes tilbake.
«Før vi fikk motorbåten, måtte vi ro. Om sommeren gikk det bra, men i jule- og påskeferien var det ofte styggevær. Da måtte jeg springe over fjellet og rundt Sarnesfjorden for å hente dem hjem.»
Det om lag 20-25 fastboende i Gullgammen på 1950 og 1960-tallet, I huset til den nærmeste naboen vokste det opp fem barn. Og familien på den andre sida hadde i alle fall et par-tre som gikk på skole på Sarnes. Hver sommer kom det i tillegg en familie med seks barn innover og ble der i et par måneder.
Fraflyttinga begynte allerede etter hvert som barna hadde gjort seg ferdig med skolegangen. Omkring 1969 pakket tre av familiene sammen og forlot Gullgammen for godt.
Høsten 1975 flyttet den siste herfra, Berit Bær. Etter at mannen døde, har hun bodd her alene. Da vi denne høsten var på besøk hos henne for å skrive en reportasje for Finmarksposten, kom det frem at det nå hadde vært den siste sommeren for henne i Gullgammen. Hun skulle flytte derfra.
Jeg spurte om det ikke hadde vært ensomt å bo alene, men hun svarte:
«Nei, jeg er vant med å bo alene sammen med familien, og hadde mannen min levd, ville jeg fortsatt å bo her.»
På spørsmålet om ikke tida har kunnet bli lang og ensformig, svarte hun at det har vært nok å ta seg til. Hun har har hatt fjøs, og syr skaller og pesker som hun selger.
«I midten av denne måneden slakter jeg sauene, stenger vannet og spikrer for vinduene.»
Johan og Berit fikk mange barn, i alt ti, og da Berit Bær som den siste fastboende flyttet fra Gullgammen i oktober det året, hadde hun bodd her i 48 år.
Sist endret 2017.12.26
Artikkelen jeg refererer til stod i daværende Finmarksposten den 9. oktober 1975 og hadde tittelen «Bær-familien forlater Gullgammen».
Tilbake Tilbake til Meny