Gullgammen

Gullgammen ligger i Magerøysundet i Nordkapp kommune, hadde 20 til 30 fastboende like etter krigen. I dag er det et populært utfarsted.

Bærfamilien i Gullgammen

Til Gullgammen i Magerøysundet kom Berit, den unge samejenta i 1927. Hun kom fra Karasjok og slo seg ned og ble en av de fastboende sammen med ektemannen, reidriftsamen Johan Bær.

Gullgammen ligger i Magerøysundet, så pass langt vest at det går med et par timer å ro herfra til Honningsvåg, minst. For å få gjort nødvendige innkjøp, måtte de i båt. Det meste av det de trengte for den lange vinteren, kjøpte familiene inn om høsten. Og da var de her i ett strekk, fra oktober til våren, fortalte Berit Bær en godværsdag sommeren i 1975.

Berit som aldri har drevet fiske, fortalte om en gang hun ble med på innkjøpstur til Honningsvåg:

»En vinter rodde vi i februar-mars. Bitende kaldt var det, og vind. Jeg tror vi brukte nærmere seks timer da vi skulle tilbake.»

Etter hvert som barna kom i skolealder, måtte de reise bort og bo på internat, de første gikk på skole i Repvåg. Da internatet på Sarnes kom, gikk de på skole der. I hver skoleferie måtte barna hentes hjem og bringes tilbake.

«Før vi fikk motorbåten, måtte vi ro. Om sommeren gikk det bra, men i jule- og påskeferien var det ofte styggevær. Da måtte jeg springe over fjellet og rundt Sarnesfjorden for å hente dem hjem.»

Det var om lag 20-25 fastboende i Gullgammen på 1950 og 1960-tallet. I huset til den nærmeste naboen vokste det opp fem barn. Og familien på den andre sida hadde i alle fall et par-tre som gikk på skole på Sarnes. Hver sommer kom det i tillegg en familie med seks barn innover og ble der i et par måneder.

Fraflyttinga begynte allerede etter hvert som barna hadde gjort seg ferdig med skolegangen. Omkring 1969 pakket tre av familiene sammen og forlot Gullgammen for godt.

Høsten 1975 flyttet den siste herfra, Berit Bær. Etter at mannen døde, bodde hun her alene. Da vi denne høsten var på besøk hos henne for å skrive en reportasje for Finmarksposten, kom det frem at det nå hadde vært den siste sommeren for henne i Gullgammen. Hun skulle flytte derfra.

Jeg spurte om det ikke hadde vært ensomt å bo alene, men hun svarte:

«Nei, jeg er vant med å bo alene sammen med familien, og hadde mannen min levd, ville jeg fortsatt å bo her.»

På spørsmålet om ikke tida har kunnet bli lang og ensformig, svarte hun at det har vært nok å ta seg til. Hun har hatt fjøs, og syr skaller og pesker som hun selger.

«I midten av denne måneden slakter jeg sauene, stenger vannet og spikrer for vinduene.»

Johan og Berit Bær fikk mange barn, i alt ti, og da Berit som den siste fastboende flyttet fra Gullgammen i oktober det året, hadde hun bodd her i 48 år.

Tapiofamilien i Gullgammen

Wilhelm og Marie Tapio slo seg ned og ble boende i Gullgammen. Han var født i 1876, i det som da var Storfyrstedømmet Finland, og lå under Russland, og hun i 1873 samme sted. De fikk seks barn. Av dem var det bare Ida som kom til å bli boende i Gullgammen som voksen.

Ida, som kom til verden i 1897, ble gift med Paul. Før han kom til Honningsvåg, hadde han arbeidet ved Birtavarre gruver i Kåfjordalen, kanskje helt til driften der ble nedlagt i 1919, og het Paulsen til etternavn.

Bildet av Wilhelm og Marie Tapios hus i Gullgammen, kommer med foto tatt av Samuli Paulaharju som var her i tida mellom 1931-33.

Ida og Paul Paulsen fikk ingen barn, men nevøen Trygg som ble født i 1927, og som kanskje trådte sine tidligste barnesko hjemme i Tana, vokste opp hos dem. Familien bodde like ved Robertsenbruket i Honningsvåg mens Trygg gjorde seg ferdig med skolegangen. Deretter flyttet de til Bismarhallen, i Magerøysundet. Herfra drev de fiske og litt jordbruk.

Etter krigen flyttet Ida, Paul og Trygg til Gullhammen. Hit kom de, som så mange andre, med hver sine to tomme hender. En robåt og litt fiskeredskaper hadde de nok fått tak i. Kan hende var de blant de heldige som fikk utlevert ei ku, eller et par sauer av myndighetene i den første tida etter krigen, men det vet vi ikke. De gikk uansett i gang med å få bygd opp sitt småbruk, der Ida hadde vokst opp, tatt del i arbeidet, plukket bær og sikkert også vært ute og fisket.

Paul, Ida og Trygg begynte med to rom, kjøkken og stue, foruten gang. Bygget stod nede ved sjøen, hadde støypt grunnmur og lå bare noen få meter ovenfor flomålet. Riktig nok var huset i to etasjer, med ei bratt trapp opp til inngangsdøra, men i den underste var det lagerplass for robåten og fiskeredskaper.

De bygde også et lite fjøs og hadde ku og noen sauer. Fjøset ble også satt opp nede ved sjøen. Ettersom tida gikk ble det mulig å bygge større, og de fikk bygd et moderne våningshus oppe under bakken.

Som de fiskerbøndene de var, skaffet de seg større fiskebåter etter hvert. Den største var på omkring 35 fot. Mens Paul og Trygg fisket med line, fisket Ida med juksesnøre ute på sundet. Om somrene, når seien ved flo sjø kom inn under bergene på fastlandsida av Magerøysundet, satte de ut landnot og fylte Svanen, som skøyta het, med fisk.

De fikk bygd kai, og her kunne de legge skøyta til ved flo sjø. I makketida, om somrene, ble det hengt fisk under kaia. Ellers i året tørket de den på hjell og på fiskehesje.

I 1960-årene var optimismen stor, og familien gikk i gang med å bygge nytt fjøs, denne gangen med høner og produksjon av egg for Nord-Norges Salgslag.

Så kom fraflyttingspøkelset, dit som til så mange av småplassene rundt om. Fraflyttingen fra Gullgammen begynte, også her.

Bildet ble tatt en gang i tid mellom 1931 og 1933 av den finske folkelivsgranskeren Samuli Paulaharju som da var her. I Gullgammen møtte han både samer og innvandra finlendere.

Kilde

• Artikkelen jeg refererer til stod i daværende Finmarksposten den 9. oktober 1975 s. 6 og har tittelen «Bær-familien forlater Gullgammen». Digital versjon på Nettbiblioteket