Gunnar Jahn
Gunnar Jahn (1883 – 1971) var jurist, sosialøkonom og politiker (V). Han var født i Trondheim som sønn av tannlege Christian Fredrik Michael Jahn (1837–1914) og Elisabeth Wilhelmine Wexelsen (1853–1930). Jahn ble gift i 1911 med bibliotekar Martha Emily Larsen (1875–1954).
Jahn ble cand. jur. i 1907. Han begynte i Det Statistiske Centralbyrå (Statistisk sentralbyrå, SSB) i 1910, der han var ansatt helt til 1945, avbrutt av en periode i Rasjoneringsdirektoratet 1917–20 (fra 1919 som direktør), og som finansminister i Johan Ludwig Mowinckels tredje regjering mellom 1933–1935. Fra 1920 var han SSBs direktør.
Han var medlem av Administrasjonsrådet i 1940, ble senere motstandsmann og en av lederne i Hjemmefronten. Han satt på Grini fra høsten 1944 inntil frigjøringen.
Gunnar Jahn var finansminister i Einar Gerhardsens samlingsregjering i 1945. Mellom 1946 og 1954 var han sjef for direksjonen i Norges Bank (tilsvarer dagens sentralbanksjef).
Jahn var medlem av Nobelkomiteen fra 1937 til 1966, i hele etterkrigstiden var han komiteens leder.
Det er oppført en byste av Jahn på Bankplassen i Oslo, utenfor Norges Banks tidligere bygning der (Bankplassen 4, i dag Museet for samtidskunst).
Jahn ble bistatt fra Vestre krematorium i Oslo 8. februar 1971, og er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo. Aftenposten refererte fra statsminister [[Per Borten]s tale under bisettelsen:
| Jahn var en sterk og betydelig personlighet, og et utpreget karaktermenneske, en mann som stilte de strengeste krav til seg selv. Han bevarte alltid tjenersinnet i forhold til det samfunn han ga sine omfattende kunnskaper og sin store arbeidskraft. | ||