Henrik Sørensen: Forskjell mellom sideversjoner

Ved [[folketellingen 1910]] er han registert som kunstmaler, sammen med sin hustru Gudrun (født Klewe, 1. juli 1884 på Kongsberg) i [[Dannevigsveien]] 5 i [[Kristiania]]. De fikk i 1920 sønnen Sven Oluf Sørensen, som ble professor i kjernefysikk ved Universitetet i Oslo. Hustruen Gudrun, som var modell til flere bilder, døde 25. februar 1944.

{{thumb|Altertavle (Lillestrøm kirke).jpg|Altertavla i [[Lillestrøm kirke]] (1934).|[[Bruker:Nils Steinar Våge|Nils Steinar Våge]]|2009}}

{{thumb|Henrik Sørensen utsmykning i rådhushallen Oslo rådhus.jpg|Rådhushallen i [[Oslo rådhus]] med Sørensens utsmykning «Arbeid, administrasjon, fest» på fondveggen (1938-1949).|Bair175|2013}}

{{thumb|Det kongelige mausoleum.jpg|Alteret med bildet i nisjen bak de to kongelige sarkofager i [[Det kongelige mausoleum]] er laget av Sørensen (1948).|Per E. Hadland |2005}}

{{thumb|Utstilling holmsbu billedgalleri.jpg|Fra utstillingslokalene i [[Holmsbu billedgalleri]]. Bildet «Gatekamp» (1939) henger til høyre.|Erlend Bjørtvedt|2018}}

Allerede vinteren 1904 debuterte han på [[Høstutstillingen]] med et landskapsmaleri. Stor betydning for ham fikk vennskapet med [[Erik Werenskiold]] og [[Oluf Wold-Torne]]. De to tidlige arbeidene «Svartbækken» (1909) og «Gullfuglen» (1910) er tidlige eksempler på hans naturmystikk og inderlighet i forhold til det nasjonale som etter hvert ble stadig sterkere. [[Første verdenskrig]] gjorde et sterkt inntrykk på han. Han så krig, revolusjon og all vold som en meningsløs tragedie for alle impliserte og hans bilder fra denne tiden kan være preget av angstfulle visjoner og undergangsstemning.

I 1919 flyttet han til [[Paris]] og i 1927 slo han seg ned i Oslo. Hans bilder fra denne tiden hadde motiver fra norsk natur og folkeliv. Selv om han flyttet til Paris, vendte han tilbake til Norge om sommerne, hvor han fra samme år leide seg inn i skipperhuset «Støa» som ligger ved sjøkanten i Holmsbu, og var eid av Julius Tollefsen. Han arbeidet mye i [[Telemark]], og bodde om sommerene på sommerstedet «Støa» i [[Holmsbu (Hurum)|Holmsbu]]  som han tidligere hadde leid og disse stedene var viktige for ham. I 1929 kjøpte han «Støa».

Årene fra han kom hjem til Norge og fram til utbruddet av [[andre verdenskrig]] var produktive år for ham. Utover på 1930-tallet kom det også noen mer politisk kommenterende bilder, som for eksempel «Gatekamp» (1930) og «Ærens mark» (1931). «Gatekamp» skilder en gate, tydeligvis i Oslo, hvor det nettopp har vært en voldelig konflikt, med to mennesker døde og den tredje holder hendene for ansiktet i sterk redsel. «Ærens mark» viser en soldat har fått sprengt bort halve ansiktet og holder på å blø i hjel. En annen blir nådeløst knust av en stridsvogn og en tredje stikkes i hjel med en bajonett. Midt i disse dødsscenene sitter en mann med hendene for ansiktet, resignert overfor den avmakt og håpløshet enkeltindividet føler i en krigssituasjon.

På denne tiden laget han også en en rekke monumentale malerier, som alterverket i Linköping (1934) med den milde, ungdommelige Kristus, skjeggløs og høyreist, som med åpne armer vil favne hele menneskeheten i midtfeltet (gjentatt i [[Lillestrøm kirke]] samme år). Dette er et tema som går igjen i hans kirkeutsmykninger, hvor Sørensen brøt sterkt med de tradisjonelle Kristus-fremstillingene, og skildret den milde Kristus, skjeggløs og høyreist, som slik vil favne hele menneskeheten.

Han utsmykket i tillegg en rekke kirker med symbolsk-religiøse scener. I sine religiøse motiver står det allmennmenneskelige i pasjonshistorien sentralt for ham. Hans antikrigskunst må sees i sammenheng med hans framstilling av lidelsen i en religiøst sammenheng, mens lidelsen får mening i pasjonshistorien, framstiller Sørensen den som meningsløs i mellommenneskelige relasjoner.

I 1939 ferdigstulite han det store veggfeltet til Folkeforbundspalasset i Genève «Drømmen om den evige fred» (1939), som nå befinner seg hos FN i Genève. I samarbeid med [[Cathrine Riddervold]] sto han for mye av dekoreringen av [[Oslo rådhus]], særlig den mer enn 300 m² store fondveggen i Rådhushallen, «Arbeid, administrasjon, fest» (1938–1950), der midtpartiet er en gyllen halvsirkel med mor og barn og sittende far. Venstre del viser den gamle slumbebyggelsen i [[Pipervika]] og moderne torghandel; øverst omfavner mennesker hverandre og tar farvel, mens høyre del rommer kong [[Haakon VII]], [[Henrik Wergeland|Wergeland]], kunstnere og barn.  

Mens han i årene 1938 til 1950 arbeidet med «Arbeid, administrasjon, fest» til fondveggen til Rådhushallen, fikk han til disposisjon et 200 km² stort atelier, med 3,5 meters takhøyde i Oslo rådhus i 13. etasje i det vestre tårnet, med en fantastisk utsikt over byen og fjorden. Han hadde i denne perioden tilgang til dette atelieret døgnet rundt i denne perioden.

Men det var ikke bare som maler at han gjorde seg bemerket, og hans kallenavn «Søren» ble etter hvert kjent utenfor kunstnernes kretser. Han hadde mange meninger om mye, var en kjent skikkelse og en pågåenhet som gjorde at han fikk sine meninger publisert, særlig gjennom ''[[Dagbladet]]'', men også i andre aviser og i [[NRK]]. Han hadde imidlertid få formelle verv, men var en dyktig agitator for sine meninger og kunne være en ironisk polemiker. Han  var idealistisk, og en sterk motstander av enhver voldsutøvelse, og skal ha kalt seg en militant pasifist.