Henrik Sørensen
Henrik Sørensen, egentlig Henrik Ingvar Sørensen (født 12. februar 1882 i Fryksände i dagens Torsby kommun i Värmland, død 24. februar 1962 i Oslo) var en kunstmaler som utøvde en vidtrekkende innflytelse både som kunstner og gjennom sin vitale, idérike og dominerende personlighet.
Bakgrunn
Henrik Sørensen ble født i Sverige av de norske foreldrene Severin Sørensen (1858–1910) som var sagbruksfullmektig og Helene Høibraaten (1841–1882). Moren døde da han ble født i barsel og Henrik ble enebarn og vokste opp sammen med sin far, først i Sverige, men fra 1892 flyttet han og faren til Lillestrøm, hvor faren fikk arbeid som sagbruksfullmektig.
Etter gjennomført folkeskole og handelsskole tok han arbeid som kontorist i en sakførerforretning på Lillestrøm. Ved folketellingen 1900 er han og faren, samt en husholderske registret på Strandgaden 16c på Lillestrøm, og Henrik som «kontorist paa sagførerkontor». Vinteren 1904 og 1906–1908 fulgte han kveldsundervisning på Den kgl. Tegneskole i Kristiania, og våren 1906 fikk han sine bilder korrigert av Harriet Backer, men det var særlig korrekturen fra fauvisten Henri Matisse i Paris 1908–1910, som løftet ham videre som kunstner og ga ham forståelse for malerienes farger. I Paris ble han også kjent med blant andre Jean Heiberg, Per Krohg og Axel Revold som også var elever hos Matisse.
Ved folketellingen 1910 er han registert som kunstmaler, sammen med sin hustru Gudrun (født Klewe, 1. juli 1884 på Kongsberg) i Dannevigsveien 5 i Kristiania. De fikk i 1920 sønnen Sven Oluf Sørensen, som ble professor i kjernefysikk ved Universitetet i Oslo. Hustruen Gudrun, som var modell til flere bilder, døde 25. februar 1944.
.jpg)
Kunstner
Allerede vinteren 1904 debuterte han på Høstutstillingen med et landskapsmaleri. Stor betydning for ham fikk vennskapet med Erik Werenskiold og Oluf Wold-Torne. De to tidlige arbeidene «Svartbækken» (1909) og «Gullfuglen» (1910) er tidlige eksempler på hans naturmystikk og inderlighet i forhold til det nasjonale som etter hvert ble stadig sterkere. Første verdenskrig gjorde et sterkt inntrykk på han. Han så krig, revolusjon og all vold som en meningsløs tragedie for alle impliserte og hans bilder fra denne tiden kan være preget av angstfulle visjoner og undergangsstemning.
I 1919 flyttet han til Paris og i 1927 slo han seg ned i Oslo. Hans bilder fra denne tiden hadde motiver fra norsk natur og folkeliv. Selv om han flyttet til Paris, vendte han tilbake til Norge om sommerne, hvor han fra samme år leide seg inn i skipperhuset «Støa» som ligger ved sjøkanten i Holmsbu, og var eid av Julius Tollefsen. Han arbeidet mye i Telemark, og bodde om sommerene på sommerstedet «Støa» i Holmsbu som han tidligere hadde leid og disse stedene var viktige for ham. I 1929 kjøpte han «Støa».
Antikrigskunst
Årene fra han kom hjem til Norge og fram til utbruddet av andre verdenskrig var produktive år for ham. Utover på 1930-tallet kom det også noen mer politisk kommenterende bilder, som for eksempel «Gatekamp» (1930) og «Ærens mark» (1931). «Gatekamp» skilder en gate, tydeligvis i Oslo, hvor det nettopp har vært en voldelig konflikt, med to mennesker døde og den tredje holder hendene for ansiktet i sterk redsel. «Ærens mark» viser en soldat har fått sprengt bort halve ansiktet og holder på å blø i hjel. En annen blir nådeløst knust av en stridsvogn og en tredje stikkes i hjel med en bajonett. Midt i disse dødsscenene sitter en mann med hendene for ansiktet, resignert overfor den avmakt og håpløshet enkeltindividet føler i en krigssituasjon.
Religiøs kunst
Etter å ha malt en altertavle han ga til Vinje kirke i 1932, laget han på denne tiden også en en rekke monumentale malerier, som alterverket i Linköping (1934) med den milde, ungdommelige Kristus, skjeggløs og høyreist, som med åpne armer vil favne hele menneskeheten i midtfeltet (gjentatt i Lillestrøm kirke samme år). På hver side av Kristus komponerte Sørensen to langstrakte felt med 22 historiske personer fra Bibelen og kirkehistorien. Hver av disse har individuelle trekk og har forbilder fra sosiale opprørere og samfunnsrefsere som Sørensen hadde sympati og respekt for, som den anarkistiske Mikhail Bakunin og de svake og fattiges forsvarer Victor Hugo.
Denne Kristusframstillingen er et tema som går igjen i hans kirkeutsmykninger. Sørensen brøt med denne sterkt med de tradisjonelle Kristus-fremstillingene ved å skildre den milde, tilgivende Kristus, skjeggløs og høyreist, som slik vil favne hele menneskeheten. Man finner denne også i altertavlene i Notodden kirke (1938) og Hamar domkirke (1954). Denne fortolkningen av Kristusskikkelsen gjorde han til en fornyer av den religiøse kirkeutsmykning i Norden. Særlig var Sørensen påvirket av Frans av Assisi og det menneskesyn han forfektet.
Han utsmykket i tillegg en rekke kirker med symbolsk-religiøse scener. I sine religiøse motiver står det allmennmenneskelige i pasjonshistorien sentralt for ham. Hans antikrigskunst må sees i sammenheng med hans framstilling av lidelsen i en religiøst sammenheng, mens lidelsen får mening i pasjonshistorien, framstiller Sørensen den som meningsløs i mellommenneskelige relasjoner.
Offentlige bygninger
I 1939 ferdigstilte han det store veggfeltet til Folkeforbundspalasset i Genève «Drømmen om den evige fred» (1939), som nå befinner seg hos FN i Genève. Dette framstiller en pyramide hvor menneskeheten stadig higer mot toppen. De beveger seg forvridde og forpinte fra angstens bunnløse mørke oppover mot lyset og den harmoniske fred.
I samarbeid med Cathrine Riddervold sto han for mye av dekoreringen av Oslo rådhus, særlig den mer enn 300 m² store fondveggen i Rådhushallen, «Arbeid, administrasjon, fest» (1938–1950), der midtpartiet er en gyllen halvsirkel med mor og barn og sittende far. Venstre del viser den gamle slumbebyggelsen i Pipervika og moderne torghandel; øverst omfavner mennesker hverandre og tar farvel, mens høyre del rommer kong Haakon VII, Wergeland, kunstnere og barn.
Mens han i årene 1938 til 1950 arbeidet med «Arbeid, administrasjon, fest» til fondveggen til Rådhushallen, fikk han til disposisjon et 200 km² stort atelier, med 3,5 meters takhøyde i Oslo rådhus i 13. etasje i det vestre tårnet, med en fantastisk utsikt over byen og fjorden. Han hadde i denne perioden tilgang til dette atelieret døgnet rundt i denne perioden.
Portretter
Han la vekt på en fysisk likhet, men fremfor alt var han opptatt av å få fram de typiske karaktertrekk og spesielle egenskaper hos den portretterte. Før andre verdenskrig portertterte han blant andre Pär Lagerkvist (1921), Torgeir Augundsson (Myllarguten) (1926), Knut Liestøl (1931), Ingeborg Refling Hagen (1932) og Sigurd Christiansen (1936).
Etter krgen er disse malt med sterke farger og bred, heftig penselføring. Blant de portretterte var et nytt og annerledes bilde enn portrettet fra 1921 av Pär Lagerkvist (1948), Halvdan Koht (1948), Agnes Mowinckel (1949), Marianne Hamsun (1951), August Oddvar (1957)
Samfunnsdebattant
Men det var ikke bare som maler at han gjorde seg bemerket, og hans kallenavn «Søren» ble etter hvert kjent utenfor kunstnernes kretser. Han hadde mange meninger om mye, var en kjent skikkelse og en pågåenhet som gjorde at han fikk sine meninger publisert, særlig gjennom Dagbladet, men også i andre aviser og i NRK. Han hadde imidlertid få formelle verv, men var en dyktig agitator for sine meninger og kunne være en ironisk polemiker. Han var idealistisk, og en sterk motstander av enhver voldsutøvelse, og skal ha kalt seg en militant pasifist.
I sine ytringer kunne han hylde kunstnervenner, advare mot den framvoksende nazismen, og særlig mot krig. Han utviste et stort mot ved å stille sitt atelier i rådhuset til disposisjon for topphemmelige samtaler mellom Milorg og anti-nazistiske offiserer fra Wehrmacht. Det var både en trussel og et dekke for denne virksomheten at tyskerne hadde en offisersklubb i lokalene under, og slik gjorde det tilforlatelig at tyske offiserer kom og gikk også utenfor kontortid.
Hans motstand mot nazistene medførte at han ble arrestert og satt på Grini fangeleir 30. januar 1945, sammen med en rekke andre som også angivelig var kommunister. Sørensen hadde på Grini fangenummer 17 397.
Sørensen var også kjent for sine svært gode sosiale evner og beveget seg like naturlig med alle typer mennesker.
Minne
Ragnhild Butenschøn laget skulpturen «Regnbuen» i bronse og sveiset kobber og messing, som et monument over Sørensen på Lillestrøm. Denne ble seks år etter hans død reist utenfor Lillestrøm Kinotheater, i dag Lillestrøm kultursenter. I 2002 ble denne tatt ned i 2002 og i 2015 flyttet til Skedsmo rådhus. I 2013 ble det avduket en ny statue av Henrik Sørensen utenfor kultursenteret, utført av Bjørn Sørvang Hansen og gitt i gave til byen fra Skedsmo Kunstforening.
Sønnen Sven Oluf Sørensen sto bak to gallerier hvor hans kunst er tilgjengelig for allmennheten: i 1973 åpnet Holmsbu billedgalleri, beliggende et par hundre meter opp fra sjøen ved «Støa», og i 1991 Vinje biletgalleri i Smørklepp i Vinje, begge med Bjart Faye Mohr som arkitekt. Vinje biletgalleri, i dag en del av Vest-Telemark Museum, inneholder også malerier av Harald Kihle som også var en nær venn og kollega av Sørensen.
Det er også en samling av hans bilder på Lillestrøm videregående skole. Dette ble gitt av Sørensen selv, angivelig som erstatning for all den ugagn han hadde gjort i oppveksten.
Han har følgende gater/veier oppkalt etter seg:
- Henrik Sørensens vei på Karihaugen i Oslo
- Henrik Sørensens gate på Lillestrøm
- Henrik Sørensens veg i Rælingen
- Henrik Sørensens vei på Lillehammer
Verker (utvalg)
Bildende kunst
- Svartbækken, 1908, Rasmus Meyers samlinger, Bergen kunstmuseum
- (Gutten og) Gullfuglen, 1910, Rasmus Meyers samlinger, Bergen kunstmuseum
- Varietéartist, 1910, Prins Eugens Waldemarsudde, Stockholm
- Getsemane, 1922–25, Nasjonalgalleriet (NG)
- Golgata, 1921–25, NG
- Pietà, 1923–25, NG, deponert i Holmsbu billedgalleri
- Ragna, 1925, NG
- Fra Telemark, 1926, personlig eie (p.e.)
- Myllarguten, 1926, Holmsbu billedgalleri
- Gatekamp, 1930, Holmsbu billedgalleri
- Ærens mark 1931, Statens Museum for Kunst, København
- Storegut dør, 1932, p.e.
- Ingeborg Refling Hagen, 1932, Aschehoug
- alterverk, 1934, Linköping domkirke, Sverige og Lillestrøm kirke
- Dikteren (Sigurd Christiansen), 1936, NG
- Drømmen om den evige fred, 1939, FN, Gevève
- Arbeid, administrasjon, fest, 1938–49, Oslo rådhus
- Jødene (Israels folk), 1943, Holmsbu billedgalleri
- Joseph Grimeland, (portrett) 1943; Göteborgs Konstmuseum og Lillestrøm videregående skole
- alter, 1948, Det kongelige mausoleum
- altertavle, 1954, Hamar domkirke
- Ved staffeliet, 1961, portrett av Harald Kihle
Bokillustrasjoner
- J. Moe: I brønden og i tjærnet, 1928 (og senere utg.)
- B. Bjørnson: Fortællinger, 2 bd., 1929 (og senere utg.)
- R. Jølsen: Brukshistorier, 1938
- Aa. O. Vinje: Storegut (sammen med Harald Kihle), 1951
Trykt materiale
- Oluf Wold-Torne, 1932
- Gudrun fra H., dikt, 1944
- Henrik Sørensens notater om andre maleres meninger om kunstens utøvelse, 1944
- Av Henrik Sørensens skisseböcker, Göteborg 1954
- Opptegnelser og skisser, ved R. Butenschøn, O. Eidem og W. Midelfart, (posthumt) 1963
Kilder
- Henrik Sørensen i Norsk biografisk leksikon
- Henrik Sørensen i Norsk kunstnerleksikon
- Henrik Sørensen i Historisk befolkningsregister.
- Henrik Sørensen i folketelling 1900 for Skedsmo herred fra Digitalarkivet.
- Henrik Sørensen i folketelling 1910 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
- Kjeldearkiv:Den videregående skolen i Lillestrøm