Skribenter
87 027
redigeringer
→Virke
(→Virke) |
(→Virke) |
||
| Linje 13: | Linje 13: | ||
I 1919 flyttet han til [[Paris]] og i 1927 slo han seg ned i Oslo. Hans bilder fra denne tiden hadde motiver fra norsk natur og folkeliv, Han arbeidet mye i [[Telemark]], og bodde om sommerene på sommerstedet Støa i [[Holmsbu (Hurum)|Holmsbu]] som han tidligere hadde leid og disse stedetene var viktige for ham. | I 1919 flyttet han til [[Paris]] og i 1927 slo han seg ned i Oslo. Hans bilder fra denne tiden hadde motiver fra norsk natur og folkeliv, Han arbeidet mye i [[Telemark]], og bodde om sommerene på sommerstedet Støa i [[Holmsbu (Hurum)|Holmsbu]] som han tidligere hadde leid og disse stedetene var viktige for ham. | ||
Årene fra han kom hjem til Norge og fram til utbruddet av [[andre verdenskrig]] var produkstove år for ham. Utover på 1930-tallet kom det også noen mer politisk kommenterende bilder, som for eksempel «Gatekamp» (1930) og «Ærens mark» (1931). På denne tiden laget han også en en rekke monumentale malerier, som alterverket i Linköping (1934) med den ungdommelige, favnende Kristus i midtfeltet (gjentatt i [[Lillestrøm kirke]] samme år), det store veggfeltet til Folkeforbundspalasset i Genève «Drømmen om den evige fred» (1939), som nå befinner seg hos FN i Genève, og den mer enn 300 m² store fondveggen i [[Oslo rådhus]], «Arbeid, administrasjon, fest» (1938–1950), der midtpartiet er en gyllen halvsirkel med mor og barn og sittende far. Venstre del viser den gamle slumbebyggelsen i [[Pipervika]] og moderne torghandel; øverst omfavner mennesker hverandre og tar farvel, mens høyre del rommer kong [[Håkon VII]], [[Henrik Wergeland|Wergeland]], kunstnere og barn. I tillegg utsmykket han en rekke kirker med symbolsk-religiøse scener. | Årene fra han kom hjem til Norge og fram til utbruddet av [[andre verdenskrig]] var produkstove år for ham. Utover på 1930-tallet kom det også noen mer politisk kommenterende bilder, som for eksempel «Gatekamp» (1930) og «Ærens mark» (1931). «Gatekamp» skilder en gate, tydeligvis i Oslo, hvor det nettopp har vært en voldelig konflikt, med to mennesker døde og den tredje holder hendene for ansiktet i sterk redsel. | ||
På denne tiden laget han også en en rekke monumentale malerier, som alterverket i Linköping (1934) med den ungdommelige, favnende Kristus i midtfeltet (gjentatt i [[Lillestrøm kirke]] samme år), det store veggfeltet til Folkeforbundspalasset i Genève «Drømmen om den evige fred» (1939), som nå befinner seg hos FN i Genève, og den mer enn 300 m² store fondveggen i [[Oslo rådhus]], «Arbeid, administrasjon, fest» (1938–1950), der midtpartiet er en gyllen halvsirkel med mor og barn og sittende far. Venstre del viser den gamle slumbebyggelsen i [[Pipervika]] og moderne torghandel; øverst omfavner mennesker hverandre og tar farvel, mens høyre del rommer kong [[Håkon VII]], [[Henrik Wergeland|Wergeland]], kunstnere og barn. I tillegg utsmykket han en rekke kirker med symbolsk-religiøse scener. | |||
Men det var ikke bare som maler at han gjorde seg bemerket, og hans kallenavn «Søren» ble etter hvert kjent utenfor kunstnernes kretser. Han hadde mange meninger om mye, var en kjent skikkselse og en pågåenhet som gjorde at han fikk sine meninger publisert, særlig gjennom ''[[Dagbladet]]'', men også i andre aviser og i [[NRK]]. I sine ytringer kunne han hylde kunstnervenner, advare mot den framvoksende [[nazismen]], og særlig mot krig. Han utviste et stort mot ved å stille sitt atelier i Oslo rådhus til disposisjon for topphemmelige samtaler mellom [[Milorg]] og anti-nazistiske representanter for [[Wehrmacht]]. Det var både en trussel og et dekke for denne virksomheten at tyskerne hadde en offisersklubb i lokalene over, og slik gjorde dettilforlatelig at tyske offiserer kom og gikk også utenfor kontortid. Hans motstand mot nazistene medførte at han satt en periode på [[Grini fangeleir]]. | Men det var ikke bare som maler at han gjorde seg bemerket, og hans kallenavn «Søren» ble etter hvert kjent utenfor kunstnernes kretser. Han hadde mange meninger om mye, var en kjent skikkselse og en pågåenhet som gjorde at han fikk sine meninger publisert, særlig gjennom ''[[Dagbladet]]'', men også i andre aviser og i [[NRK]]. I sine ytringer kunne han hylde kunstnervenner, advare mot den framvoksende [[nazismen]], og særlig mot krig. Han utviste et stort mot ved å stille sitt atelier i Oslo rådhus til disposisjon for topphemmelige samtaler mellom [[Milorg]] og anti-nazistiske representanter for [[Wehrmacht]]. Det var både en trussel og et dekke for denne virksomheten at tyskerne hadde en offisersklubb i lokalene over, og slik gjorde dettilforlatelig at tyske offiserer kom og gikk også utenfor kontortid. Hans motstand mot nazistene medførte at han satt en periode på [[Grini fangeleir]]. | ||