Herlog Hudfat: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Herlog Hudfat]]''' (død [[1508]] i [[Hedmark]]), eller Herluf Hyddefad, (også kalt Herlov og Herlaug, Hyttefat og Hufvodfaat) var høvedsmann eller fører for et opprør mot danskekongen. Historien starter under kong Hans sin periode da ridder og landeier i hele det søndenfjeldske Norge, [[Knut Alvsson]] døde i 1502. Herluf var en bekjent av Alvsson. Det ble raskt konstatert at dette var et nidingsverk av danskekongen som fabrikkerte en grunn og overtok alle landeiendommene til Alvsson. Det hadde vært opprør og misnøye blant norske og svenske storfolk lenge. Da sønnen til kong Hans overtok tronen i 1506 ble det innsatt fogder i distriktene. Blant disse var en som tidligere var involvert i forræderiet mot Alvsson. Dette skapte stor uvilje blant almuen og bøndene som da tok til våpen. Herluf ble anfører for bondehæren som omfattet hele Hedemarken og Solør. Da kong Christian II hørte om dette reiste han til Akershus og tok opp jakten på opprørerne. Bondehæren ble fanget. Mange stormenn mistet livet og ble henrettet. Herluf ble fanget, avhørt og dømt til og bli lagt på steile og henrettet. I denne prosessen blir biskopen på Hamar [[Karl Jensson Skonk]] (Skancke) anklaget for og ha stått i ledtog med opprørerne. Han blir også fengslet og frykter for sitt liv og han forsøker og flykte. Han river opp noen klær og forsøker og fire seg ned og ut av et vindu, men han falt ned og den ene foten ble knust og han døde senere av skadene. Det er senere blitt antatt at han var uskyldig.                 

Når Herlog har fått en nokså framtredende rolle i tekster om denne perioden i norsk historie skyldes det først og fremst av [[Arild Huitfeldt]] i sin ''[[Danmarks Riges Krønike]]''  («Historiske beskriffuelse, Om hues sig haffuer tildragit under kong Christiern den annen» - 1596 og «kong Hansis Krønicke - 1599) Her blir ''Herloff Hyddefad'' beskrevet som en sentral leder for opprøret. I Huitfeldts versjon ble Herlov tatt til fange og ført til [[Båhus festning]] hvor han ble lagt på steile. Under tortur anga han flere medskyldige, og noen av biskop Karls sveiner anga også biskopen. Det skal ha vært den svenske riksforstanderen Sten Sture som sto bak opprører, med biskopen som den norske hovedmannen. Huitfeldt plasserer hendelsene i 1502, fire år før Christian ble visekonge, og det står at han fulgte farens vilje da han dro til Norge for og slå ned opprøret.  Huitfeldts tekst inneholder trolig en rekke feil, og skrevet med en politisk målsetning. Men den ble allikevel tatt med av blant annet [[Ludvig Holberg]] og [[Henrik Wergeland]] i deres framstillinger av perioden. Herlog ble også kjent gjennom [[P.A. Munch]]s ''[[Norges, Sveriges og Danmarks Historie til Skolebrug]]'' fra 1838. Først med [[Ernst Sars]] ble historia endra. Sars påviste i kildene at det ikke var grunnlag for å snakke om et nasjonalt adelsopprør, og at Herlog var en ukjent størrelse som bare nevnes én gang. [[Halvdan Koht]] og [[Lars Hamre]] har senere trukket de samme konklusjonene som Sars.