Herrnhuterne: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 12: | Linje 12: | ||
*[[Leksikon:Herrnhutere]] | *[[Leksikon:Herrnhutere]] | ||
*[https://snl.no/Brødremenigheten Brødremenigheten] i [[Store norske leksikon]] | *[https://snl.no/Brødremenigheten Brødremenigheten] i [[Store norske leksikon]] | ||
*[https://snl.no/pietisme Pietisme] i [[Store norske leksikon]] | |||
[[Kategori:Kristendom etter type]] | [[Kategori:Kristendom etter type]] | ||
Sideversjonen fra 17. mai 2017 kl. 11:04
Herrnhutere, også kalt Brødremenigheten, kristent samfunn som utgikk fra de böhmiske brødre, organisert 1727 omkring kolonien og menigheten Herrnhut i Sachsen. Kolonien Herrnhut («Herrens beskyttelse») ble anlagt av grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf i 1722 og forble deres åndelige sentrum,. Etter at Zinzendorf var i København 1731 kom en rekke prester og andre under innflytelse fra herrnhuterne. Et forbilde ble den danske herrnhuterkolonien Christiansfeld i Sønderjylland, etablert i 1772. De sto for en pietisme som hadde røtter til den husittiske kirken i Böhmen fra 1400- og 1500-tallet, tilhengere av Jan Hus.
Herrnhuterne var preget av mystikkens fromhet og Zinzendorf betonet den mystiske foreniing med den lidende Kristus. Retningen sto for en sterkt sentrering rundt Jesus Kristus, hans blod, sår og lidelse. De var organiserte i små, tette grupper (‘kor’ og ‘sosieteter’) med streng indre kontroll. Herrnhuternes virksomhet var svært aktive innenfor misjon. Zinzendorf hadde god kontakt med det danske kongehuset og herrnhutiske misjoner ble ssendt til Grønland i 1733 og til de danske besittelsene i Trankebar i India i 1735.
De kom på en rekke punkter i konflikt med gjeldende lovgivning og dominerende teologi, men ble etter hvert tolerert, ikke minst fordi enkelte prester og byborgere sympatiserte med bevegelsen. Påvirkning fra herrnhuterne var merkbar rundt Oslofjorden og Kristiania (fra 17737), i Bergen (fra 1740) og i Trondheim allerede i 1730–40-årene, men graden av organisering varierte. Fra siste halvdel av 1700-tallet var også også menigheter i blant annet Skien og Bragernes (fra 1746). Flere steder var herrnhutere samlet i privathjem rundt en lokal prest fordi dette omgikk bestemmelsene i forordning 13/1 1741 (konventikkelplakaten), andre steder hadde de i perioder egen sosietet med forstander og forsamlingshus. Herrnhuterne hadde en renessanse i 1820–30-årene som fikk betydning for misjonsbevegelsen i den lutherske kirke i Norge.
Den siste herrnhuterforstander forlot Kristiania i 1902, hvor de hadde holdt til i Nedre Slottsgate 15.
Selvom det var flere pietistiske retninger i Norge, som herrnhutere og radikalpietisme, var den viktigste pietistiske retningen for den norske pietismen var imidlertid den som hadde sitt utgangspunkt i miljøet i den belgiske byen Halle, 15 km sørvest for Brussel i Flamsk Brabant.