Infopunkt 11: Operastranda: Forskjell mellom sideversjoner

Kort etter ble det avfyrt brannskudd fra [[Akershus festning|Akershus]], storklokken i [[Oslo domkirke|Vor Frelsers kirke]] begynte å kime, og et rødt brannflagg ble heist og pekte mot bordtomtene på Vaterland. Flammene stod raskt høyt i været. Folk kom strømmende til – [[Christiania Borgerlige Brandkorps|brannkorpset]], garnisonen fra festningen, vognmannslauget og frivillige fra alle samfunnslag med det de hadde av brannsprøyter, vogner og bøtter. Ved midnatt var brannen slukket. Lukten av våt brannrøyk må ha preget byen som satt igjen i sjokk.

</onlyinclude>

To dager etter brannen ble en kommisjon nedsatt for å skaffe opplysninger om brannen. Mistanken falt på en Ole Olsen Østbye, kalt Ole Niefing fordi han hadde bare ni fingre. Han ble frifunnet, men måtte betale 140 spesiedaler i omkostninger. Ingen ble noen sinne dømt, og brannårsaken ble aldri brakt på det rene.  

Gjennom hele 1500-, 1600- og 1700-tallet var trelast en viktig eksportvare for Norge. Christiania ble dratt inn i trelasthandelen i økende monn fra 1600-tallet.  Tømmeret ble felt i innlandet og som oftest fløtet til sagbrukene. Fra sagbrukene  i Sagelva nedenfor Strømmen ble planker kjørt gjennom marka til bordtomtene på Vaterland der de ble lagret. Plankestablene kunne være så høye som 7 meter, og bordtomtene strakk seg fra havnen og helt bort til der Legevakta er i dag.  Lukten av gammel sagspon og planker som tørket må ha preget ikke bare bordtomtene, men også området rundt.  

De norske trelasteksportørene, også de i Christiania, hadde gjennom Napoleonskrigen solgt lite tømmer. Lagrene med planker hadde vokst. Med freden i 1814 så de frem til en normalisering av handelssituasjonen, men britenes avgjørelse om å fortsette med høy toll satte en effektiv stopper for det. Da brannen brøt ut i 1819, var det derfor fremdeles mye trelast på lager. At den brøt ut i mai, før særlig mange skip hadde rukket å seile ut med trelast, gjorde ikke situasjonen bedre.

Med brannen forsvant mye av trelasten som christianiakjøpmenn skulle selge det året, og konsekvensene var store. Trelasten var ikke forsikret. Selv om det fantes en norsk brannkasse som forsikret hus og gårder, var det i Norge i 1819 enda ingen som forsikret “Meubler og løse Effecter” som trelasten på bordtomtene ville ha blitt kategorisert som. Tidligere, i unionen med Danmark, hadde slikt vært forsikret i Asurance-Compagniet i København, men etter 1814  het det at “dette Compagniet nu ikke assurerer i Norge”.  

I mange tilfeller hadde kjøpmennene også satt seg i gjeld, eller lånt ut, med sikkerhet i nettop salget av den trelasten som nå var gått opp i flammer. Dette betydde at flere hadde vansker med å gjøre opp for seg. I kjølvannet av brannen, og sammen med flere økonomiske komplikasjoner som devaluering av pengene, kraftig økning av eksporttollen og tap av det gamle broderlandet Danmark som marked, gikk flere av de store handelshusene som hadde dominert byen og Østlandet på slutten av 1700-tallet, falitt.

* Lokalhistoriewiki.no om ''[[Trelasthandel_fra_1500_til_1800|Norsk trelasthandel fra 1500 til 1800'']]