Infopunkt 11: Operastranda
| Luktpunkt Oslo | ||||||
|
Det var røyklukten som først gjorde at brannen ble oppdaget. Brannen på bordtomtene brøt 4. mai 1819 ut i en plankestabel ved Akerselva og ble varslet omkring kl. 1215, midt i middagstiden. At de fleste var dratt hjem for å spise forklarer nok også hvorfor ingen døde i brannen. Ved midnatt var brannen slukket. All planken som hadde vært lagret der var blitt til aske. Bare lukten av den sure røyken var igjen. Skadene ble som i samtiden anslått til mellom 250 000 og 500 000 spesciedaler.
Kort etter at brannen ble varslet ble det avfyrt brannskudd fra Akershus, storklokken i Vor Frelsers kirke begynte å kime, og et rødt brannflagg ble heist og pekte mot bordtomtene på Vaterland. Flammene stod raskt høyt i været. Folk kom strømmende til – brannkorpset, garnisonen fra festningen, vognmannslauget og frivillige fra alle samfunnslag med det de hadde av brannsprøyter, vogner og bøtter. Ved midnatt var brannen slukket. Lukten av våt brannrøyk må ha preget byen som satt igjen i sjokk.
Forsøk på oppklaring
To dager etter brannen ble en kommisjon nedsatt for å skaffe opplysninger om hva som hadde skjedd. Mistanken falt på en Ole Olsen Østbye, kalt Ole Niefing fordi han hadde bare ni fingre. Ole ble frifunnet, men måtte betale 140 spesiedaler i omkostninger. Ingen ble noen sinne dømt, og brannårsaken ble aldri brakt på det rene.
Christiania og trelasten
Gjennom hele 1500-, 1600- og 1700-tallet var trelast en viktig eksportvare for Norge. Byen ble dratt inn i trelasthandelen i økende monn fra 1600-tallet. Tømmeret ble felt i innlandet og som oftest fløtet til sagbrukene. Det var noen sager langs Akerselva, men det meste kom fra sagbrukene i Sagelva nedenfor Strømmen. Derfra ble planker kjørt gjennom marka til bordtomtene på Vaterland der de ble lagret. Plankestablene kunne være så høye som 7 meter, og bordtomtene strakk seg fra havnen og helt bort til der Legevakta er i dag. Lukten av gammel sagspon og planker som tørket må ha preget ikke bare bordtomtene, men også området rundt.
På 1600-tallet var Nederland hovedmarked for norsk trelast, men på 1700-tallet tok England over. I London og andre engelske havner var særlig “Christiania deals” (brede planker) kjent som den beste kvaliteten plank. I England hadde det norske tømmeret omtrent 80% av det sivile markedet, og ble brukt til alt fra møbler og husbygging, til pakkasser og likkister. Omtrengt 10 til 20% av det norske tømmeret, også det fra Christiania, gikk til Danmark. Dette var hovedsaklig vraktømmer som ikke kunne selges andre steder.
Under Napoleonskrigene, da Danmark-Norge ble dratt inn i krigen på fransk side mot britene, ble det norske tømmeret stengt ute fra det britiske markedet. Tollbarrierer på så mye som 150% av trelastens verdi, samt fare for kapring, holdt norske skip med trelast unna de engelske havnene under krigsårene. Etter krigen bestemte det britiske parlamentet at de høye tolltarriffene skulle fortsette. Britene ønsket ikke lenger, slik tilfellet hadde vært før krigen, å være avhengige av andre stater for forsyning av tømmervarer. I stedet bestemte de seg for å satse på å bygge ut trelastnæringen i egne kolonier, først og fremst i Canada.
De norske trelasteksportørene, også de i Christiania, hadde gjennom Napoleonskrigen solgt lite tømmer. Lagrene med planker hadde vokst. Med freden i 1814 så de frem til en normalisering av handelssituasjonen, men britenes avgjørelse om å fortsette med høy toll satte en effektiv stopper for det. Da brannen brøt ut i 1819, var det derfor fremdeles mye trelast på lager. At den brøt ut i mai, før særlig mange skip hadde rukket å seile ut med trelast, gjorde ikke situasjonen bedre.
Konsekvensene
Med brannen forsvant mye av trelasten som christianiakjøpmenn skulle selge det året, og konsekvensene var store. Trelasten var ikke forsikret. Selv om det fantes en norsk brannkasse som forsikret hus og gårder, var det i Norge i 1819 enda ingen som forsikret “Meubler og løse Effecter” som trelasten på bordtomtene ble kategorisert som. Tidligere, i unionen med Danmark, hadde slikt vært forsikret i Asurance-Compagniet i København, men etter 1814 het det at “dette Compagniet nu ikke assurerer i Norge”.
I mange tilfeller hadde kjøpmennene også satt seg i gjeld, eller lånt ut, med sikkerhet i nettop salget av den trelasten som nå var gått opp i flammer. Dette betydde at flere hadde vansker med å gjøre opp for seg. I kjølvannet av brannen, og sammen med flere økonomiske komplikasjoner som devaluering av pengene, kraftig økning av eksporttollen og tap av det gamle broderlandet Danmark som marked, gikk flere av de store handelshusene som hadde dominert byen og Østlandet på slutten av 1700-tallet, falitt.
Se også
Kilder og litteratur
- Biskop Claus Pavels Dagbøker 1812-1822. Tilgjengelig gjennom Dokumentasjonsprosjektet ved UiO
- Nils Vogt and Jacob S. Worm-Müller, Christiania Sparebank Gjennem Hundrede Aar: 1822-1922, Christiania: Banken, 1922.
- Ragnhild Hutchison: The Norwegian and Baltic timber trade to Britain 1780 to 1853'', Scandinavian Journal of History 1/2012
- Ragnhild Hutchison: Christianias fremvekst og Bergens relative stagnasjon – i lys av hendelsene i 1814, i Ida Bull og Jacob Maliks Riket og regionene, Gnist, Trondheim, 2014