Ingeborg Refling Hagen: Forskjell mellom sideversjoner

'''Ingeborg Refling Hagen''', norsk forfatter, født [[19. desember]] [[1895]] på [[Tangen]] i [[Stange]], død [[30. oktober]] [[1989]].

Faren Hans Petter, som hadde vært møller på Vik på Tangen, døde i [[1908]] etter en arbeidsulykke på et sagbruk. Dette tvang familien til å selge huset for å dekke legeregningen, som dengang var på 60 kroner. Den nye eieren lot enken og de fire gjenværende barna bo på et kammers i det som hadde vært deres eget hjem. Den eldste var da emigrert til [[USA]], den nest eldste var gått til sjøs, og havnet etterhvert samme sted. Ingeborg og de to yngste søstrene hennes ble tvunget ut i barnearbeid, og hun fikk oppleve på kroppen hvordan ungene ble utbyttet. Dette førte til et brennende sosialt engasjement i voksen alder. Broren Gustav emigrerte høsten [[1908]], og to år etter måtte Ingeborg selv reise til England som barnepike. Her var hun i to år. Etter at hun kom hjem, gikk hun og søsteren Hilda et år på Viken Folkehøgskole på Gjøvik, og dette, sammen med avbrutt folkeskole på 7 år, ble hele hennes formelle utdannelse. [[1914]] kom hun til [[Oslo]] for å søke arbeid. Her jobbet hun i disken på en melkebutikk på [[Simensbråten]], og begynte samtidig å vanke i det intellektuelle miljøet omkring familien Abrahamsen i Ilaveien (nå Olleveien). Sønnen Enok Abrahamsen var lyriker, og datteren Birgit var kunstmaler.

I [[1932]] debuterte Ingeborg Refling Hagen som lyriker med samlingen ''Jeg vil hematt''. Den besto blant annet av emigrant-dikt. Den inneholdt også små noveller preget av eventyr og sagn. Emigrantenes situasjon opptok henne både fordi tre av søsknene hadde reist ut, og fordi hun selv hadde levd i utlendighet. Samlingen ble en salgssuksess for lyrikk det året. Fra tidlig på 30-tallet var hun oppmerksom på den den tiltagende [[fascismen]] og [[nazismen]] i [[Europa]]. Hun tok initiativet til kulturarbeid for barn og unge for å motarbeide disse strømningene. Hun gav opplesninger til støtte for kampen mot [Franco]]. Sammen med læreren Erling Elverhøy bidro hun til utsmykningen av grendeskolen Stein på [[Romerike]], som i dag kalles "Eventyrskolen", med god hjelp fra samtidskunstnerne, mellom dem [[Reidar Aulie]], som malte et stort og berømt bilde av [[Henrik Wergeland]], inspirert av Ingeborgs bok ''Inatt red`n Henrik forbi'', og spesielt verselinjen "Når det spirer engang i vårt spor/ er det Wergelands tanker som gror".

[[17. juni]] [[1938]] skapte hun markeringen av [[Henrik Wergeland]]s fødselsdag med et stort stevne på [[Eidsvoll]], og gjentok denne markeringen året etter. Hun aktet å gjøre ''Wergelandsdagen'' til en årlig tradisjon. Da krigen kom, gikk hun inn i det illegale arbeidet. På initiativ fra venner opprettet hun en litterær barnehage. Hun skrev sanger og fortellinger med emne fra norrøne myter med tanke på barna, og en litteraturhistorie for barn på vers, som kunne synges på kjente melodier. Samtidig snøret nettet seg sammen om henne, og hun ble tatt av [[Gestapo]] i desember [[1941]]. Hun var i fangenskap i to og et halvt år, dels under strengt vakthold på [[Ullevål sykehus]]. Hun unngikk å bli skutt ved dels å spille sinnssyk, og dels ved å påføre seg selv [[difteri]]. Da hun ble løslatt sommeren [[1944]] kunne hun ikke stå på bena. Under sykehusoppholdet hadde hun i all hemmelighet undervist sykepleierskene på Ullevål i verdenslitteraturen. Disse pleierskene ble hennes venner for livet, og noen fulgte med til Fredheim for en periode. Det litterære arbeidet grep om seg etter krigen, og utviklet seg til det kulturarbeidet som med tiden fikk navnet ''Suttung'' (se [[Suttung-bevegelsen]]).  

Ingeborg Refling Hagen mente at den litterære arven og gammel visdom var den beste medisin mot at nazistiske tendenser kunne blomstre opp igjen. Hun ville skape en bevissthet i folket, gjennom å oppøve sans for og glede ved god og klassisk litteratur. Hun oppfattet dette som en arv barna hadde rett på, og gikk inn at de skulle komme i berøring med den så tidlig som mulig. De neste tiårene kom det til å bo mange unge gymnasiaster og studenter på Fredheim, og flere av disse videreførte suttungarbeidet når de flyttet derfra. Nå skapte hun det folkepedagogiske verket ''Livsfrisen'', som blant annet omfatter ''Eventyr og historier fra Mostua'' i seks bind.

I [[1984]] sviktet Ingeborgs helse, og hun lot arbeidet med Wergelandsstemnet gå over til yngre krefter. En stor litterær bragd var de tre erindringsbøkene, skrevet mellom [[1979]] og [[1982]]. Den frodige diksamlingen "Vårvåt Lørdagskveld" kom i [[1984]] og slutter ringen fra "Jeg vil hematt". Hun døde i [[1989]] nesten 94 år gammel. Hun ligger begravet på Tangen Kirkegård, under samme gravstein som søsteren Hilda Johanne Hagen ([[1898]]-[[1972]]). I nærheten ligger den yngste søsteren Ragna ([[1902]]-[[1960]]) og hennes mann, komponisten [[Eivind Groven]] ([[1901]]-[[1977]]. Etter Ingeborg Refling Hagens død pleier Blomstertoget på Wergelandsdagen å holde minnemarkering med opplesning og sang til Wergelands ære ved hennes grav.