Ingjald Reichborn-Kjennerud (1865–1949): Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Ingjald Reichborn-Kjennerud (1865-1949)| Ingjald Reichborn-Kjennerud ]]''' (født 27. juni 1865 på [[Hamar]], død 7. august 1949 i [[Oslo]]) var lege og medisinalhistoriker. Gjennom det meste av sin karriere var han militærlege, men kombinerte dette med en omfattende medisinsk historisk og kulturhistorisk forskningsvirksomhet.

Ingjald Reichborn-Kjennerud var sønn av skolebestyrer Hans Konrad Kjennerud (1837–1921) og Hermana Reichborn (1846–1921). Han var først gift med Margit Fredrikke Schydtz (f. 1866), ekteskapet oppløst i 1900, deretter med Aagot Iost (1872-1949). Navneendring til Reichborn-Kjennerud ble foretatt ved kgl.res. i 1903. Han var far til blant andre odontologi-professor [[Ingjald Reichborn-Kjennerud (1901-1981)|Ingjald Reichborn-Kjennerud]] (1901-1981), og var sønnesønns dattersønn av den tysk-norske arkitekten [[Johan Joachim Reichborn]] (1715-1783).

Mellom [[1911]] og [[1918]] virket Reichborn-Kjennerud ved [[Tromsø Stifts Distriktskommando]], som ble til [[6. Brigade (6. Distriktskommando)]] da han tiltrådte og enda seinere [[6. Divisjon]] i [[Harstad]]. Mens han var i Nord-Norge var det han som virket til at [[Røde Kors]] fikk sine første avdelinger i [[Troms]], i [[Tromsø]] fra mai [[1916]] og i Harstad fra oktober samme år. Fra 1919 til 1930 bodde og virket han han i [[Halden]] som divisjonslege. Han flyttet deretter til Oslo, og virket som privatpraktiserende lege. I adresseboka for Oslo for  1936 er han oppført som lege med praksis i [[Uranienborgveien]] 11c.

Ved siden av sin medisinske virksomhet drev Reichborn-Kjennerud allsidig og omfattende medisinsk historisk og kulturhistorisk forskningsvirksomhet. I 1923 tok han den medisinske doktorgraden med avhandlingen ''Legerådene i den eldre Edda''. Som hans hovedverk regnes ''Vår gamle trolldomsmedisin'' I-V (1927–47).