Johan L. Fløan: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Johan L. Fløan|Johan Larsen Fløan d.e.]]''' (født [[6. januar]] [[1859]] på [[Skatval]], død [[21. juni]] [[1945]]) var en [[Norge|norsk]] gårdbruker og lokalpolitiker ([[Bondepartiet|B]]). Johan L. Fløan drev hjemgården [[Fløan østre]] på [[Fløan]] til å bli et av [[Stjørdalen]]s største mønsterbruk, og var også en betydelig skikkelse i lokalsamfunnet. Han var medlem av [[Nedre Stjørdal]] og [[Skatval]] herredsstyrer i tilsammen 44 år, og var i like mange år tillitsmann i sparebankene på de nevnte steder. Han var formann i skogutvalget, kretssykekassen og almenningsstyret, samt fiskerioppsynsmann, hypotektakstmann, og skjønnsmann ved remonteringen av [[Hæren]]s kavaleri på [[Levanger]]. Han var dessuten en av hovedorganisatorene bak de første landbruksutstillingene på [[Stjørdalshalsen]] i 1925 og 1935.<ref>Pettersson 2007, s. 67.</ref> Han var en av stifterne av [[Trøndelag Folkemuseum]] i 1913, og ble opptatt som medlem i National Geographic Society i 1929. Han var forøvrig svært interessert i naturen, og da særlig skogsaken. Omkring 1918 var han i besittelse av 670 [[Leksikon:Mål|mål]] jord og 3&nbsp;000 mål skog.<ref>Skappel 1918, s. 102.</ref>

Johan L. Fløan ble født 6. januar 1859, med Lars Larsen Fløan d.y. (1824–1900) og Dårdi Fløan (1823–1904) som foreldre, og som yngst i en søskenflokk på fire. Lars var sønn av Lars Larsen Fløan d.e. og Petrikka Fløan (født [[Auran]]). Lars d.e. var en samfunnsengasjert mann som satt i herredsstyret i Nedre Stjørdal i periodene 1850–1853 og 1858–1861. Han hadde imidlertid aldri lært seg skrivekunsten, og var heller holdt for å være en arbeidskar. Allikevel lærte han opp barnebarnet fra ABC-boken da Johan var fem og et halvt år gammel, og det tok ikke lang tid før Johan leste rent.<ref>Larsen 2003, s. 23.</ref> Undervisningsspråket var fortsatt [[dansk]], og det ble til at Johan skrev på dansk livet ut (ispedd fordanskede [[Trøndelag|trønder]]uttrykk). Johan skriver i sine memoarer at Lars d.y. hadde arvet skjønnheten fra sin mor Petrikka (som var ansett for å være uanminnelig vakker), men at han la på seg mye etter at han passerte 50 år.<ref>Larsen 2003, s. 23.</ref> Lars d.y. hadde ansvar for postkjøringen fire ganger i uken, og fikk en årlig godtgjørelse på 5 [[speciedaler]] for dette.

Eldstebroren Lars (1846–1914) var i utgangspunktet [[odel]]sgutt på gården. Gården ble imidlertid delt i 1890, slik at Lars ble gårdbruker på det som ble hetende Fløan nordre. Johan ble gårdbruker på den eksisterende Fløan østre i 1893. Lars førte opp hus på den nye gården, men solgte eiendommen til broren allerede i [[1896]], slik at gården igjen ble samlet til ett bruk i 1901.<ref>Larsen 2003, s. 24.</ref><ref>Vinge 2001, s. 255.</ref> Lars kjøpte gården Myr, og ble boende der sammen med sin kone og fem barn.

I 1888, da Johan var 29 år gammel, kjøpte han en båt for å frakte poteter til Trondhjem. En lørdag i oktober satte Johan og noen andre ut på [[Trondheimsfjorden|Trondhjemsfjorden]] for åttende gang med poteter. Da de var utenfor [[Lade]]hammeren havarerte en båt, etter at båten (ført av to unge menn) hadde seilt uforsvarlig med tanke på vindforholdene en liten stund. To ungpiker ble revet ned fra dekk, og personene som var til stede fikk bragt den ene av dem, Pauline Saltbuen fra [[Åsen]], på land. Etter fem timer med oppvarming og tørking fikk de liv i Pauline, men den andre piken ble aldri funnet.<ref>Pettersson 2007, s. 48.</ref> Det ble senere klart at de to ungguttene som førte båten hadde vært beruset. Johan beskrev episoden 45 år senere, og opplevde da fortsatt det hele som et sårt minne (selv om de reddet Paulines liv), da den andre pikens mor måtte selge hjemmet sitt.<ref>Pettersson 2007, s. 49.</ref> Han besøkte dessuten Pauline Saltbuen i oktober 1913, og beskrev det som en «regtig hyggelig tur», og at han «gav hende lit penger og det forhøiet ikke så lidet høitideligheden.»<ref>Pettersson 2007, s. 49.</ref>

Johan L. Fløan var egentlig forlovet som 20-åring, men måtte bryte denne grunnet usanne beskyldninger fra andre gutter i bygda. Han gikk fra henne med tungt hjerte, og det skulle ta ham 19 år å finne en som kunne måle seg med henne: 41 år gammel traff han Gusta Oline Johnsdatter Røkke<ref>Vinge 2001, s. 256</ref> (født 2. januar 1881), og de ble svært glade i hverandre. De satte bryllupsdagen til 19. april 1900, og det ble sendt ut invitasjon til 28 gårder, og de inviterte bestod av slekt, venner, naboer, tidligere tjenestefolk osv. Sendingskvelden på onsdag [[18. april]] hadde i overkant av 30 gjester, mens selve bryllupet startet dagen etter. 120 gjester var til stede, og halvparten reiste hjem lørdagskvelden. Den andre halvparten reiste ikke hjem før søndag og mandag morgen. Den siste som dro var Johans gode venn fra militæret, Torsten Moksnes fra [[Frosta]], som dro hjemover tirsdag morgen. Da hadde bryllupet altså vart i nesten én uke.

Ved valget i 1913, da Fløan stod på 3. plass på Jordbrukernes liste, vakte det oppsikt at flere fremtredne lokalpolitikere ble vraket fra listen.<ref>Arnstad 2010, s. 84.</ref> Ved [[kumulasjon]] falt 2. kandidaten ut ved valget, Fløan fikk nest flest stemmer etter 1. kandidaten [[Karl Eidsvik d.e.|Karl Eidsvik]], og Fløan ble valgt til medlem av formannskapet for perioden 1914–1916.<ref>Arnstad 2010, s. 85.</ref>

Han hadde en stor interesse for arkeologi, og samlet på mange ting. Det ble funnet flere oldtidssaker i åkrene mens han var gårdbruker, og disse ble sendt inn til Vitenskapsmuseet i Trondhjem.

Det synes å alltid ha vært et godt forhold mellom folket på Fløan østre og denne gårdens [[husmann|husmenn]], selv om husmenn oftest ikke hadde mye å rutte med.<ref>Larsen 2003, s. 35.</ref> Den antagelig første husmannen som under Fløan er en ved navn Lars, som er nevnt som husmann under «Austigard Fløan» i [[1662]]. De fleste husmannskontrakter ble på Fløan østre, som i resten av landet, oppløst i tiden like etter forrige århundreskifte, slik at ikke var noen egentlige husmenn (med kontrakt) igjen da Johan L. Fløan gikk bort i 1945.

Opp gjennom årene var det mange tjenestejenter, drenger og dagsarbeidere på Fløan østre. Lovise Rokstad kom til gården i 1900, like etter bryllupet, og ble på gården helt til sin død i 1937. Da hadde hun ikke vært i arbeid på flere år, men satt i en stol på kjøkkenet og strikket. Hun ble sett på som en gammeltante av barna på gården. Hun fikk to fortjenestemedaljer: Medalje for lang og tro tjeneste av Landbruksselskapet, og en medalje for langt og kjærlig stell av dyr fra daværende Dyrenes beskyttelse. Kristine Hammerbakk kom til gården i 1913, og var først barnepike for Dagrun. Hun ble på gården i 10–15 år, inntil hun utdannet seg til [[sykepleier]]. Paul Røkke og Peder Hammerbakk var lenge drenger på gården, og arbeidet tungt i alle onner og ellers. De to var kamerater med gårdens ungdommer, og disse spilte da fotball sammen i de fleste ledige stunder, inkludert hvilepausene mellom arbeidsøktene. De eldre arbeidsfolkene på gården syntes dette var en heller dårlig utnyttelse av hvilepausene, og tok seg i stedet en røyk tobakk sammen.<ref>Larsen 2003, s. 27.</ref>

[[Kategori:Gårdbrukere]]

[[Kategori:Lokalhistorikere fra Nord-Trøndelag]]

[[Kategori:Personer fra Stjørdal kommune]]