Johan L. Fløan

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Johan L. Fløan

Johan Larsen Fløan d.e. (født 6. januar 1859 på Skatval, død 21. juni 1945) var gårdbruker og lokalpolitiker (B). Johan L. Fløan drev hjemgården Fløan østre på Fløan til å bli et av Stjørdalens største mønsterbruk, og var også en betydelig skikkelse i lokalsamfunnet. Han var medlem av Nedre Stjørdal og Skatval herredsstyrer i tilsammen 44 år, og var i like mange år tillitsmann i sparebankene på de nevnte steder. Han var formann i skogutvalget, kretssykekassen og almenningsstyret, samt fiskerioppsynsmann, hypotektakstmann, og skjønnsmann ved remonteringen av Hærens kavaleri på Levanger. Han var dessuten en av hovedorganisatorene bak de første landbruksutstillingene på Stjørdalshalsen i 1925 og 1935.[1] Han var en av stifterne av Trøndelag Folkemuseum i 1913, og ble opptatt som medlem i National Geographic Society i 1929. Han var forøvrig svært interessert i naturen, og da særlig skogsaken. Omkring 1918 var han i besittelse av 670 mål jord og 3 000 mål skog.[2]

Tidlige år

Lars Larsen Fløan d.y., Johans far, i 1869.
Lars Larsen Fløan d.e., Johans farfar, i 1877.

Barndom

Johan L. Fløan ble født 6. januar 1859, med Lars Larsen Fløan d.y. (1824–1900) og Dårdi Fløan (1823–1904) som foreldre, og som yngst i en søskenflokk på fire. Lars var sønn av Lars Larsen Fløan d.e. og Petrikka Fløan (født Auran). Lars d.e. var en samfunnsengasjert mann som satt i herredsstyret i Nedre Stjørdal i periodene 1850–1853 og 1858–1861. Han hadde imidlertid aldri lært seg skrivekunsten, og var heller holdt for å være en arbeidskar. Allikevel lærte han opp barnebarnet fra ABC-boken da Johan var fem og et halvt år gammel, og det tok ikke lang tid før Johan leste rent.[3] Undervisningsspråket var fortsatt dansk, og det ble til at Johan skrev på dansk livet ut (ispedd fordanskede trønderuttrykk). Johan skriver i sine memoarer at Lars d.y. hadde arvet skjønnheten fra sin mor Petrikka (som var ansett for å være uanminnelig vakker), men at han la på seg mye etter at han passerte 50 år.[4] Lars d.y. hadde ansvar for postkjøringen fire ganger i uken, og fikk en årlig godtgjørelse på 5 speciedaler for dette.

Søsken

Eldstebroren Lars (1846–1914) var i utgangspunktet odelsgutt på gården. Gården ble imidlertid delt i 1890, slik at Lars ble gårdbruker på det som ble hetende Fløan nordre. Johan ble gårdbruker på den eksisterende Fløan østre i 1893. Lars førte opp hus på den nye gården, men solgte eiendommen til broren allerede i 1896, slik at gården igjen ble samlet til ett bruk i 1901.[5][6] Lars kjøpte gården Myr, og ble boende der sammen med sin kone og fem barn.

Johans eldste søster, Kristine (1850–1944), giftet seg med Ola Johansen Fløan fra nabogården Fløan vestre, og fikk åtte barn med ham. Anne Petrine (1854–1959) giftet seg med Arnt Magnussen Steinvik fra Steinvik, også en gård beliggende kort avstand fra barndomshjemmet. Hun ble innvalgt i Skatval skolestyre, sannsynligvis som den første kvinnelige representanten.[7]

Utdannelse

Skolelærer Ola Hansen Alstad[8] holdt skole i Skatval krets i 35 år. Han sa en gang til Johan at han hadde hatt fire svært gode elever, inkludert Johan selv, men Iver Edvard O. Ringstad pekte seg ut som den klart beste. Ringstad var Johans tremenning, og de opprettholdt kontakten gjennom brev etter at Ringstad utvandret til Minnesota (hvor han utdannet seg til professor) som syttenåring.[9] Johan fikk, på sin side, aldri noen høyere utdannelse når man ser bort fra amtsskolen fra 1883 til 1884. Amtsskolen ble holdt på Breidablikk i Hegra, og fungerte som det man i dag betegner som en folkehøyskole.

Sjøormen

Den 1. august 1882 reiste 23-årige Johan L. Fløan sammen med Ole Stenvik og Mattias Alstad til Trondhjem med båt. Godt ute på sjøen, i retning Hundhammeren i Malvik, fikk de reisende øye på en skapning som buktet seg i vannspeilet. Sjøen var helt rolig, og de la merke til at skapningen hadde hverken finner eller spol. Johan forteller videre i sine memoarer at de ble forferdelig redde, særlig da naboen Bjørn Fløan ved en foranledning hadde fortalt at han hadde sett en sjøorm.[10] Johan hadde ikke trodd på Bjørns historie, men forandret mening fullstendig, og skrev at han kunne avlagt ed på at han fortalte sannheten om hendelsen på fjorden. De reisende ble sittende og se på at skapningen fortsatte innover Stjørdalsfjorden. I etterkant ville han ikke fortelle om hendelsen til avisene, ettersom han skjønte det ville bli masse oppstyr og morsomheter rundt noe slikt.

Seilerulykken

I 1888, da Johan var 29 år gammel, kjøpte han en båt for å frakte poteter til Trondhjem. En lørdag i oktober satte Johan og noen andre ut på Trondhjemsfjorden for åttende gang med poteter. Da de var utenfor Ladehammeren havarerte en båt, etter at båten (ført av to unge menn) hadde seilt uforsvarlig med tanke på vindforholdene en liten stund. To ungpiker ble revet ned fra dekk, og personene som var til stede fikk bragt den ene av dem, Pauline Saltbuen fra Åsen, på land. Etter fem timer med oppvarming og tørking fikk de liv i Pauline, men den andre piken ble aldri funnet.[11] Det ble senere klart at de to ungguttene som førte båten hadde vært beruset. Johan beskrev episoden 45 år senere, og opplevde da fortsatt det hele som et sårt minne (selv om de reddet Paulines liv), da den andre pikens mor måtte selge hjemmet sitt.[12] Han besøkte dessuten Pauline Saltbuen i oktober 1913, og beskrev det som en «regtig hyggelig tur», og at han «gav hende lit penger og det forhøiet ikke så lidet høitideligheden.»[13]

Bryllup

Bryllupsgjester sammen med brudepartet foran hovedbygningen. 120 gjester fra 28 gårder overvar bryllupet den 19. april 1900.

Johan L. Fløan var egentlig forlovet som 20-åring, men måtte bryte denne grunnet usanne beskyldninger fra andre gutter i bygda. Han gikk fra henne med tungt hjerte, og det skulle ta ham 19 år å finne en som kunne måle seg med henne: 41 år gammel traff han Gusta Oline Johnsdatter Røkke[14] (født 2. januar 1881), og de ble svært glade i hverandre. De satte bryllupsdagen til 19. april 1900, og det ble sendt ut invitasjon til 28 gårder, og de inviterte bestod av slekt, venner, naboer, tidligere tjenestefolk osv. Sendingskvelden på onsdag 18. april hadde i overkant av 30 gjester, mens selve bryllupet startet dagen etter. 120 gjester var til stede, og halvparten reiste hjem lørdagskvelden. Den andre halvparten reiste ikke hjem før søndag og mandag morgen. Den siste som dro var Johans gode venn fra militæret, Torsten Moksnes fra Frosta, som dro hjemover tirsdag morgen. Da hadde bryllupet altså vart i nesten én uke.

For et så langvarig bryllup var store mengder mat nødvendige: 1 stor kvige, 2 kalver, 1 vær, 9 store torsker, øl av 1½ tønne malt, 50 liter cognac, 50 liter akevitt, 10 liter sterk sprit, 10 liter kirsebærvin, 2 flasker curaçaokrem og 40 liter vin.[15] Etter bryllupet måtte det kjøpes inn ytterlige 10 flasker cognac og akevitt, ettersom det var fullstendig tomt for skjenk. Johan L. Fløan skriver imidlertid i notatene sine at det ikke var noe fyll i bryllupet.

De ble viet av prost Carl Theodor Rode i Skatval kirke. Til kirken var det et følge på 29 hester. Bryllupsgavene ble åpnet på fredagen, og Johan mente det var mye unyttig som ble gitt i sølvtøy, eksempelvis kaffekanner og skåler.[16] Tidligere var skikken nemlig at man fikk «skålpenger», som forhåpentligvis dekket utgiftene knyttet til bryllupet og mer til.

Tillitsverv

Skatval herredsstyre 1920–1922. Johan L. Fløan er første fra venstre i fremste rekke. I midten av første rekke sees daværende ordfører Karl Eidsvik, som stilte på samme liste som Johan. Bildet er sannsynligvis tatt i januar 1920.

Fløan var styremedlem i Aglo skytterlag fra stiftelsen i 1884[17], og var dets formann i 1887[18]. I 1934 kunne han være med på feiringen, med skytterstevne og festlig lag, i anledning lagets 50-årsjubileum.[19]

Han var styremedlem i Skatval meieri frem til 1931.[20]

Herredsstyremedlem

I Skatval herredsstyre satt han ialt i 18 år; for Høyres og Venstres liste 1908–1913, for Jordbrukernes liste 1914–1922, for Bondelagets liste 1923–1925, for Jordbrukernes liste 1926–1928 og for Bondepartiet 1929–1931. Disse listene var stort sett de samme, bare med skiftende navn etter som de gikk fra å være en fellesliste mellom Høyre og Venstre til en jordbrukerliste, og videre til lister for Norges Bondelag, hvis landsmøte stiftet Bondepartiet i 1920. I tiden med fellesliste sognet han til Høyre.

Ved valget i 1913, da Fløan stod på 3. plass på Jordbrukernes liste, vakte det oppsikt at flere fremtredne lokalpolitikere ble vraket fra listen.[21] Ved kumulasjon falt 2. kandidaten ut ved valget, Fløan fikk nest flest stemmer etter 1. kandidaten Karl Eidsvik, og Fløan ble valgt til medlem av formannskapet for perioden 1914–1916.[22]

Offentlige verv

Medregnet tiden i Nedre Stjørdal herredsstyre var han herredsstyremedlem i 44 år. Han var i like mange år tillitsmann i sparebankene på de nevnte stedene. Han var formann i kretssykekassen og almenningsstyret, hypotektakstmann, samt skjønnsmann ved remonteringen av Hærens kavaleri på Levanger. Hans sterke, personlige engasjement for skogbruk og fiskeri gjorde at han også i lang tid var formann i skogutvalget og fiskerioppsynsmann. Av andre kommunale verv kan nevnes medlem i skolestyret[23].

Næringsnemnden

Under første verdenskrig var han medlem av kommunens næringsnemnd, som hadde som mål å øke matproduksjonen i krigsårene, idet tilførselen av korn og andre matvarer hadde blitt vanskeliggjort.[24] Lignende kriseorganer var provianteringsrådet og kontrollnemnden. Fløan var medlem av nemnden 21. januar 1918 til 1. januar 1920, da den ble innskrenket fra fem til tre medlemmer.

Vannkraftnemnden

I møte i Skatval herredsstyre 17. mars 1913 ble Fløan oppnevnt til medlem av en kommunal nemnd, sammen med Olav Arnstad og Johan P. Forbord, som skulle forhandle med fosseeierne om å få elektrisk kraft til bygda.[25] 4. juli kunne nemnden legge frem tre tilbud fra fosseeiere om vannkraft til herredsstyret, og 18. november kjøpte kommunen ut én rettighetshaver fra Gråelva. Man utredet deretter muligheten for etableringen av et kommunalt elektrisitetsverk, men grunnet pengemangel som følge av første verdenskrig og generelt lite tilslutning, ble saken vedtatt utsatt i 1917. I 1918 inngikk man en leieavtale med Stjørdal kommunale elektrisitetsverk som skulle vare frem til 1932.[26] I 1928 var han blant tilhengerne i herredsstyret av å si opp kraftavtalen med Stjørdal herred og samtidig bygge ut Brekkfossen i Vassbygda til selvforsyning.[27] På grunnlag av økonomiske utredninger forlenget man kontrakten med Stjørdal i 1931 istedenfor.[28] I 1947 ble ansvaret for kraftleveransen til Skatval overtatt av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE).[29]

Gårdbruker

Johan var gårdbruker fra 1893, og gjorde Fløan østre til et av Stjørdalen og Trøndelags største mønsterbruk frem til sin død i 1945. I 1891, to år før han tok over gården, lånte Johan og faren Lars en håndpresse for å presse høy. Johan solgte omtrent 50 høyballer det året. Det å selge høy fra gården var imidlertid noe nytt, og det var ikke alment akseptert enda. Alle sa han ødela gården når han solgte høy fra den, og noen lo av ham.[30] Omkring 1918 eide han 520 mål innmark, 150 mål udyrket mark, samt 3 000 mål skog.[31]

I 1897 la Johan inn telefon, og reise og betalte linjen fra Hollan vestre. Han kjøpte samtidig én aksje i telefonsamlaget for 100 kroner, og da aksjen ble solgt til staten i 1919, fikk han 1 161 kroner for den.

Han hadde en stor interesse for arkeologi, og samlet på mange ting. Det ble funnet flere oldtidssaker i åkrene mens han var gårdbruker, og disse ble sendt inn til Vitenskapsmuseet i Trondhjem.

Han ser ut til å ha vært ved god helse forholdsvis lenge. 13. juni 1919, 60 år gammel, syklet han til en kvegutstilling i Selbu, godt over 5 mil unna hjemmet. Han syklet etter sigende stadig forbi John P. Arnstad og Peder J. Arnstad, som kjørte samme vei med hest, i de lettere terrengene.[32]

Gårdsbygninger

Husene på gården var generelt sett i dårlig stand, etter at de to foregående generasjonene ikke hadde kostet på så mye. Johans foreldre hadde tatt seg av de fleste heftelsene ved husene, men Johan så seg nødt til å sette opp en ny trønderlån i 1906. Byggingen foregikk på sommeren, og da måtte familien bo i stabburet. Den 27. juli ble sønnen John født, slik at de på det tidspunktet bodde med sine to gjenlevende barn (den første sønnen ved navn John døde i 1903). En ny låve ble oppført i tidsrommet 1909–1911. Det gamle fjøset fra 1888 begynte å bli trangt, men de økonomiske tidene gjorde sitt til at byggingen av et nytt ikke kunne komme i gang før i 1921. Til byggingen gikk det 70 tønner sement, takstein til 80 øre per stykk, mens spikrene bare er betegnet som «spesielt dyre».[33] Dagslønnen for de innleide håndverkerne, deriblant tømrere og murere, lå på 10 kroner per dag. Det nye fjøset kostet ca. 20 000 kroner.

Skogsaken

Johan var svært engasjert i skogsaken og viltpleie, herunder vern av utryddigstruede arter for å sikre biologisk mangfold.[34] Han irriterte seg over at lokale gutter på Langstein jaktet ned stort sett alt som var av orrfugl i området med hund. Johan eide selv ca. 1 000 mål tettvokst skog på Langstein. Han eide også ca. 2 000 mål med skog i Volstykket, hvor mange fra Åsen pleide å gå på jakt. Johan skrev at «dette nasjonalverdifulle vilt først får fred når døden har lukket igjen øynene på det siste. [...] Antar at det skulle være plass og føde for minst tusen ganger så mye vilt som det er nå. Men det må andre fredningsbestemmelser og nøye jaktoppsyn til, og hel fredning i 10 år først. Da først kunne det bli en nasjonal rikdom i landet.»[35] Han eide dessuten skog i Åsen og Hegra, og igangsatte mye nyplanting av skog i sitt eget nærområde.[36]

Familieliv

Familien Fløan i 1930. Bak f.v.: Sigurd, John, Lars, Dagrun, Eldbjørg. Foran f.v.: Johan, Gunvor, Johanna og Gusta.

Johan og Gusta fikk tilsammen åtte barn, hvorav syv nådde voksen alder. Eldstesønnen Lars Fløan drev gården fra 1946 til 1971, da han overdro den til sin sønn Johan L. Fløan d.y. Den første sønnen kalt John døde to uker gammel, mens den tredje sønnen fikk det samme navnet. John overtok gården Vold mellom (gnr. 29) etter sin svigerfar, og er farfar til Geir Ove Fløan og Morten Fløan. Sigurd jobbet på Fløan østre hele sitt voksne liv, og var til stor støtte for sin bror, Lars, som drev gården. Han var kjent som en intelligent og aktiv ung mann som blant annet spilte på Idrettslaget Frams fotballag, men ble invalid da han mistet den ene foten under tresking. Sigurd stiftet aldri egen familie, men hadde mange gode venner, og bodde på hjemgården til han døde 53 år gammel.

De to yngste av Johan L. og Gustas barn, Johanna og Gunvor, er tvillinger. Johan beskrev hvor glad han og Gusta ble da tvillingene ble født, men bekymret seg for hvordan de eldste barna i søskenflokken ville reagere på denne ytterlige familieforøkelsen så sent.[37] De eldste barna ble imidlertid svært glade i tvillingene.

Barn av Johan L. og Gusta Oline Fløan

Kirkebygninger

Johan engasjerte seg for å berge gamle bygninger og gjenstander, spesielt var gamle kirkebygg i nærområdet viktig for ham. Den gamle Fløan kirke hadde blitt revet i perioden 1847–1849 av gårdbrukeren på Fløan mellom for bruk av tømmeret til en ny låve, på tross av at han hadde blitt tilbudt kompensasjon.[38] Olav Røkke karakteriserte ham senere som «uvetug».[39] Lo kirke stod derimot fortsatt som et sjøhus på Saltøy. Johan kontaktet statsarkivar Kristian Koren i Trondhjem da sjøhuset på Saltøy skulle selges på auksjon, og informerte ham om at dette huset hadde vært Lo kirke. Koren fikk noen formuende menn til å skyte inn penger i prosjektet.[40] På vegne av disse kjøpte så Johan L. Fløan bygningen for omtrent 400 kr. Bygget ble revet og flyttet til Trondhjem i 1911, og er i dag å finne på Trøndelag Folkemuseum på Sverresborg. Lo kirke ble ett av museets første bygninger. Da låven på Fløan mellom ble revet i 1909 ble det som var igjen av kirken kjøpt av Johan L. Fløan, på vegne det samme selskapet som hadde kjøpt Lo kirke. I 1928 ble tømmeret lagt inn i Lo kirke hvor det fortsatt kan beskues i dag. Johan L. Fløan tenkte på sin side å kjøpe tømmeret av kirken for å restaurere og gjenreise den på grensen mellom Fløan østre og Fløan mellom. Dette ble det aldri noe av; ifølge Johan selv fordi den ville betydd for mange bortheftelser både for ham og senere slekter med alle de som ønsket å besøke den.[41]

Han ble også invitert da grunnsteinen til Trøndelag folkemuseums permanente bygning skulle legges på Sverresborg den 3. februar 1929.[42]

Husmenn og tjenestefolk

Det synes å alltid ha vært et godt forhold mellom folket på Fløan østre og denne gårdens husmenn, selv om husmenn oftest ikke hadde mye å rutte med.[43] Den antagelig første husmannen som under Fløan er en ved navn Lars, som er nevnt som husmann under «Austigard Fløan» i 1662. De fleste husmannskontrakter ble på Fløan østre, som i resten av landet, oppløst i tiden like etter forrige århundreskifte, slik at ikke var noen egentlige husmenn (med kontrakt) igjen da Johan L. Fløan gikk bort i 1945.

Opp gjennom årene var det mange tjenestejenter, drenger og dagsarbeidere på Fløan østre. Lovise Rokstad kom til gården i 1900, like etter bryllupet, og ble på gården helt til sin død i 1937. Da hadde hun ikke vært i arbeid på flere år, men satt i en stol på kjøkkenet og strikket. Hun ble sett på som en gammeltante av barna på gården. Hun fikk to fortjenestemedaljer: Medalje for lang og tro tjeneste av Landbruksselskapet, og en medalje for langt og kjærlig stell av dyr fra daværende Dyrenes beskyttelse. Kristine Hammerbakk kom til gården i 1913, og var først barnepike for Dagrun. Hun ble på gården i 10–15 år, inntil hun utdannet seg til sykepleier. Paul Røkke og Peder Hammerbakk var lenge drenger på gården, og arbeidet tungt i alle onner og ellers. De to var kamerater med gårdens ungdommer, og disse spilte da fotball sammen i de fleste ledige stunder, inkludert hvilepausene mellom arbeidsøktene. De eldre arbeidsfolkene på gården syntes dette var en heller dårlig utnyttelse av hvilepausene, og tok seg i stedet en røyk tobakk sammen.[44]

Kvinnene på gården hadde en store oppgaver å fylle, særlig med tanke på matlaging, da det kunne være svært mange munner å mette på gården, spesielt i onnene. Elektrisiteten var ennå et ukjent begrep, og konservering av mat var en arbeidsom prosess med salting, sylting og hermetisering. Samtidig var det i hovedsak kvinnenes oppgave å oppdra barna og å ta seg av renhold og klær.

Siste år

Johan L. Fløan på sine eldre dager, like før andre verdenskrig

Johan skrev i 1931 at det ble klaget på tiden, og at det var dårlig å være forbruker: «Men nå for tiden er folket svært fordringsfull i mat og klær og så vil folket oppføre seg som de store, og ikke som de små, men kroppen er vel jamngod når klærne kommer på, sier Aasen.»[45]

Johan skrev i 1932 en salme kalt «Glæde over Guds natur», med tanker tilbake til da sønnen John døde som spedbarn i 1903:

Se den solklare himmel
Og den talløse vrimmel
Blomster gule og blå.
Alt igjen toner glæde
Og på kvistene spæde
Hoppe kvidrende fugle små

 

Aks alt agrene klæde
alting danser af glæde
Rundt på høi og i dal.
Lammet springer på marken,
Fisken svømmer i pasken
Mygg hisle surrer i lusinlae

 

Korn mer piger og kranser
Ju med roser og danser
Raskt til iherligenes lyd,
op og med vi føret træde
Tiden sund kreds og kjæde
Barnlig muntes en dous pagd.

I 1933 ble det arrangert et stevne på gamle Fløan kirkes grunn. Det lokale ungdomslaget var arrangører, og stevnet bestod av gudstjeneste, foredrag og ulike taler, til stor glede for de unge i bygda. Etter endt arrangement ble endel foredragholdere invitert til Fløan østre på middag med hjemmebrygget øl. Blant disse gjestene var Johan Falkberget. Falkberget synes å ha satt stor pris på gjestfriheten, og sendte senere et nyttårskort med en hilsen og takk for sist.

Stjørdalsutstillingen 1935

I 1935 gikk herredsstyrene i Skatval, Stjørdal, Lånke, Hegra og Meråker sammen om å arrangere en landbruksutstilling (slik de også hadde gjort i 1925) på Værnes. Her skulle det være to avdeling, henholdsvis for landbruk og bygdehistorie. Den bygdehistoriske avdelingen ble imidlertid fastsatt å være hovedavdelingen, hvorpå Johan ble medlem av avdelingsstyret. Han var i begynnelsen skeptisk til å motta vervet, men la til slutt godviljen til. På det første styremøtet fikk Johan gjennomslag for å inkludere enda en skatvalsbygg i styret (Johan var i utgangspunktet det eneste), Håkon Vikan.[46] Gunnar Hofstad fra Stjørdal ble valgt til styreformann. Blant de øvrige styremedlemmene var Bernhard Pynten fra Meråker, som ble Meråker historielags første formann i 1957.[47] Formann i hovedstyret for utstillingen var Jon Leirfall.

Utstillingen ble fastsatt til 14.–22. september 1935. Da utstillingen åpnet, innehadde Johan en soleklar rekord i antall utstillingsgjenstander i den bygdehistoriske avdelingen, med 137 numre. Han skriver også at «det kunde være forskjelligt som vi kunde tat med, men det blev slik hast, når det blev pålesset, at vi som ovenfornevnt, ikke kunde ta med alt, og så skulde det ha vært reparationer og godt malt.»[48] Blant de andre utstillerne fra Skatval (tilsammen ni personer), kan Peder J. Arnstad nevnes. Utstillingen ble åpnet av statsminister Johan Nygaardsvold (Ap), hvis tale Johan beskrev som «grei».[49]

Størst oppmerksomhet fikk kanskje bryllupsfølget fra 1800, hvor Dagrun Fløan skulle være brud. Da Johan fikk høre at datteren skulle være «gammel brud», tok han til å sy nytt hestedekken av vadmel han hadde liggende, med årstall og border. Dagrun satt i en sal om hadde tilhørt farmoren Dårdi. Jon Skatvold fikk i oppdrag å være brudgommen, og ble oppstaset i en hvit skinndress, som også tilhørte Johan. Brurgommens ridesal hadde P.J. Ertzgaard ridd til Eidsvoll med i 1814. Opptoget, med 40 hester, gikk fra Værnes kirke til utstillingsområdet.

Og så åbnes døren og der kommer brura med brurekrona på; en høi og skinnende krone af sølv og brede sølvbroerte bånd nedover skuldrene mellom de blonde hårlokker. Prinsessen i eventyre, Dagrun Fløan fra Skatval, af god gammel bondeæt. Her skulde Hitler ha set hvorledes en ækte arierinne skal være.
– Johan L. Fløan (1939)[50]

Oppmøtet skal ha vært svært godt, til tross for at det hele foregikk midt i en skuronn. Stjørdalens Blad kunne 14. september rapportere at ca. 5 000 mennesker skal ha besøkt utstillingen på lørdagen, mens søndagens besøk regnes å ha vært det tredobbelte.[51]

Siste aktivitet

Johan avsluttet skrivingen av sin 300 sider lange protokoll, med redegjøringer av gårds- og slektshistorie, i 1936, etter elleve års arbeid. Han var aktiv på gården og i samfunnet ellers helt til sin siste dag, men arbeidsevnen ble følgelig redusert med årene; de siste årene var Fløan østre i praksis driftet av sønnen Lars. Like etter andre verdenskrigs slutt, den 21. juni 1945, sovnet Johan L. Fløan inn.

Referanser

  1. ↑ Pettersson 2007, s. 67.
  2. ↑ Skappel 1918, s. 102.
  3. ↑ Larsen 2003, s. 23.
  4. ↑ Larsen 2003, s. 23.
  5. ↑ Larsen 2003, s. 24.
  6. ↑ Vinge 2001, s. 255.
  7. ↑ Larsen 2003, s. 23
  8. ↑ Vinge 2001, s. 238.
  9. ↑ Larsen 2003, s. 29.
  10. ↑ Larsen 2003, s. 30.
  11. ↑ Pettersson 2007, s. 48.
  12. ↑ Pettersson 2007, s. 49.
  13. ↑ Pettersson 2007, s. 49.
  14. ↑ Vinge 2001, s. 256
  15. ↑ Larsen 2003, s. 41.
  16. ↑ Larsen 2003, s. 42.
  17. ↑ Røkke 1928, s. 84.
  18. ↑ Røkke 1928, s. 88.
  19. ↑ Arnstad 2010, s. 202.
  20. ↑ Arnstad 2010, s. 186.
  21. ↑ Arnstad 2010, s. 84.
  22. ↑ Arnstad 2010, s. 85.
  23. ↑ Røkke 1928, s. 38.
  24. ↑ Røkke 1928, s. 61–62.
  25. ↑ Røkke 1928, s. 58.
  26. ↑ Arnstad 2010, s. 183.
  27. ↑ Arnstad 2010, s. 164.
  28. ↑ Arnstad 2010, s. 183.
  29. ↑ Arnstad 2010, s. 300.
  30. ↑ Larsen 2003, s. 25.
  31. ↑ Skappel 1918, s. 102.
  32. ↑ Arnstad 2010, s. 115.
  33. ↑ Larsen 2003, s. 26.
  34. ↑ Larsen 2003, s. 26.
  35. ↑ Larsen 2003, s. 26.
  36. ↑ Avisartikkel i anledning hans 70-årsdag, 5. januar 1929: «Den aktverdige og kjente bonde Joh. L. Fløan på Skatval fyller imorgen 70 år. Han er den yngste av 2 sønner, som begge fikk en halvpart av den store farsgård. [...] Joh. L. Fløan har vært en driftig jordbruker som gjennom tradisjonell drift har øket gårdens avkastning fra år til år. Han har opført nye huser så gården ligner et herresete hvilket, ifølge historien også har vært. Som skogmann har også Fløan vist stor interesse. Han har kjøpt skog både i Aasen og Hegra og lagt den til gården sin. Han har forståelse av hvilken betydning det har for en bonde å ha skog å ta av. Men også sjøen har vært edel av Fløans liv. Han driver også fiske når han har tid og anledning til det. Selv er han også med i fiskeriopsynet. Fløan har innehatt en rekke tillitsverv i sin bygd. I henimot en menneskealder har han vært med i herredsstyret. Han har sin egen lune og ofte spøkefulle måte å debattere på. [...]»
  37. ↑ Larsen 2003, s. 45.
  38. ↑ J.P. Holan (1825–1894) skrev i 1884: «At Fløkirken blev ødelagt, har vi en af de dummeste Læsere at takke for. Annas Kristoffersen Mellemflø kunde ikke bekvemme sig til at modtage fuld Godtgjørelse for Kirken med indhegnet Grund, som ‘Selskapet til Fortidsminders bevaring’ bød ham, men rev den i 1847. [...] Tømmeret [...] indeholdt bare ren Furual, ligesom den muligens skrev sig fra Ivar og Sigrid Fløs tid, saa vilde den lige saa mulig, med god Tænkning staat lige rak om tusinde Aar herefter.»
  39. ↑ Røkke 1954, s. 299.
  40. ↑ Brev fra Kristian Koren, datert til 24. juli 1909: «Kjøbesummen for Lo Kapel skal indbetales inden 1. August. Vilde det ikke være bedst, at jeg fra den, som forrettede Auktionen, faar en Regning paa Beløbet. [...] Paa regningen skulde jeg gjerne have paaført, at Budet er gjort af Dem paa Vegne af nogle Mænd i Trondhjem, som ønskede at bevare Kapellet. Ligesaa vil jeg gjerne, for at alt skal være i Orden, faa en Erklæring fra Eieren af Saltøen om, at Huset kan blive staaende hvor det nu er, i to Aar fra 1. August at regne uden nogen Afgift, og at han vil have lidt Tilsyn med det saa det ikke liver misbrugt af uvedkommende. Jeg vil fra 1. August lade Bygningen assurere. Naar man ønsker at have Adgang til at lade Bygningen blive staaende hvor den er [...], er det af Hensyn til den vordende Tomt her i Byen. [...]»
  41. ↑ Larsen 2003, s. 14.
  42. ↑ Invitasjon sendt som brev: «Styret for Folkemuseet for Trondhjem og Trøndelag gir sig den ære at indby Dem til at overvære nedlægningen av grundstenen til museets permanente utstillingsbygning ved Sverresborg søndag den 3die februar 1929 kl. 1.»
  43. ↑ Larsen 2003, s. 35.
  44. ↑ Larsen 2003, s. 27.
  45. ↑ Larsen 2003, s. 31.
  46. ↑ Pettersson 2007, s. 67.
  47. ↑ Pettersson 2007, s. 14.
  48. ↑ Pettersson 2007, s. 74.
  49. ↑ Pettersson 2007, s. 68.
  50. ↑ Pettersson 2007, s. 79.
  51. ↑ Pettersson 2007, s. 81.

Litteratur

  • Arnstad, Per Magnar: Skatval : Vår historiske arv, bind VI (2010). ISBN 978-82-995735-8-0.
  • Johansen, O.J.: Trøndelags bygder (1942).
  • Larsen, Jorun Vikan: Fløan og Fløanslekta (2003), med henvisninger til Johan L. Fløans protokoller (1925–1936).
  • Pettersson, Kjell Erik (red.): Historisk årbok nr. XVI for Historielaga i Stjørdalbygdene (2007). ISBN 978-82-993759-8-6.
  • Røkke, Olav: Skatval Herad i 25 år : 1902–1926 (1928).
  • Røkke, Olav (red.): Stjørdalsboka : Gards- og slektshistorie, band IV (1954).
  • Skappel, Simen (red.): Eiendomsbesiddere i Norges landdistrikter (1918).
  • Vinge, Olav (red.): Skatval : Gårds- og slektshistorie, bind II (2001). ISBN 82-995735-2-1.

Eksterne lenker

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Johan_L._Fløan&oldid=1397422»