Johan L. Fløan: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Johan L. Fløan|Johan Larsen Fløan d.e.]]''' (født [[6. januar]] [[1859]] på [[Skatval]], død [[21. juni]] [[1945]]) var gårdbruker og lokalpolitiker ([[Bondepartiet|B]]). Johan L. Fløan drev hjemgården [[Fløan østre]] på [[Fløan]] til å bli et av [[Stjørdalen]]s største mønsterbruk, og var også en betydelig skikkelse i lokalsamfunnet. Han var medlem av [[Nedre Stjørdal]] og [[Skatval]] herredsstyrer i tilsammen 44 år, og var i like mange år tillitsmann i sparebankene på de nevnte steder. Han var formann i skogutvalget, kretssykekassen og almenningsstyret, samt fiskerioppsynsmann, hypotektakstmann, og skjønnsmann ved remonteringen av [[Hæren]]s kavaleri på [[Levanger]]</onlyinclude>. Han var dessuten en av hovedorganisatorene bak de første landbruksutstillingene på [[Stjørdalshalsen]] i 1925 og 1935.<ref>Pettersson 2007, s. 67.</ref> Han var en av stifterne av [[Trøndelag Folkemuseum]] i 1913, og ble opptatt som medlem i National Geographic Society i 1929. Han var forøvrig svært interessert i naturen, og da særlig skogsaken. Omkring 1918 var han i besittelse av 670 [[Leksikon:Mål|mål]] jord og 3&nbsp;000 mål skog.<ref>Skappel 1918, s. 102.</ref>

I 1888, da Johan var 29 år gammel, kjøpte han en båt for å frakte poteter til Trondhjem. En lørdag i oktober satte Johan og noen andre ut på [[Trondheimsfjorden|Trondhjemsfjorden]] for åttende gang med poteter. Da de var utenfor [[Lade]]hammeren havarerte en båt, etter at båten (ført av to unge menn) hadde seilt uforsvarlig med tanke på vindforholdene en liten stund. To ungpiker ble revet ned fra dekk, og personene som var til stede fikk bragt den ene av dem, Pauline Saltbuen fra [[Åsen]], på land. Etter fem timer med oppvarming og tørking fikk de liv i Pauline, men den andre piken ble aldri funnet.<ref>Pettersson 2007, s. 48.</ref> Det ble senere klart at de to ungguttene som førte båten hadde vært beruset. Johan beskrev episoden 45 år senere, og opplevde da fortsatt det hele som et sårt minne (selv om de reddet Paulines liv), da den andre pikens mor måtte selge hjemmet sitt.<ref>Pettersson 2007, s. 49.</ref> Han besøkte dessuten Pauline Saltbuen i oktober 1913, og beskrev det som en «regtig hyggelig tur», og at han «gav hende lit penger og det forhøiet ikke så lidet høitideligheden.»<ref>Pettersson 2007, s. 49.</ref>