Skribenter
87 027
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''[[Kassamangel]]''', det vil si at det er mindre penger enn det skal være i ei pengekasse, referer i historisk sammenheng særlig til embetsmenns bruk av offentlige midler til private formål. Dette var utbredt fra 1600-tallet av og gjennom 1800-tallet, og særlig i [[enevoldstida]] 1660–1814. Bruken av pengene embetsmennene forvalta var ikke i seg sjøl ulovlig. Den enkelte embetsmann var personlig ansvarlig for midlene, og så lenge kassa var i orden når det var tid for å overføre dem kunne de fritt bruke pengene. Pengene ble ofte brukt til eiendomskjøp eller spekulasjon, og det hendte regelmessig at en embetsmann ikke kunne gjøre opp for seg. Det medførte at det ble reist sak, og som oftest endte det med krav om innbetaling og avsettelse fra embetet. [[Ola Teige]] har argumentert for at det viktigste for kongen må ha vært å få inn pengene, og at det derfor var uhensiktsmessig å straffe embetsmennene for hardt.<ref>Teige 2006: 253.</ref> I de største sakene ble det allikevel fengselsstraffer, ettersom embetsmennene da ikke hadde mulighet til å gjøre opp for seg. | '''[[Kassamangel]]''', det vil si at det er mindre penger enn det skal være i ei pengekasse, referer i historisk sammenheng særlig til embetsmenns bruk av offentlige midler til private formål. Dette var utbredt fra 1600-tallet av og gjennom 1800-tallet, og særlig i [[enevoldstida]] 1660–1814. Bruken av pengene embetsmennene forvalta var ikke i seg sjøl ulovlig. Den enkelte embetsmann var personlig ansvarlig for midlene, og så lenge kassa var i orden når det var tid for å overføre dem kunne de fritt bruke pengene. Pengene ble ofte brukt til eiendomskjøp eller spekulasjon, og det hendte regelmessig at en embetsmann ikke kunne gjøre opp for seg. Det medførte at det ble reist sak, og som oftest endte det med krav om innbetaling og avsettelse fra embetet. [[Bruker:Olatei|Ola Teige]] har argumentert for at det viktigste for kongen må ha vært å få inn pengene, og at det derfor var uhensiktsmessig å straffe embetsmennene for hardt.<ref>Teige 2006: 253.</ref> I de største sakene ble det allikevel fengselsstraffer, ettersom embetsmennene da ikke hadde mulighet til å gjøre opp for seg. | ||
I dag vil vi ofte karakterisere dette som en form for korrupsjon eller som underslag. Tidligere skilte man mellom kassamangel, regnskapsmangel og malversasjon. Kassamangel er allerede beskrevet; regnskapsmangel viser rett og slett til at det var feil i regnskapsføringa. Ingen av disse formene for uregelmessigheter ble straffa spesielt hardt. Malversasjon kan deles i to former, korrupsjon og underslag. Som ordet antyder ble det sett som handlinger gjort i ond hensikt. Når det gjelder korrupsjon hadde man helt andre grenser for dette enn i dag, men det å ta imot penger for å komme med en viss avgjørelse kunne få store konsekvenser. Underslag skiller seg fra kassamangel og regnskapsmangel ved at offentlige midler er brukt uten noe forsett om å betale dem tilbake. Slike saker kunne ende med dødsdom, som gjerne ble omgjort til livsvarig fengsel. Den største kassamangelsaken vi kjenner i Norge, da [[Jacob Juel (1744–1800)|Jacob Juel]] hadde manko på rundt 556 000 riksdaler i [[zahlkassen]], omtales ofte som et underslag. Teknisk sett var det kassamangel, men etterforskninga viste at man måtte regne det som underslag på grunn av omfanget; det var åpenbart at Juel ikke kunne betale tilbake pengene. Juel fikk livsvarig fengsel, men fikk hjelp av venner til å rømme til Sverige. | I dag vil vi ofte karakterisere dette som en form for korrupsjon eller som underslag. Tidligere skilte man mellom kassamangel, regnskapsmangel og malversasjon. Kassamangel er allerede beskrevet; regnskapsmangel viser rett og slett til at det var feil i regnskapsføringa. Ingen av disse formene for uregelmessigheter ble straffa spesielt hardt. Malversasjon kan deles i to former, korrupsjon og underslag. Som ordet antyder ble det sett som handlinger gjort i ond hensikt. Når det gjelder korrupsjon hadde man helt andre grenser for dette enn i dag, men det å ta imot penger for å komme med en viss avgjørelse kunne få store konsekvenser. Underslag skiller seg fra kassamangel og regnskapsmangel ved at offentlige midler er brukt uten noe forsett om å betale dem tilbake. Slike saker kunne ende med dødsdom, som gjerne ble omgjort til livsvarig fengsel. Den største kassamangelsaken vi kjenner i Norge, da [[Jacob Juel (1744–1800)|Jacob Juel]] hadde manko på rundt 556 000 riksdaler i [[zahlkassen]], omtales ofte som et underslag. Teknisk sett var det kassamangel, men etterforskninga viste at man måtte regne det som underslag på grunn av omfanget; det var åpenbart at Juel ikke kunne betale tilbake pengene. Juel fikk livsvarig fengsel, men fikk hjelp av venner til å rømme til Sverige. | ||