Kjeldearkiv:Rolf Jerpseths personlige minner: Forskjell mellom sideversjoner

Som tiåring var jeg gammel nok til å begynne i speider’n, men jeg fikk ikke lov av mor. Hun var redd nazistene skulle ta hånd om organisasjonen. For alt jeg vet, prøvde de også på det. Men høsten 1941 ble organisasjonen tvangsoppløst og uniformer og andre speidereffekter skulle innleveres. Først i 1945 kunne jeg bli aspirant, og etter en tid avga jeg speiderløftet. Jeg mislikte at de blandet inn Gud og fedrelandet, men må man, så må man. Året etter startet jeg opp Elgpatruljen på Seterstøa med 8 medlemmer i starten. Møtene holdt vi i Hytta på Jordet. Som patruljefører ledet jeg også sangen. En gang begynte Odd Molden som aspirant. Han sang skjærende falskt, men av høflighet bemerket jeg det ikke. Etter noen tid innså jeg at det var meg han parodierte. Da sa jeg: «Du synger så høyt og pent Odd. Kan ikke du lede sangen i stedet for meg?» Det gjorde han gjerne og han sang helt rent så vidt jeg skjønte. Selv sluttet jeg å synge.  

På tiden da stasjonen ble anlagt, var Seterstøa og Årnes omtrent jevnstore. Begge stedene utviklet seg raskt, men Seterstøa bare i en avgrenset periode. Ved Seterstøa stasjon var det dobbeltspor slik at motgående tog kunne krysse. Samtidig etablerte Ole Andreas Munkelien seg der som handelsmann. Ovenfor Overgangen bygde han en hovedbygning med forretningslokale og stor kjeller der «Vælvet» i midtpartiet var frostfritt. Da krigen begynte 9. april 1940, tjente Vælvet som tilfluktsrom. Det var lagt ned madrasser og sengetøy i tilfelle det skulle bli kamper i nærheten. Og så var det jo dør inn til matkjelleren. Det ble ingen kamper på østsiden. Tyskerne rykket fram på begge sider av Glomma, men de store kjøretøyene kom ikke gjennom den trange jernbaneundergangen ved Haga. Det passerte bare en motorsykkel med to soldater utstyrt med geværer og radiosender. De tok Mårudveien mot Disenå der den ene ble skutt og den andre tatt til fange. Einar Hansen og far gikk døgnvakt. Begge hadde Kragh-Jørgensen rifler. Far hadde vært aktiv skytter. Oppe på Varden lagde de en lang stige som de reiste mot et høyt furutre. Derfra hadde de utsyn over Nes og omliggende landskap. Til Øvre Munkelien hørte også låve med fjøs og stall, stabbur, drengestue, sommerfjøs og Gommerud, et hus for utleie. Til Gommerud hørte tinglyst rett til å gå over jernbanesporene for å hente vann i Glomma. Dessuten lå Veslebygningen på motsatt side av Årnesveien. Der var det meieri med et høyt lagerhus nede i Dompa mot jernbanen der Mjølkerampen var og en kunne lesse av varer fra og på toget. Oppe på veggen mot Overgangen var det en dør oppe på veggen. Der stakk det en jernbaneskinne ut mot veien. Med en trinse kunne en trekke varer inn i lageret. Varene ble fraktet dit med hest. På motsatt side av Overgangen var det også en lasterampe der en lesset planker, tømmer og annen trelast på toget.  

Stasjonen lå omtrent 1 km nord for Funnefossen der det var tresliperi på Vestsida. Tremassen ble fraktet over til jernbanen med taubane. Nær Fossen hadde Peder Olsen Eie butikk. Selv ble han kalt «P.O.» Elevene på Seterstøa gikk på Smedsrud skole. Det gjorde også elevene fra Mårud og andre gårder som lå i Odalen. Fra Seterstøa gikk det daglig ut 3 postruter. Posten gikk til å begynne med ut fra stasjonen, men senere ble det opprettet eget postkontor med Kåre Ringnes som poståpner. I 1996 ble Seterstøa jernbanestasjon fredet.  

Apropos nazister. Min dyktige folkeskolelærer Torbjørn Østerud var medlem av Nasjonal Samling og også venn av familien. Mor hadde som jordmor tatt imot datteren hans i 1926 da han var lærer på Trangsrud skole inne på Skauen. Som NS-medlem hadde han både hagle og radio. Han mente det var bedre at Norge ble styrt av et nasjonalt norsk parti framfor at tyskere skulle styre. Østerud lyttet til London og skrev ned viktige nyheter. Disse ble videreformidlet av blant flere min eldre bror Ulf. Selv ble jeg stevnet som forsvarsvitne ved rettssaken på Årnes i 1945 da Østerud ble fradømt retten til å være lærer i Nes kommune. Det var ellers ikke bare han som lyttet til London. Man skulle jo levere våpen og radiomottakere. Far hadde levert en Remington hagle, men beholdt Kragh-Jørgensen og en dobbeltløpet belgisk hagle. Rifla lå under låvegolvet og hagla under golvet på loftet. Radioen var en todelt Telefunken. Høytaleren sto åpent på buloftet mens mottageren var gjemt i en sekk under høyet på låven. Far hadde som jaktkamerat på 1930-tallet Haakon Disen, kalt Haakon Disi. Far var en erfaren jeger med fuglehunden Rossing og senere harehunden Tass mens den yngre Disi hadde jaktrett. De pleide i helgene å overnatte på et sted kalt Råskjelt. Disi deltok på Østfronten på tysk side. Kameratskapet med Østerud og Disi ble bevart på tvers av politiske ståsteder. Far ble en gang kortvarig arrestert av to tyske offiserer og nazilensmannen på kjøkkenet. Huset var omringet av tyske soldater og de hadde brutt inn ytterdøra. Det var den samme natten som kaptein Sødem ble arrestert. Begge ble kjørt til Lillestrøm der de ble skilt fra hverandre. Far ble forhørt om togtrafikken: hvor mange reiste fra og kom til Seterstøa, hvem var det, kjente han dem, hvor skulle de videre osv. Det gikk en flyktningerute over Seterstøa med utgangspunkt på Herbergåsen, "Hæbærsåsen", på Vestsida. Far antok at nazistene hadde fått nyss om denne fluktruten til Sverige. Men han sa, som riktig var, at han skulle betjene et tog tidlig om morgenen. Viss ingen tok imot, ble toget stående der. Så enten måtte de kjøre ham hjem eller skaffe en annen til å betjene toget. Og det ble til at de bilte ham hjem. I 1943 eller 1944 var Disi på besøk hjemme. Far og han pjoltret og hørte på London. Før Disi gikk, satte de mottakeren i en pappeske og hengte på en lapp: "Til avhenting. Tilhører mig. Haakon Disen". Etter det sto esken åpent i loftsoppgangen til krigen sluttet. Av andre nazister var selveste Axel Stang på Mårud. Han ble senere naziminister. Mårud gård hadde husmannsplasser i Finnholtgrenda. I aprildagene 1940 skulle en kone der, eller helst to, føde. Axel Stang hentet mor med bil og kjørte henne til Finnholt der hun ble til fødselen(e) var unnagjort.  

På Mårud arbeidet under krigen russiske fanger med å høste poteter. Potetene ble vasket og lagt i store trekasser som fangene snekret. Vi ungene smuglet matpakker til fangene. Til gjengjeld fikk vi gjenstander som fangene hadde lagd. De fleste var skåret ut av tre, men femøringer av kobber eller jern var også materialer. En tysk soldat med gevær hadde oppsyn med fangene. Vaktene var klar over hva vi ungene holdt på med, men de holdt seg hensynsfullt på avstand. Potetene ble stivfrosset om vinteren. Det var svært kalde vintre under krigen. Om våren ble potetkassene lastet fra Sagrampen inn på jernbanevogner for å bli sendt gjennom Sverige mot Østfronten. En gang ble en tysk offiser stasjonert ved rampen for å påse at fangene ikke saboterte arbeidet. Jeg pratet en del med ham. En dag skrev han "Ich hasse dich" på en tømmerstokk og ba meg lese det høyt. Det gjorde jeg. Så spurte han om jeg visste hva det betydde. Det bekreftet jeg. Så spurte han: "Ist es wahr?". Han ble tydelig meget lei seg da jeg ikke svarte på spørsmålet. Å svare var heller ikke enkelt. Jeg hatet jo ikke ham som person, men jeg hatet krigen, og den representerte han.  

Blant det første jeg husker, var også begravelsen etter onkel Ludvig. Det var i 1934. Dvs: husker ikke selve begravelsen og var heller ikke der, men mor og jeg var hjemme hos tante Sina senere Det var veldig kaldt og Sina var omsorgsfull. Hun hentet en stråleovn og satte meg på en krakk ved siden av slik at jeg kunne varme føttene. Jeg syntes hun var veldig snill.  

I september 1945 var det pengeseddelinnveksling. Myndighetene ville ha kontroll med pengemengden. En behøvde ikke å veksle inn enkronesedler, «uslinger» eller tokronesedler, «quislinger». (Det gikk to uslinger på en quisling). Det var visst sedler opp til 100 en kunne beholde. Noe av det overskytende ble utbetalt og resten satt på sperret konto. Ikke minst ville en vite hvem som hadde lagt seg opp formue under krigen. Amund Lange hadde tjent gode penger på knottproduksjon og salg av trevirke. Før pengeinnvekslingen overlot han 2000 kr til far mot at pengene skulle gå til Amunds sønns og min utdannelse. Pengene vekslet far inn. Et par år etterpå ba Amund om å få dem tilbake ettersom sønnen hadde avbrutt gymnaset. Også broren Tormod som var vår nabo på Skogheim, hadde økonomisk sans. Far fikk en gang brev fra ham der han ba om erstatning fordi våre sauer hadde brutt seg gjennom gjerdet og spist av hans kornsneis. Far skrev tilbake og minnet Tormod om at han en gang hadde lånt fire fiskegarn av ham. Disse hadde han fått igjen mer eller mindre spjæret. Far foreslo at de to sakene skulle gå opp i opp. Det er slike saker som ellers ikke ble nevnt gode naboer mellom, skrev far. Og hørte ikke mer om saken. Siden jeg først sladrer: På Skogheim var det en gammel og elendig låve som var fullverdiforsikret. Den brant en natt etter at Tormod hadde vært på ukesluttbesøk. Det ble bygd en ny flott låve. Naboer gjorde seg tanker om hva som hadde skjedd og snakket også. Jeg kan ikke huske at foreldrene mine noen gang kommenterte det.

Etter endt tur vendte jeg nesen sørover, med hurtigruta selvsagt. Det gikk ikke fly derfra den gangen. Etter å ha vært innom familien på Brandval noen dager reiste jeg til Oslo. Der jobbet jeg på Polet på Hasle fram til 1ste september. Det var min tredje sommerjobb der og jeg hadde steget i gradene. Første sommeren jobbet jeg på Transporten, og var med som hjelpegutt ved utkjøring til utenbys pol som Drammen, Hamar og Fredrikstad. Andre sommeren jobbet jeg på Maskintapperiet. Der skiftet oppgaven hver halvtime: sitte å se mot en skjerm at flaskene var fulle og uten rusk, neste fase å ta mot flasker ved enden av samlebåndet og sette dem i kasser. Det var andre faser som jeg ikke husker. Tredje sommeren var jeg på Håndtapperiet. Jeg antar at navnet stammet fra gamle dager ettersom det ikke ble tappet noe der, iallfall ikke på flasker. Det var lageret der alt brennevin ble oppbevart på tønner. Der jobbet det bare syv mann hvorav den ene var formann. Brennevinsfatene sto i lange rekker: akevitt, konjakk, gin osv. Når formannen var ute av syne, kunne vi tappe fra fatene det vi ønsket, ulovlig selvsagt. Det første formannen gjorde om morgenen var å gå en tur langs fatrekkene for å se om det var blitt noen lekkasje i løpet av natten. Vi sto ved vekta og ventet. Skjønt vi sto ikke stille. Straks formannen var ute av syne, var vi borte ved et fat med et glass og tappet. Drikkeglass hadde vi gjemt i et stillas. Det eneste vi drakk var akevitt tynnet med vann, jeg som de andre. Da formannen nærmet seg vekta, skranglet han med nøkkelknippet. Så da han viste seg, sto vi uskyldige og ventet på at arbeidsdagen skulle begynne. Formannen var den eneste som var avholdsmann, men han hadde vært kollega med de andre i mange år slik at han var kjent med rutinene. Etter arbeidstid måtte vi trykke på en knapp ved utgangen Lyste det grønt, var det bare å fortsette. Lyste det rødt, ble vi kroppsvisitert. Fant man en flaske, var det sparken. Jeg opplevde aldri at noen ble tatt. Luktet det brennevin av noen så passerte de uten videre. Forresten er det ikke helt korrekt at det bare ble smakt på akevitt. Det eneste fatet der kranen var plombert, var Hennessy konjakk. Kaggen var omtrent 2,5 meter høy anslår jeg. På oversiden var det et spunshull. Siden jeg var ung og sprek klatret jeg opp med en liten øse. Den festet jeg til et snøre og halte opp Hennessy. Og da sto karene nede og tok imot. En av de som jobbet på Håndtapperiet, het Hansen. Han fortalte at han tidligere hadde arbeidet sammen med Gerhardsen i Veivesenet. Gerhardsen hadde vært av de mest dovne, men siden han var så god til å snakke for seg, ble han alltid valgt som tillitsmann.

Pedagogisk Institutt holdt til i en leilighet i Eilert Sunds gate. Vi hadde lesesal i Urbygningen nede i sentrum og bibliotek på Halling skole sammen med filosofistudentene. Der ble jeg kjent med Hans Skjervheim og vi ble etter hvert gode venner. Av og til tok vi et glass pils på [[Krølle kro|restaurant Krølle]], en koselig kjellerrestaurant i nærheten. Vi hadde begge deltatt i Tysklandsbrigaden så der var det alltid emne for å mimre. Til forberedende hadde vi Filosofiens historie av Arne Næss i pensumet. Han delte der inn problemer i fire lag: dagligdagse, tekniske, vitenskapelige og filosofiske. Vitenskapelige problemstillinger var slike som kunne behandles med metoder som også andre kunne bruke for å etterprøve resultatene. Jeg holdt det for å være en fornuftig definisjon og hadde gode argumenter for det. Hans fulgte opp med enda bedre argumenter. Men da jeg konkluderte med at vi hadde det endelige svaret, avviste Hans resonnementene våre og påpekte at den definisjonen passet naturvitenskapene, men ikke samfunnsvitenskapene, som for eksempel pedagogikk. Og slett ikke for åndsvitenskapene. (Han brukte ikke de ordene ettersom han snakket nynorsk eller dialekt). Hans argumenterte han overbevisende og denne samtalen gjorde varig inntrykk. Etter det har jeg levd i håpet om en gang å kunne gjøre noe tilsvarende, om enn i mer beskjeden målestokk.  

Det var uventet da Arne Kokkvoll fortalte at jeg hadde en mappe hos Overvåkningdtjenesten, det var på slutten av 1960-tallet tror jeg.  Han hadde sett den i egenskap av leder for Arbeiderbevegelsens arkiv og registrert at jeg hadde vært medlem av AUF.  Ved samme anledning spurte han meg på vegne av valgkomiteen om å stille som formannskandidat for Oslo Arbeiderparti. Medlem av AUF har jeg aldri vært og jeg har aldri sjekket ”Mappa mi” selv. Det er neppe noe revolusjonerende der. Grunnen til at jeg havnet der, antar jeg er et lite innlegg i bladet Orientering 1955, da jeg var i Vadsø. Skrev noe om at 1. mai var blitt en fin-gå-dag. Motivet mitt var ikke å støtte demonstrasjoner. Liker ikke å bruke armer og bein så lenge det er mulig å argumentere. Jeg ønsket på den tiden en politisk nøytral eller blokkuavhengig nordisk blokk forutsatt at Sverige ikke ble for dominerende. Jeg var klar over at toget for lengst hadde gått, men dersom striden om tilslutning til Øst- eller Vestblokken ikke ble holdt varm, ville ikke en nøytral blokk ikke være et alternativ. Støtte for Østblokktilknytning var det vel mest sannsynlig å finne i Øst-Finnmark der det fortsatt var mange kommunister.

Jeg hadde noen timer og praksisveiledning i framhaldsskole. Lærerværelset som var felles for folke- og framhaldsskolen. Et friminutt kom Kjell Hoftun inn – han var lærer i folkeskolen og kona hans gikk i min klasse på lærerskolen. «Jerpseth», sa han, «Skal ikke vi bygge hus sammen?» Jeg trodde han tøyset, han gjorde ofte det. «Jo det gjør vi» sa jeg. Da brøt Walnum inn: «Nei høyr på Østlendingan! Dei veit ikkje kor vanskeleg det er å få noko gjort på Nesna». Dermed var saken avgjort. Kjell og jeg måtte bygge hus. Jeg hadde året før hatt stilling i bare fem måneder og tjent ca. 10.000. Dermed var jeg kvalifisert for lån i Husbanken. Så jeg søkte og fikk lån innvilget. Så var det å skaffe tomt. Johan Refsnes hadde en ledig like ved folkeskolen. Flere hadde villet kjøpe, men han solgte ikke for 2 kr per kvadratmeter. Han ventet heller på at prisen skulle gå opp. Kjell og jeg fikk tomta da vi bød kr. 2,50 per m2. Så ble tomta skjøtet på Kjell og meg. Vi ga den navnet Gosen og da huset var reist, bodde etter loddtrekning Kjell i Østgosen og jeg i Vestgosen. Vi hadde sett oss ut et passende hus som tilfredsstilte Husbankens krav. Men så var det å skaffe snekkere. Det var verre. Ingen ledige. Så vi engasjerte Leif Iversen som bodde like ved. Han var arbeidsledig og hadde vært kokk til sjøs, tror jeg. Han tok på seg arbeidet sammen med en småbruker fra Nesna som han selv skaffet. Hver dag presis kl 7 låt det kraftige hammerslag ut over Nesna. Men tok jeg så en tur oppom 10 minutter senere, satt de to med termosen og nistematen og spiste frokost. Framdriften var utrolig treg. Da forskalingen til grunnmuren var reist, foreslo Øyvind en kveld at vi skulle gå ned og måle forskalingen. Det viste seg at det var et par desimeter forskjell på diagonalene. Da jeg dagen etter møtte opp og bemerket dette, svarte Iversen at det ikke gjorde noe bare hjørnene var rette. Likevel ble det til at de måtte rette opp forskalingen. Det var oppnevnt en byggmester til å ha oppsyn med byggingen. Karlo Solum. Det var antagelig Husbanken som hadde engasjert ham. Han hadde en bror som var snekker og hadde et snekkerlag. Solum ordnet det slik at dette laget arbeidet en uke på huset vårt. På denne uka gjorde de mer enn det ellers ble gjort på to måneder. Jeg var hjemme et par uker. Den tiden tok snekkerne seg sommerferie, men huset var da kommet så vidt langt at det var beboelig. Jeg sa da opp snekkerne og flyttet inn for så å sluttføre innredningen på egenhånd utover høsten. Snekkerne fortsatte på leiligheten til Kjell så til jul var begge leilighetene ferdige. Walnum hadde rett i at «Østleningan» ikke visste hvor vanskelig det var å få noe gjort på Nesna, men vi kom da i mål.

Det var en koselig tømmerhytte som var bygd like etter krigen av Bjerkerud. Han hadde fått kjøpe tomt på Nysetra ettersom han hadde vært husmann der. Tømmeret var hogd av Sveens skog og vinduer og dører kom fra en tyskerbrakke. Hytta ble senere kjøpt av Einar Lundby som drev Solborg, et rekreasjonshjem nede i bygda. Lundby var sammen med Gordon om å reise Modum Bad Sanatorium og det var slik Gordon hadde fått hytta på hånden for salg.  

Så blir det noe om sykdom som det ellers ikke har vært mye av. Omtrent da jeg fylte 5 år hadde jeg skarlagensfeber og var isolert på Grønne rommet. Bare mor og legen hadde adgang. Der lærte mor meg å lese og skrive. Jeg satt ved en gul kiste med flatt lokk. Da jeg ble erklært frisk på ettervinteren og fikk gå ut, ble jeg veldig glad over å finne trehesten min i gangen oppe. Den manglet et forbein. Like glad var jeg ikke over Ulf og Aud. De holdt på å ake kjelke fra låven og ned til veien. Meg ville de ikke ha med. Ellers var det lite sykdom bortsett fra at jeg måtte gjennom de vanlige barnesykdommene. Også i mitt yrkesaktive liv har jeg vært lite syk. Høsten 1961 lå jeg fire dager på Elverum sykehus med høy feber. Jeg ble lagt inn på kvelden og da jeg våknet utpå natta, satt det en sykepleier ved siden av senga. Da tenkte jeg at jeg måtte være veldig syk. Det ble en strevsom natt der jeg fantaserte mye. Jeg bygde bilvei oppe fra Dovre og snorrett over fjellet ned til Sognefjorden. Der fant jeg en båt som jeg lånte og rodde over fjorden og begynte å klatre opp på fjellet på den andre siden. Men så husker jeg ikke mer. Sykdommen var en tropisk utgave sa de. Jeg hadde vært i Italia, bl.a. på Capri. Overlegen ville holde meg på sykehuset, men da en reservelege fortalte at han ikke kunne holde meg der uten min vilje, ba jeg om å bli skrevet ut. Som ganske fersk lærer på Nesna ville jeg ikke være borte mer enn nødvendig. Videre har jeg ikke vært borte fra jobben en eneste dag pga sykdom.