Kjeldearkiv:Rolf Jerpseths personlige minner: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Kjeldearkiv:Rolf Jerpseths personlige minner|Rolf Jerpseths personlige minner - glimt fra livet mitt]]'''

Jeg vil begynne med mitt første minne, men hva er nå det? Eller jeg skal kanskje først si hvem jeg er ? Jeg er døpt [[Rolf Jerpseth (1930–2016)|Rolf Einar Jerpseth]], men bruker bare Rolf. Faren min var døpt Alf Einar Jerpset, men brukte bare Einar. Einar var som sine søsken døpt Jerpset, men i 1923 kom det en navnelov som slo fast at alle familier skulle ha et familienavn. Det var jo vanlig at ungene fikk farens fornavn tillagt -sen eller -datter. Brødrene, antagelig flere, ble da enige om at gårdsnavnet fortsatt skulle skrives Jerpset, mens de som tok gårdsnavnet som familienavn, skulle legge til en h bak, foran eller begge deler. For Einars del ble det [[Einar Jerpseth (f. 1892)|Alf Einar Hansen Jerpseth]].  

Et par uker etter at jeg fylte 4 kan jeg huske at min fosterbror Bjørn ankom. Det var lærer Østerud som hentet ham i Oslo med sin kasseformede personbil. Han var medlem i en kommunal nemnd. Moren til Bjørn hadde fått en svangerskapspsykose eller hva det nå heter. Datteren Laila var med. Det var veldig kaldt og Laila har fortalt at de stoppet ved et vilkårlig hus på veien der de fikk varmet tåteflaska. Østerud spurte mor om Bjørn kunne være hos henne et par uker til de fikk ordnet pleie- eller adopsjonsforeldre. Men så ble det til at Bjørn vokste opp som en av familien.

Ettersom jeg nevner lærer Østerud. Sommeren 1937 ferierte vi i Fløterbrakka ved utløpet av Kjærsebærsjøn eller Kirkebergsjøen som det skrives i kirkebøkene. Nedenfor demningen var det det en liten dam med ørekyte. Vi brukte å fange dem med en øse for så å slippe dem uti igjen. Foran brakkevinduet var det lemmer. Om dagen pleide det å henge flaggermus etter bena på innsiden. En dag var vi på besøk hos besteforeldrene mine i Rya. Der var også Østerud på besøk. Mor spurte ham om vi kunne være et par dager ekstra etter at skolen begynte etter sommerferien. Og det var greit!

   

Om høsten var Glomma gjerne tilfrosset og uten snø i en periode. Da gikk vi gjerne på skøyter. Nedenfor stasjonen hadde vi etter at det mørknet en [[karbidlykt]]. Det hadde også ungene ved Sandaker. Så i mørket var det greit å finne fram. På skøyter hendte det at romantikken blomstret. En byjente  – tror det var en datter fra første ekteskap til Tormod Langes kone  –  og jeg gikk og holdt hverandre i hendene eller i det samme skøytefutteralet. Det var spennende. Skjønt utgangspunktet var prosaisk: hun hadde vansker med å holde seg på bena uten støtte.

Og så var det juletrefester på skolen. Da gikk gjerne Eli og jeg og holdt hverandre i hendene rundt juletreet. Men jeg hadde rivaler. Stadig brøt noen seg inn i ringen akkurat der hvor Eli gikk. Men så langt jeg vet, var det bare meg hun forlovet seg med på den tiden. Hun var vel 11 og jeg 13. Forlovelsesringen hun ga meg, var av gull og jern. Min ring som hun bar, hadde et dødningehode. Vi mente ikke å gifte oss. Det holdt å være forlovet.

   

Etter krigen ble Østerud stilt for retten på Herredshuset på Årnes. Jeg ble innkalt som forsvarsvitne og eksaminert av Østerud. Det han ville ha frem var at hadde vært saklig i undervisningen uten å fremholde nazisme positivt, skjønte jeg. Saken endte med at Østerud ble frakjent retten til å være lærer i Nes. Det var nok smertelig for ham, men verre for Nes kommune som mistet en dyktig lærer. At Østerud hadde vært helt objektiv i undervisningen kan for øvrig diskuteres. I en time spurte han om vi hadde hørt siste rykte? Jo, på Grand hotell på Kongsvinger hadde nazister torturert en mann slik at han hadde hoppet ut av vinduet og drept seg. «Tror dere en nordmann vil gjøre noe sånt mot sin egen landsmann?» spurte han retorisk. Så at Østerud var naiv var nok sant. På skolen lærte vi å skrive «mig, dig og sig. Det ble omgjort med nazirettskrivingen av 1941. Til gjengjeld skulle vi skrive «no» i stedet for «nå».

Jeg bodde like ved [[Seterstøa]] stasjon som ble anlagt samtidig med at Kongsvingerbanen ble åpnet, i 1863 tror jeg. Det var halvannen kilometer til Smedsrud skole. Vi gikk eller syklet til skolen. Om vinteren gikk vi på ski. Eiendommen vår hette Øvre Munkelien. Her feller jeg inn noe jeg har skrevet om Øvre Munkelien i en annen sammenheng:  

Huset ble bygd ca 1865 av Andreas O Munkelien som kombinert bolig og butikk. Da jeg var helt liten, var det bakeri i Veslebygningen. Der bodde baker Thoresen med sønnen Harbitz. Kanskje det ikke var fornavnet, men en del av etternavnet?  Harbitz fraktet varer med hest. Jernbanen hadde sidespor med Rampen og Mjølkerampen. Fra Rampen nord for Overgangen, veien over jernbanen, ble det lesset trevirke, planker, tømmer og vedlast ellers. Fra Mjølkerampen syd for veien ble det lastet og losset varer til Meieriet. Det kan ikke jeg huske, men jeg husker så vidt en to-tre-etasjes lagerbygning nede i Dompa mot jernbanen. Oppunder taket gikk det en jernbaneskinne på langs. Der kunne en trekke inn varer fra hestesleder eller hestevogner med hjelp av en trinse. Meieriet måtte vel være en del av eller i flukt med denne lagerbygningen?  

Oppe ved veien var det også en stor lagerbygning for butikken. Syd for Veslebygningen helt ned mot jernbanen lå Gommerud. Huset ble bygd samtidig med Hovedbygningen for utleie til stasjonsbetjenten. Den første var Jørgen Gommerud som huset fikk navn etter. Han hadde kona Marja (Marie) og sønnen Aksel. Aksel bodde i et loftsrom i uthuset med et lite vindu med utsikt til stasjonen. Aksel var med å sage is på Glomma om vinteren. Senere ble han reverøkter på Mårud. Han bodde da i et rom øverst i et tårn der han hadde god utsikt over revefarmen. På sine gamle dager hallusinerte Jørgen. Han så grønne smådjevler. Det ble fortalt at presten Schrøder en gang oppsøkte Jørgen for å overbevise ham om at det ikke fantes smådjevler. ”Jo”, sa Jørgen. ”Her er det nukk ta dom”. Og så børstet han med hendene smådjevler av jakkeslagene til presten.

   

Nabohuset mot nord var Vesle Munkelien. Ble bebygd av en nevø av Andreas Munkelien som begynte forretning der. Da jeg var liten var kjøpmann Emil Hansen gift med Alette. Av Emil fikk jeg ofte sukkertøy. I butikken kunne jeg kjøpe en karamell for 1 øre. For 2 øre fikk jeg 3. Min fetter Lars Knutsen eller helst Lasse var handelsbetjent der en tid. Han og Lars Åserud – Lars og Lasse – fant på mange skøyerstreker. En gang var det nattefrier hos butikkjenta. Da frieren skulle gå om morgenen, fant han ikke sykkelen sin. Den hang øverst i flaggstanga til Einar Hansen.

En liten avstikker: 9. april 1940 og dagene etter skiftet Hansen og far på å holde nattevakt. Begge hadde en Kragh-Jørgensen. Oppe på varden reiste de en stige opp mot en høy furu. Derfra hadde de utsikt til en stor del av Nes og bygder omkring. Det var far som kom opp fra stasjonen og fortalte at tyskerne hadde invadert landet. For meg var det en sensasjon og jeg sprang ut på jordet og fortalte det til Glomsåskara som holdt på å kjøre ut møkk fra gjødselkjelleren. Skuffelsen var stor da de ikke trodde et ord av det jeg fortalte.  

   

Som tiåring var jeg gammel nok til å begynne i speider’n, men jeg fikk ikke lov av mor. Hun var redd nazistene skulle ta hånd om organisasjonen. For alt jeg vet, prøvde de også på det. Men høsten 1941 ble organisasjonen tvangsoppløst og uniformer og andre speidereffekter skulle innleveres. Først i 1945 kunne jeg bli aspirant, og etter en tid avga jeg speiderløftet. Jeg mislikte at de blandet inn Gud og fedrelandet, men må man, så må man.   

Året etter startet jeg opp Elgpatruljen på Seterstøa med 8 medlemmer i starten. Møtene holdt vi i Hytta på Jordet. Som patruljefører ledet jeg også sangen. En gang begynte Odd Molden som aspirant. Han sang skjærende falskt, men av høflighet bemerket jeg det ikke. Etter noen tid innså jeg at det var meg han parodierte. Da sa jeg: «Du synger så høyt og pent Odd. Kan ikke du lede sangen i stedet for meg?» Det gjorde han gjerne og han sang helt rent så vidt jeg skjønte. Selv sluttet jeg å synge.  

   

Men jeg sto på og sang også i skolekoret. Jeg sto mellom Jon og Kjell som begge var flinke tenorer.  Nesten hele koret var godt så på slutten av det andre året skulle det være opptak som skulle sendes i NRK. Jeg hadde selvsagt ikke tenkt å synge med. Men da Amundsen skulle gjøre et prøveopptak spurte han om noen kunne betjene magnetofonen. Jeg går ut fra at han da så på meg. Iallfall meldte jeg meg til tjeneste. Som pedlærer senere var det heldigvis ikke nødvendig å synge. Men en sommer besøkte jeg mine kolleger Ketil Vea og Sverre Mogård Larsen på Vestby folkehøyskole der de drev et sommerkurs. Ketil testet meg da med en amerikansk musikalitetstest. Da han hadde sett resultatet sa han: «Det er slett ikke verst. Du kan jo begynne i Arvika mannskor – de har ikke opptaksprøve.»

På tiden da stasjonen ble anlagt, var Seterstøa og Årnes omtrent jevnstore. Begge stedene utviklet seg raskt, men Seterstøa bare i en avgrenset periode. Ved Seterstøa stasjon var det dobbeltspor slik at motgående tog kunne krysse. Samtidig etablerte Ole Andreas Munkelien seg der som handelsmann. Ovenfor Overgangen bygde han en hovedbygning med forretningslokale og stor kjeller der «Vælvet» i midtpartiet var frostfritt. Da krigen begynte 9. april 1940, tjente Vælvet som tilfluktsrom. Det var lagt ned madrasser og sengetøy i tilfelle det skulle bli kamper i nærheten. Og så var det jo dør inn til matkjelleren.   

Nærmere slutten på krigen ble det oppdaget en syk og forkommen tysk soldat like ovenfor Slemdal der hvor flyktningeruten fra Herbergåsen fortsatte på østsiden av Glomma. Han kunne ikke greie seg på egenhånd. Det kan tenkes at ham var etterlatt av en flyktningelos. Han kan også ha tatt seg dit på egenhånd. Ikke umulig at det var en provokatør. Iallfall ble funnet rapportert til tyskerleiren på Årnes slik at han ble hentet av sine egne og da kan hende også skutt av sine egne. På funnplassen lå det igjen en båtlue med nummer og navn skrevet inni. Jeg forestiller meg navnet som omtrent Hans Vollendt, men det låter som et situasjonsbetinget minne. Jeg angrer på at jeg ikke tok vare på lua, noe en annen muligens kan ha gjort.

Blant det første jeg husker, var også begravelsen etter onkel Ludvig. Det var i 1934. Dvs: husker ikke selve begravelsen og var heller ikke der, men mor og jeg var hjemme hos tante Sina senere Det var veldig kaldt og Sina var omsorgsfull. Hun hentet en stråleovn og satte meg på en krakk ved siden av slik at jeg kunne varme føttene. Jeg syntes hun var veldig snill.  

Jeg nevnte at jeg begynte på Realskolen på Årnes i 1945. Den holdt til i Salem og jeg gikk der til 1947. Bjerkomb var bestyrer. Vi hadde ham i matematikk og fysikk. Første time vi hadde elevøvinger satt jeg og smånynnet til mens jeg arbeidet. Det var jeg vant til når jeg jobbet på egenhånd i folkeskolen. Men det likte ikke Bjerkomb: «Viss noen ikke kan holde ro i timen, så har vi råd med det» sa han. Jeg syntes han var pirkete, men sluttet å smånynne.  

   

På ettermiddagen sommerstid var Bjørn og jeg mye ute på Øya – en liten holme i Glomma. Vi hadde en løvhytte der. Spesielt interessant var det å bruke kikkert mot sandstranden på land. I flere uker nakenbadet et par der og hadde ofte sex ved elvekanten. (Jeg skal ikke røpe hva Årnesjenta het).

Da vi gikk fra skolen etter skoletid 8. mai sto det to karer med et norsk flagg ved flaggstanga til Asdahl, men de turde ikke å heise det. Det var jo en tyskerleir oppe på Runnijordet. Noe senere da Bjørn og jeg var ute på Øya, begynte flaggene å gå opp ett etter ett. Jeg tok toget som jeg pleide noe senere til Seterstøa. Da toget fra Oslo kom, var passasjerene ville. De kom løpende ut på plattformen. Jenter og damer klemte og kysset der de kunne komme til. Ved stasjonsveggen sto en tysk offiser med pistol på magen. Ingen enset ham.

   

Etter å ha gått to år på realskolen, var det opptak på Kongsvinger høyere kommunale allmenskole. Der var det ikke opptaksprøve. Vi konkurrerte ut fra eksamensresultatene. Både på Årnes og Kongsvinger var det skolepenger. Jeg har vel skrevet et annet sted om Vivi som sto øverst i trappa?

I september 1945 var det pengeseddelinnveksling. Myndighetene ville ha kontroll med pengemengden. En behøvde ikke å veksle inn enkronesedler, «uslinger» eller tokronesedler, «quislinger». (Det gikk to uslinger på en quisling). Det var visst sedler opp til 100 en kunne beholde. Noe av det overskytende ble utbetalt og resten satt på sperret konto. Ikke minst ville en vite hvem som hadde lagt seg opp formue under krigen. Amund Lange hadde tjent gode penger på knottproduksjon og salg av trevirke. Før pengeinnvekslingen overlot han 2000 kr til far mot at pengene skulle gå til Amunds sønns og min utdannelse. Pengene vekslet far inn. Et par år etterpå ba Amund om å få dem tilbake ettersom sønnen hadde avbrutt gymnaset.  

Etter krigen var kjøpmann Hansen lite populær. Det ble påstått at han utstrakt hadde brukt rasjonerte varer til byttehandel, ikke minst med Amund Lange som var medlem av NS. Selv fant jeg en gang to skoesker med avklipte rasjoneringsmerker i jernbaneskråningen ved Gommerud. En eske med sukkermerker, den andre hvitt hvetemel. (Hvetemelet en kjøpte var ikke hvitt den tiden). Det hadde vel vært razzia på toget slik at de ble kastet ut av vinduet. Mor leverte merkene til Hansen mot at de skulle få hver sin halvpart av varene. Men dette var jo ikke det samme som å bruke rasjonerte varer til byttehandel. Som hevn for at Hansen var upopulær, tok noen initiativ til at Seterstøa samvirkelag ble opprettet i 1945. For formålet ble det holdt en basar på skolen. Mor hadde skrevet en sketsj slik hun av og til gjorde, men det er den eneste gangen jeg kan huske at hun selv opptrådte. Veslebygningen ble leid til forretningslokale. Dermed var det tre butikker på Seterstøa, fire viss vi regner med butikken på Mårud.  

Men jeg gikk altså på Nes kommunale realskole. De to første årene var som de to første årene på gymnaset, så etter to år sluttet Bjørn, Lill-Am og jeg. Lill-Am begynte i Oslo og Bjørn og jeg på Kongsvinger kommunale høyere almenskole (KKHA). Vi sto oppover trappa og ventet på at noen skulle åpne. På det øverste trinnet sto en jente som jeg umiddelbart forelsket meg i. Det var min første sådanne og jeg skjønte først da hva forelskelse var. Jeg forhørte meg om hva hun het og hvilken pult hun satt på – hun gikk på engelsklinjen. Hun het Wenche. For et vakkert navn. Men etter en tid fikk jeg vite at det var feil. Hun het Vivi og satt på en annen pult. Det navnet var enda vakrere. Men jeg måtte på ettermiddagene nyte å sitte på en annen enn jeg hadde gjort. Vivi, Wencke, Bjørn og jeg akte kjelke fra festningen og ned. Het den Storgata helt der opp? I allfall hadde jeg ikke noe imot å holde Vivi rundt livet. Først i russetida fortalte vi at vi hadde vært forelsket i hverandre, men det hadde vi ikke turt å si. Noen søndager gikk vi på skiturer.

Jeg hadde ingen bestemte planer etter skolen bortsett fra at jeg skulle lese jus, men først gjøre unna militærtjenesten. Jeg ble skrevet ut til garden på sesjonen. Men så fikk jeg høre av min klassekamerat Helge Bolneset hadde fått lærerjobb på Sørøya i Finnmark. Det syntes jeg var spennende så jeg lette frem en annonse i Norsk Skoleblad og søkte på jobb ved Kvitnes skole i Balsfjord. Søknaden var vel knapt kommet frem før formannen i skolestyret ringte og sa jeg hadde fått stillingen og kunne begynne umiddelbart. Så da var det bare å pakke. Jeg tok toget til Trondheim og hurtigruta videre til Tromsø. Der måtte jeg overnatte for å komme videre med lokalbåten.

Sørpå hadde Anton og jeg tilbrakt flere påsker på hytta til Helges familie på Synnfjell. En påske hadde Helges søster med en venninne, Åse Bugge. Anton og jeg skrev dagbok i hytteboka. Etter en hendelse en dag skrev vi : «Den natta sov Åse alene». Da Åse så det, sa hun: «Dere må ikke skrive det – hva vil folk tro?» Så neste dag skrev vi et PS: «Åse protesterer på at vi har fortalt at hun sov alene. Derfor dementerer vi det». På dagtid gikk vi gjerne på ski til toppen av Synnfjell. Der holdt en militær lyttepost til og de ga oss noe varmt å drikke.

Etter endt tur vendte jeg nesen sørover, med hurtigruta selvsagt. Det gikk ikke fly derfra den gangen. Etter å ha vært innom familien på Brandval noen dager reiste jeg til Oslo. Der jobbet jeg på Polet på Hasle fram til 1ste september. Det var min tredje sommerjobb der og jeg hadde steget i gradene. Første sommeren jobbet jeg på Transporten, og var med som hjelpegutt ved utkjøring til utenbys pol som Drammen, Hamar og Fredrikstad. Andre sommeren jobbet jeg på Maskintapperiet. Der skiftet oppgaven hver halvtime: sitte å se mot en skjerm at flaskene var fulle og uten rusk, neste fase å ta mot flasker ved enden av samlebåndet og sette dem i kasser. Det var andre faser som jeg ikke husker.  

   

Forresten er det ikke helt korrekt at det bare ble smakt på akevitt. Det eneste fatet der kranen var plombert, var Hennessy konjakk. Kaggen var omtrent 2,5 meter høy anslår jeg. På oversiden var det et spunshull. Siden jeg var ung og sprek klatret jeg opp med en liten øse. Den festet jeg til et snøre og halte opp Hennessy. Og da sto karene nede og tok imot. En av de som jobbet på Håndtapperiet, het Hansen. Han fortalte at han tidligere hadde arbeidet sammen med Gerhardsen i Veivesenet. Gerhardsen hadde vært av de mest dovne, men siden han var så god til å snakke for seg, ble han alltid valgt som tillitsmann.

1. september begynte jeg på universitetet, denne gangen pedagogikk. Jeg hadde tyvlest en del året i Vadsø slik at i høstsemesteret tok jeg forberedende ved siden av peden. I vårsemesteret tok jeg støttefag i psykologi med Ragnar Rommetveit og Åse Gruda Sard som eksaminatorier. Mens jeg gikk ute på plassen og ventet på tur traff jeg på Einar Sletmo, han var lærer på en institusjon for hørselhemmede i Andebu. Han spurte om jeg hadde lest en liten bok av Katz? Jeg måtte erkjenne at den hadde jeg droppet. Det måtte jeg for all del ikke gjøre for Mor Åse spurte alltid fra den. Så da gikk jeg opp på lesesalen og leste i den, særlig et forsøk som Mor Åse hadde vært med på å gjennomføre. Det handlet om hvor mye høner spiste under forskjellige betingelser så vidt jeg husker. Jeg rakk akkurat å skumme gjennom før det ble min tur. Rommetveit eksaminerte om intelligenstester og Mor Åse om forsøket sitt. Så det gikk bra. Det var ugraderte karakterer. Enten haud og stryke eller laud og stå.

   

Tilbake til pedstudiet. Julen 1955 var jeg hjemme i Brandval, Det var bare far, mor Tone og jeg. Avtalen med Tones mor var at hun skulle være hos min mor i to år og at hennes mor da skulle adoptere henne. Slik ble det altså ikke. Like over nyttår dro jeg tilbake til Oslo med kofferten min. På Seterstøa gikk jeg ut i døråpningen for å se etter mulig kjente. Sånne så jeg ikke, men utenfor sto det en jente med koffert som skulle inn akkurat der jeg sto. Jeg hjalp henne med kofferten og loste henne inn til min kupe. Vi kom selvsagt i prat og det viste seg at hun var datter av Kari Opsahl som i sin tid hadde bodd i annen etasje i Munkelien. Ingeborg og jeg kom godt overens, og på Østbanen satte vi hennes koffert i en oppbevaringsboks og hun fulgte meg opp i Oscarsgaten der jeg satte fra meg kofferten på hybelen før vi returnerte. Så hentet vi hennes koffert og tok Ekebergbanen til Sportsplassen. Ingeborg bodde i Høgdefaret 4. Der hilste vi på Kari og spiste aftens før Ingeborg og jeg gikk en tur på Brannfjellet der det nesten var bart for snø. På en lysning sto vi så og kysset. Ingeborg brukte ikke parfyme, men en ansiktskrem som duftet nydelig. Allerede da var jeg forelsket og etter hvert  lidenskapelig. Ingeborg og jeg var sammen i to år. Da sa jeg at enten måtte vi forlove oss eller bryte. Og da ble det til at vi brøt. Fortsatt var vi gode venner, men jeg reiste da til Nesna. Når jeg var i Oslo, bodde jeg enten hos Ingeborg på Studenterbyen eller hos Anton og Ragnhild. De bodde hos Ragnhilds foreldre ved Frøn.

Til Nesna dro jeg som lektor på lærerskolen. Målet mitt var jo å få jobb i lærerskolen. Da jeg ble ferdig i juni var tilsettingene i lærerskolene alt fullført, men det kom noen ekstrautlysninger. Det var ledige pedstillinger i Kristiansand og på Nesna og jeg søkte begge steder. Søknaden hadde vel akkurat ankommet da rektor Lothe ringte fra Nesna og fortalte at jeg var innstilt på førsteplass. Han lurte på om jeg tok imot? Jeg sa at jeg også hadde søkt Kristiansand og at jeg ville se innstillingen derfra før jeg bestemte meg. Dagen etter ringte byråsjef Seland fra departementet. Hun fortalte også at jeg var innstilt på førsteplass på Nesna. Jeg spurte om det var noen innstilling fra Kristiansand, men det var det ikke. Så fikk jeg en dags betenkningstid på å bestemme meg. Dagen lang gikk jeg og telte på knappene. Dagen etter ringte jeg Seland og sa ja til Nesna. Om lag en uke senere ble Kristiansand lyst ut på nytt. Jeg hadde vært eneste søker til begge stillingene. Og det var vanskeligst å skaffe lærer til Nesna.

   

Etter jul fikk jeg Oddvin Lotsberg som leieboer. Han var ungkar og lærer på framhaldsskolen. Han var ofte nede hos meg og drakk kaffe. Lotsberg var sterkt kristelig orientert. Han brukte mye tid og krefter på å motatbeide Maran Ata, en utspringer fra Åge Samulesen tror jeg. Lotsberg var ikke minst forarget over de frie seksuelle forbindelsene som det ble påstått hersket i Nesna Maran Ata på Nesna.

Som nevnt begynte jeg som lektor på Sagene lærerskole høsten 1965. Den første tiden bodde jeg i Munkelien og bilte til byen. Jeg bilte over Årnes og tok snarveien over til Nybakk. Med lite trafikk og ulovlig fart rakk jeg Sagene på en time. På Nesna hadde jeg tegnet meg for ny leilighet i Grønnegata 10. Den skulle være ferdig 1. april, men var det langt fra da skolen begynte. Det var vanskelig å skaffe hybel i Oslo, men etter en tid fikk jeg hybel Birch-Reichenwalds gate på Sandaker. Hybelen var i annen etasje og en kveld lå jeg på sengen og leste til langt over midnatt. Vinduet var åpent og da jeg la meg for å sove hørte jeg noen som hadde trøbbel med å starte en bil utenfor. «Nå stjeler de bilen min» tenkte jeg før jeg sovnet. Jeg trodde ikke det var sant. Det viste seg imidlertid å være sant da jeg om morgenen kikket ut av vinduet. Fra skolen ringte jeg politiet for å melde tyveriet, men det kunne bare gjøres med personlig frammøte. Så etter skoletid var jeg i Møllergata 19 og meldte fra. Der kunne de melde at bilen min hadde vært med på et tyveritokt om natten sammen med en Mercedes. Guttene med Mercedesen var tatt og de hadde forklart at min Folkevogn var etterlatt et sted på Sagene. Om ettermiddagen bilte jeg med Bjørn rundt på Sagene og lette. Vi fant bilen i Mogata med stor bulk i fronten. Det ville bli meget kostbart å få bilen reparert på verksted så jeg tok den med meg til skolen. Der lånte jeg verktøy på Sløyden og ga meg til å rette ut bulker. Per Rauset kom og hjalp til og sammen fikk vi bilen til å se noenlunde presentabel ut.  

Også da jeg hadde flyttet til Stensberggaten, ble bilen stjålet en natt. Da var det en guttunge som hadde tatt den og politet fant den i en sidegate ikke langt unna, heldigvis bare med en bulk i forskjermen.

Så lærerskolen: Noe av det første som slo meg, var at det var langt mindre undervisning på Sagene enn jeg var vant til fra Nesna. Og langt mindre hjemmearbeid.

Jeg var medlem av Lærerskolelaget fra jeg kom til Nesna. Laget var så demokratisk at alle medlemmer kunne møte i Landsmøtet som da ble holdt annenhvert år. Jeg ble valgt som en av representantene for Lokallaget i 1961. Da betalte Lokallaget for meg. Landsmøtet ble holdt på. Det jeg husker best fra møtet, var en engasjert debatt hvorvidt det var moralsk å streike. Spørsmålet var aktuelt siden det var varslet en streik. Etter avstemming ble det til at medlemmer kunne avstå fra å streike av samvittighetsgrunner. Selv mente jeg at de som ikke kunne være lojale overfor det organisasjonen sto for, burde melde seg ut. Som ung og fersk blandet jeg meg ikke inn i debatten. Tilbake til Nesna orienterte møtedeltagerne om landsmøtet. Selv innledet jeg til samtale om emnet rett til unndra seg streik. Det var klart flertall at det ikke burde være rett til å avstå. Videre ble jeg på samme møte valgt til formann slik at det falt på meg å innkalle ekstrakontingent til et streikefond. Det gikk greit.

   

På landsmøtet på Skjeberg folkehøgskole i 1973 ble jeg gjenvalgt. På landsmøtet på Nesna lærerskole 1975 ble min kollega på Sagene Lars Wormdahl valgt som formann. Jeg strevde en god del med å overtale ham til å stille til valg. Han hadde bare vært et par år vært lærer i lærerskolen og medlem av laget.

Så blir det noe om sykdom som det ellers ikke har vært mye av. Omtrent da jeg fylte 5 år hadde jeg skarlagensfeber og var isolert på Grønne rommet. Bare mor og legen hadde adgang. Der lærte mor meg å lese og skrive. Jeg satt ved en gul kiste med flatt lokk. Da jeg ble erklært frisk på ettervinteren og fikk gå ut, ble jeg veldig glad over å finne trehesten min i gangen oppe. Den manglet et forbein. Like glad var jeg ikke over Ulf og Aud. De holdt på å ake kjelke fra låven og ned til veien. Meg ville de ikke ha med.