Kjeldearkiv:Var ”Quindemennesket” Ulrica skyldig i Gamlebybrannen i 1784?: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>I [[Bybrannen i Fredrikstad 1784|1784]] oppstod det en brann i [[Gamlebyen i Fredrikstad]] som kunne blitt ganske omfattende. Man hadde brannen 20 år tidligere i minne, og byen og det militære hadde gjort en del foranstaltninger for å slippe dette en gang til. Men [[19. august]] [[1784]] begynte altså en ny brann i [[14. kvartal i Fredrikstad|14. kvartal]], lengst oppe i nord-vest.</onlyinclude>

Så var det å finne en syndebukk, for et sted hadde jo brannen begynt. Vi har funnet fram til rettssaken, og skrevet den av, men presenterer den her i en modernisert form. De lange og oppstyltete setninger er omskrevet og gjort forståelige. Selve saksgangen stemmer ellers med den originale rettsprotokoll.

Brannmester Hans Slærøe sto fram for retten med den formodning at gjennom det forhør som var opptatt den 24. august, var det "Quinde Mennesket" Ulrica Andersdatter som ved sin skjødesløshet var opphavet til brannen.

Denne ulykkelige brann hadde ødelagt både jomfru Voigts gård samt adskillig av de andre innbyggernes hus. Derfor ga byfogden ordre om at hun straks måtte bli ettersøkt, fordi hun rømte fra byen under brannen. Hun ble arrestert den 2. september og hadde siden, under bevoktning, sittet i byens fengsel.

Brannmesteren la så fram i underskrevet stand de forklaringer som byfogd og borgermester Garde tok opp vedrørende brannen den 24. august. Av disse var det grunn til å mistenke Ulrica Andersdatter for å være den fysiske årsak til brannen. Byfogden forbeholdt seg retten til å føre de innstevnede vitner, alt etter nødvendigheten.

Den arresterte Ulrica Andersdatter forklarte at hun var 50 år gammel og født her i byen. Hennes far var artillerikonstabel Anders Olsen og hennes mor het Olaug, men etternavnet husket hun ikke. Begge foreldrene var nå døde. Hun var bare 11 år da moren døde, og fra den tid har hun måttet tjene til sitt daglige brød, for det meste på landet. For en del år siden, da hun tjente hos Christian Pind i [[Borge (Østfold)|Borge]], og etter brannen i Fredrikstad 1764, ble hun av fogden dømt til fengsel i 8 år fordi hun fikk sitt 3. barn utenfor ekteskap. Denne straffen hadde hun sonet.

Det var om ettermiddagen at hun tilfeldigvis kom gående forbi huset. Jomfru Anne Kraft satt da i den nordre stuen, den på hjørnet. Hun knakket på vinduet og ba henne å komme inn. Der fikk hun beskjed om å hente vann fra elven til å bløtlegge klær i, som skulle vaskes dagen etter. Dette sa hun seg villig til, og jomfru Kraft fulgte henne ut i svalgangen og lukket opp stuedøren som gikk inn til det store kjøkkenet. Her snudde jomfru Kraft, og Ulrica gikk gjennom døren og inn i kjøkkenet.

Da hun kom inn der, så hun seg om etter vann for å sette over tekjelen. Men, den kjørel som vannet alltid sto i, var tom. Hun satte derfor en slå for kjøkkendøren, tok en bøtte og gikk ned til elven etter vann. Da hun kom tilbake hadde hun også med seg en gammel trøye og et forkle som hun hadde hatt liggende på vollen, rett ovenfor Paul Mathisens port. Disse tingene la hun fra seg på kjøkkenbenken slik at hun kunne stryke dem etter hun hadde kokt tevannet.

På tilbakeveien satte hun bøtten fra seg i Paul Mathisens port og gikk inn i gården med tanke på at hun kanskje kunne få noe å drikke. Hun snakket ikke med andre enn Mathisens lille sønn, og noe å drikke fikk hun ikke. Hun gikk derfor ut porten, tok bøtten og skulle gå hjem til jomfru Voigt.

På veien møtte hun en soldat som fortalte at det var brann hos jomfru Voigt. Da ble hun redd, men gikk likevel til huset med vannbøtten, som hun satt i portrummet. Herfra så hun at kjøkkenet var i brann og at folk kom bærende med jomfru Kraft, som hadde fått brannskader.

Vitnet, konstabel John Olsen, hadde forklart at han så arrestanten i kjøkkenet omtrent en time før brannen. Da lå det noen fliser ut over skorstenen. Disse trodde han Ulrica hadde lagt der for å tenne opp med. På spørsmål svarte hun at hun ikke hadde sett John Olsen den gang, og hun hadde heller ikke lagt fliser utover skorstenen. Det lå ikke andre enn de battingsfliser som jomfru Kraft alltid brukte å sitte på.

Nå fikk arrestanten spørsmål om hvorvidt hun hadde vært anholdt for andre forseelser enn hennes utenomekteskaplige forhold. Hun hadde ikke vært straffet for annet enn disse. Det var bare for dette hun hadde sittet i tukthuset.

Retten frafalt Jon Hansens kone som vitne etter at mannen erklærte at hans kone ikke kunne fortelle mer enn han alt hadde sagt. Vitnene konstabel John Olsen og Mathias Henrichsen som hadde forklart seg tidligere, fastholdt sine forklaringer.

Etter at retten hadde bestemt møte på rådstuen til domsavsigelse den påfølgende mandag klokken 8, ble arrestanten ført tilbake til fengselet.

Selv om det for retten ikke er mulig å få beviser mot henne, og den virkelige grunn til brannen ikke er funnet, så må det med all rimelighet antas at den er forårsaket av at Ulrica tente opp under tekjelen. Etterpå må gnister eller glør ha sprutet fra skorstenen og bort i flisekurven. Dette mens hun var ute etter vann. Vitnene har forklart at det hverken var røk eller varme å se før Ulrica tente opp.

Det var en utilgivelig uforsiktighet av Ulrica å gå fra varmen når ingen var i kjøkkenet, og bli borte slik at ilden manglet ettersyn. Når man legger til de uttalelser som vitnene John Hansen og Jens Pedersen Foeg har kommet med om hennes uforsiktighet med varmen, må man si hun i hvert fall har vært skjødesløs.

Hvor lenge Ulrica satt i tukthuset denne gang vet vi ikke. Hennes videre skjebne er ikke kjent. Hvor hennes tre barn tok veien vet vi heller ikke noe om. Vi presenterer denne historien fordi den gir et godt tidsbilde av Fredrikstad i en fjern fortid.

{{DEFAULTSORT:Ulrika, brannstifterske}}

[[Kategori:Gamlebyen i Fredrikstad]]

[[Kategori:Borge (Fredrikstad)]]