Kongsvingerbanen: Forskjell mellom sideversjoner

{{under arbeid}}

{{thumb|Kongsvinger stasjon.jpg|Kongsvinger stasjon i 2007|Trond Strandsberg}}

<onlyinclude>'''Kongsvingerbanen''' ble åpnet [[3. oktober]] [[1862]], og den strakte seg fra [[Lillestrøm (pekere)|Lillestrøm]] til [[Kongsvinger]]. Den ble forlenget og knyttet til det svenske jernbanenettet i [[1865]], og banestrekningen fram til riksgrensa fikk navnet [[Grensebanen]]. Lengden fra Lillestrøm til grensa er 121,7 km. I [[1951]] ble Kongsvingerbanen elektrifisert.

Arkitekter for flere av stasjonsbygningene fram til Kongsvinger var [[Heinrich Ernst Schirmer]] og [[Wilhelm von Hanno]], fra Kongsvinger til riksgrensa [[Georg Andreas Bull]]. Bygningene som ble bygget i sveitserstil, er i dag fredet. Omkring stasjonsbygningene vokste det opp større og mindre trafikknutepunkt og [[stasjonsby]]er.<onlyinclude/>

   

Bare tre måneder etter at [[Hovedbanen]] mellom Christiania og Eidsvoll var åpnet 1. september 1854, kunne en lese i ''Morgenbladet'' og ''Christianiaposten'' at skogeiere og storbønder i Kongsvinger-distrktet ønsket å forlenge banen til Kongsvinger. Disse kapitalsterke mennene så mange muligheter ved jernbanetransport, og de møttes på Kongsvinger i februar 1855 for å drøfte jernbanesaken. En enstemmig forsamling bad regjeringen undersøke muligheten for å bygge jernbane til Kongsvinger. Etter at det var gjort flere tekniske undersøkelser for en bane østover, anbefalte Indredepartementet at banen skulle legges fra Lillestrøm om [[Fetsund]] til Kongsvinger med bru over [[Glomma]] ved [[Blaker]].  

==Statsfinansiert bredsporet jernbane==

1. juli 1857 kom stortingsproposisjonen med forslag om bygging av banen. For regjeringen hadde Kongsvingerbanen en særegen betydning både politisk (unionen med Sverige), militært og økonomisk. Stortinget bestemte at det skulle bygges en statsfinansiert [[bredspor]]et jernbane fordi den skulle knyttes til de samme type spor på Hovedbanen i Lillestrøm og den svenske jernbanen ved riksgrensa. I Sverige ble det ikke bevilget midler til en tilstøtende bane, og derfor ble det vedtatt at banen foreløpig skulle bygges fram til Kongsvinger.  

Indredepartementet mente at brua burde krysse elva ved Blaker, mens [[Carl Abraham Phil]], som var ledende ingeniør og sjef for de nye jernbaneanleggenes hovedkontor, ikke tok hensyn til råd fra andre. Han ville legge brua i Fetsund, særlig fordi staten ville spare en kvart million kroner. Uenigheten om trasévalget måtte til slutt avgjøres av [[Robert Stephenson]] (jernbanens far i Norge og sønnen til selveste jernbanens far i England, Georg Stephenson), og arbeidet med den 428 meter lange brua kunne begynne i november 1858.  

Det var lett å få tak i arbeidskraft. Husmenn, dagarbeidere og bønder så i jernbaneutbyggingen en mulighet til å tjene penger. Ellers deltok de første svenske rallerne i anleggsvirksomheten på Kongsvingerbanen. (Ordet rallar ble for øvrig ikke alminnelig brukt før omkring århundreskiftet.)

Kong Carl XV foretok den høytidelige åpningen av banen. Åpningstoget fra Kristiania hadde med seg representanter fra stortinget, autoriteter, jernbaneingeniører og journalister fra hovedstadsavisene.  

Til Kongen var det satt opp to vogner, en åpen som var kledt med rødt, og den nybygde, elegante kongevognen som i dag står på [[Jernbanemuseet]] på Hamar. Kongen tok plass i den åpne vogna for å motta hurrarop fra de mange som hadde stilt seg opp langs linja. I Fetsund gikk han av toget og spaserte over brua. Han karakteriserte den som et utmerket byggverk, og bruingeniør Carl Abraham Phil fikk tildelt [[Olavskorset]].  

{{thumb|Fetsund stasjon.jpg|Fetsund stasjon omkring 1910}}

 

Stasjonsbygningene på Kongsvinger og i Lillestrøm sto ferdig til åpningen i 1862, og begge var tegnet av arkitektene Schirmer og Hanno. De samme arkitektene tegnet flere av [[stasjonsbygningene på Kongsvingerbanen]], og de utgjør en av de største samlinger av bygninger fra tidlig sveitserstil som fortsatt står i landet. Arkitektene utviklet to typer stasjonsbygninger for mellomstasjoner langs banen: ''Fetsund-typen'' som den største og ''Haga-typen'' som den nest største. Bygningene var oppført i tømmer, og de skilte seg ut fra samtidens byggeskikk både i form og konstruksjon.

 

 

*Våge, Nils Steinar: «Jernbanen skapte et sentrum i Fetsund.» I ''Årringen. Lokalhstorisk tidsskrift'' 2007.

[[Kategori:Fet kommune]]

[[Kategori:Jernbanestasjoner på Hovedbanen]]

[[Kategori:Jernbane i Akershus]]

[[Kategori:Kongsvingerbanen]]