Kulturminneløyper i Lillesand kommune: Forskjell mellom sideversjoner

''Løypa er laget i anledning kulturminneåret [[2009]] og seinere supplert med flere kulturminner og severdigheter. Den beskriver en rundtur gjennom [[Lillesand kommune|Lillesand]] sentrum med start ved Springvannstemmen og mål i Stisens kleiv.''

 

 

Rosenberggate 11. Meta Hansens hus og have eies av Lillesand kommune og drives av stiftelsen Meta Hansens hus. Det brukes i dag som lokalt kultur- og forsamlingshus og leies ut til private arrangementer. Lillesand kunstforening arrangerer regelmessig utstillinger her. Kjøpmann Bendix Rosenkilde kjøpte i 1817 et utmarksområde mellom Sandsmyrveien og Julebauen og kalte eiendommen Rosenberg. Huset som ble plassert i nordenden av eiendommen er i empire, kvisten er bygd på seinere. Paviljongen ble flyttet hit på slutten av 1950-tallet. Losoldermann Jacob Svendsen hadde eiendommen og drev den som gårdsbruk en periode. Neste eier var havnefogd Thorvald Hansen som overtok huset i 1905. Hans kone arbeidet opp hagen til det nydeligste parkanlegg. Huset har fått navn etter deres datter Meta som bodde her fram til 1979. Huset ble kjøpt av kommunen i 1976. Det ble seinere overtatt av stiftelsen Meta Hansens hus som bygde nytt utstillingslokale i 1994. Den brukes i dag som lokalt kultur- og forsamlingshus, og leies ut til private arrangementer. Kunstforeningen arrangerer regelmessig utstillinger her. I 2010 ble det åpnet en skulpturpark designet av Bård Breivik. Det er også bygget en utescene med bakvegg og seiltak, samt publikumsamfi.  

Havnegata 9. Lillesand-Flaksvandbanen var en dampdrevet smalsporet [[jernbane]] som gikk fra havna i Lillesand til Flaksvann i [[Birkenes kommune]]. Det ble åpnet i 1896 og nedlagt i 1953. Den gamle jernbanestasjonsbygningen på Havnetomta i Lillesand står der ennå. Lillesand-Flaksvandbanen ble først og fremst bygd med tanke på frakt av tømmer og annet gods. Banen gjorde tømmertransporten fra innlandet og ut til kysten mye lettere. Dessuten ble torvstrøballer fra Torvstrøfabrikken på Tveide i Birkenes fraktet ut til kysten med jernbanen. Banen var også anlagt med tanke på persontransport, men denne trafikken ble tidlig utkonkurrert av busser og privatbiler. Stasjonsbygningen har i en årrekke vært brukt til ungdomshus. Langs den gamle jernbanetraseen ved grensa mellom Lillesand og Birkenes er det montert en plakatutstilling som gir et godt innblikk i banens historie. Det ble i 2020 startet et prosjekt for synliggjøring av Lillesand-Flaksvandbanens historie. Det er lagt noen meter skinnegang ved krysset ved Oddekleiva, og togsviller og -skinner er malt på asfalten for å visualisere hvor banen gikk i sin tid.

 

Havnetomta ble i år 2000 valgt til Lillesands tusenårssted. Den kalles også Sanden Torv. Historien om Tomta går tilbake til 1910 da dansken Niels Møller festet tomta av to søstre på Lillesand Gård. Fra 1859 hadde Samuel N. Hansen skipsverft her. Det ble bygd 23 skip her før virksomheten flyttet til Kokkenes. Etter skipsbyggeperioden var det lagringsplass for tømmer. Det var videre rutebilstasjon her fra 1920-tallet og framover. Ei minebøsse, et minnesmerke over falne fra 1. verdenskrig, sto her i mange år. Denne er nå flyttet til S. N. Hansens park. Fram til tidlig på 1970-tallet var det bensinstasjon her. Det var også tennisbane en periode. Havnetomta ble regulert i 1985 til havnepark, parkering og gatesalg. Plassen brukes til arrangementer under LillesandDaene. Park- og rekreasjonsområde, spesielt rundt paviljongen og Lofthusmonumentet der det er benker og blomsterbed. Paviljongen fra 1980-tallet er tegnet av Jan-Egil Løvdahl. Den ble litt ombygd og malt på nytt i 2021.

Strandgata 3. Lillesand Hotel Norge ligger like ved tusenårsstedet Havnetomta. Bygningen ble oppført som garveri av Robert Major i 1838. Hotelldriften startet i 1870-åra. Bygningen ble rehabilitert i 1994 og er beholdt i [[sveitserstil]]. Forfatteren [[Knut Hamsun]] oppholdt seg ofte på dette hotellet i 1920- og 1930-åra, og bodde hver gang på rom 302. Det var opprinnelig to bygninger på denne tomta som inneholdt fabrikk, barkemølle, lager, kontor og krambu. Hotelldriften startet i 1870-åra. Rundt 1890 ble de to husene bygd sammen og hotellet stod fram i sveitserstil med en stor veranda med utskjæringer i nygotikk. Denne ble fjernet ved seinere modernisering. Ved hovedinngangen henger ei minneplate om Knut Hamsun.

 

 

 

 

 

Strandgata 15. Denne eiendommen er restene efter Lillesand Gård.  Man antar at det var her en av de aller første innvånerne i Lillesand – Jacob Justssønn Wulff bodde, han kom hit i 1633. Bygningen som står her med store eksteriørmessige forandringer ble oppført av danske M N Schousted i 1740 årene. Her var det 8 jernkakkelovner og to bryggekjeler, forteller branntaksten. De to jomfruer, tvillingsøstre Margrethe og Cathrine Christensen ble eiere i 1785. De tok inn ringpenger som var en avgift fra skip som ble fortøya. I deres tid ble mange hustomter stykket ut. De gav gratis grunn til et sprøytehus som stod til 1937 på det som i dag er Emil Knudsens plass. Forskjellige virksomheter har blitt drevet i huset, - systue og salg av dagligvarer.  I 1917 kjøpte skipsreder Emil Knudsen huset og bygget om, og skiftet ut deler. Hans enke Hilleborg byttet i slutten av 1940 årene hus med skipsreder T. S. Bendixen hvis etterkommere har eiendommen i dag. Før dette hadde Hilleborg skjenket parken som bærer navnet Emil Knudsens plass, og her er det klausul; plassen kan ikke bebygges.

Strandgata 14. Tollbua er en fredet bygning. Den ble bygd i 1730-åra som [[sjøbu]] og kornlager for eiendommen på andre sida av gata, i dag Strandgata 17. Dette er en av de eldste bygningene i Lillesand sentrum og er et godt eksempel på den lokale byggeskikken på 1700-tallet. Det ble opprettet eget tollsted i Lillesand i 1834, og dette ble nedlagt i 1992. Bygningen ble kjøpt av kommunen året etter. Tollkontoret er tilbakeført til 2. etasje i Tollbua og er en del av samlingene til by- og sjøfartsmuseet. Se på det kraftige og godt bevart ytterpanelet som har prydet Tollbua helt fra 1730-åra. Dette er hva vi kan kalle en veteranvegg.

=== Harald Fjeldals kolonial ===

[[Bilde: Grand Hotel Strandgata 17 - MH.JPG|thumb|Rosenkildehuset Strandgata 17 (Magne Haugen)]]Rosenkildehuset, også kalt "Grand Hotel" ligger i Strandgata 17. Den er en fredet bygning som ble oppført av kjøpmann Rosenkilde i 1816. Det er det eneste huset i Lillesand sentrum med mansardtak, og det hadde opprinnelig engelske skyvevinduer. Tollvesenet overtok huset i 1838, og det ble bolig for overtollbetjenten. Kjøpmann Johannes Damsgaard kjøpte det i 1875. Seinere har det tilhørt skipsreder J. A. Henschien. Det var så vidt bygningen unngikk brannen i 1913.  I perioden 1924-31 holdt "Grand Hotel" til i huset. Se på de forseggjorte pipene på huset. Her er ingen skjemmende blikkbeslag. Eieren fikk Lillesand kommunes byggeskikkpris i 2008.

Begrepet ballastplanter dukket opp da seilskutetida satte inn. Skuter som fraktet varer til utlandet hadde ofte mindre frakt på hjemturen. For ikke å seile tomme hjem gikk de i ballast, d v s at de tok ombord stein, sand og jord som last. Ofte bestod ballasten av jord av ypperlig kvalitet, og det dukket opp den ene fremmede planten etter den andre. Eksempler på ballastplanter eller -trær i Lillesand er sypress, storrobinia (falsk akasie), villtulipan og torskemunn. Ballasten ble noen steder brakt i land, og andre steder ble den styrtet i havet der det ikke var for grunt. Ofte ble det tatt i land ballast når skutene skulle til et av de mange verftene langs Agderkysten. Dermed ble det liggende ballasthauger langs strendene. Ballasten kom også til nytte. Enkelte foretaksomme sjømenn brukte ballastjorda i hagene sine. Ofte bestod jo ballasten av jord av ypperlig kvalitet, noe som kom godt med når små kjøkkenhager skulle anlegges, f eks i skrinne berghyller på land. Den ble også ofte brukt til fyllmasse på tomter og til brygger. Botanikerne fant mange fine og merkelige arter, og det er vel ikke fritt for at en kan tenke seg at flittige sjømannsfruehender luket bort mang en ugrasplante av ukjent opprinnelse.

 

 

 

 

Ved Rådhusparken ligger by- og sjøfartsmuseet i Carl Knudsen-gården, det såkalte "Nuperellehuset" som ble bygd i 1827 av trelasthandler og skipsreder Johannes Grøgaard. Huset er i seinempire, og har halvvalmet tak og engelske skyvevinduer. Hovedbygningen og bakbygningene er fredet. Det ble kjøpt av kommunen i 1963 og tatt i bruk som museum i 1970. Det er åpent for publikum hver dag i sommerferien fra midten av juni til midten av september. Foreningen Carl Knudsen-gårdens venner driver museumsbutikken. Den rikt dekorerte fasaden med imiterte "steinkvadrer" i hjørnene, og inngangsparti som en tempelgavl med halvsøyler i jonisk stil, viser tydelig påvirkning fra engelsk murarkitektur. Bakbygningene, som skaper en lukket gårdsplass, er oppført om lag samtidig med huset. Grøgaard drev vanlig krambuhandel i hovedbygningen. I 1884 ble eiendommen overtatt av skipsfører, havnefogd og reder Carl Knudsen. Hans datter, Mercedes Knudsen, ga Lillesand kommune forkjøpsrett til eiendommen mot at den ble museum. Lillesand Sjømannsforening har fast tilhold i hovedbygningen.

Bua på Verven har adresse Kokkenes 12. Fra 1860-åra og fram til ca 1900 lå det åtte skipsverft langs Kokkenesstranda. Ved disse verftene ble det bygd til sammen ca 50 seilskip i tre. Verven er den eneste gjenværende bygningen etter denne virksomheten i dette området. Den tilhørte opprinnelig Stian Aanonsens verft, kjøpt av Anders Reinertsen i 1884 og siden overtatt av O. P. Knudsen. I 1934 ble bua solgt til Lillesand Havnevesen. Emil Olsen leide bua i perioden 1954-1994, derfor ble den kalt "Emil Olsens bu" i mange år. Den ble restaurert i 2002-2003, finanisert av bl a spillemidler og bygningsvernmidler. Bua eies av kommunen men disponeres i dag av seilforeningen og padleklubben til lager for kajakker og joller, samt av Blindleia kystlag til restaurering av gamle båter.

 

På Verven kystkultursenter på Kokkenes ser du spor av Lillesands stolte skipshistorie. Som nærmeste nabo til det eneste bevarte bygget fra byens mange skipsbyggerier, ligger et annet lite stykke kysthistorie – verdens kanskje eneste styrhusbibliotek. Det bittelille biblioteket var tidligere styrhuset på fiskeskøyta Andrea, som ble bygget ved Farsund slipp og mekaniske verksted i 1936. Andrea var 43 fot lang, 15 fot bred og hadde en dybde på seks fot. I dag lever fiskebåten videre som selvbetjent mikrobibliotek, døgnåpent for publikum året rundt. I styrhuset kan du både kan forsyne deg med lesestoff og sette fra deg bøker du tenker andre vil ha glede av.  Styrhusbiblioteket i Lillesand drives av Verven kystkultursenter, og er døgnåpent hele året.

Dykdalbe ([[duc d'Albe]]) er egentlig et hollandsk kallenavn på en slags fortøyningspåle som inneholder en bunt med lange trepåler, helst av eik. Pålene ble drevet på skrå ned i sjø- eller elvebunnen og bundet sammen med kjettinger, jernringer eller kiler. På toppen ble de gjerne dekket med ei rund jernplate som var klinket fast og som skulle beskytte treverket mot råte. I seilskutetida ble det satt ned slike fortøyningspåler flere steder i havneområdet i Lillesand. Den eneste gjenværende dykdalben vi kjenner til her i Lillesand sentrum står i dag ved Verven like innenfor Dypvannskaia. Navnet dykdalbe er kjent fra Nederland og knyttes til spanskekongens feltherre og stattholder i Nederlandene Don Fernando Alvarez de Toledo, hertug av Alba. Han ble sendt for å tukte frihetsbevegelsen i [[Nederland]] i 1567, og han gjorde jobben sin så brutalt at han ble hatet av et helt folk. Betegnelsen "duc d'albe" var ment spottende, og etter tradisjonen skal enhver nederlender som slo pæler ned i elvebunnen ha forestilt seg at det var hertugens hode de slo på, og hver gang de festet tauet rundt en dykdalbe tenkte de seg at de slo tauet rundt halsen på hertugen og strammet til.

Kirka er oppført i 1889 og ligger godt synlig på toppen av Kjerkeheia i Lillesand. Den er bygd i nygotikk-/sveitserstil etter arkitekt Herman Traph-Meyers tegninger. Prekestol, altertavle og døpefont er også tegnet av den samme arkitekten. Kirka gjennomgikk en omfattende reparasjon i 1978-79 og fikk da tilbake sine opprinnelige farger. Den er bygget for 800 sitteplasser og har orgelgalleri. Den har utmerket akustikk for framføring av akustisk musikk. Bildet på altertavla er en kopi av B. Plockhursts "Jesus og den synkende Peter". Originalen finnes i Hannover og kopien er laget av Christian Bruun. Kirka har glassmalerier, og døpefonten er et vakkert stykke treskjærerarbeid. Fram til 1889 var Vestre Moland kirke sognekirke for hele prestegjeldet.

 

 

Tingsalen har adresse Nygårdsgate 7. Det har vært rettslokale her, - derav navnet. I 1834 førte Christian Grøgaard opp bygningen. De to kommunene Lillesand og Vestre Moland opprettet sammen en Borger- og Almue-skole med to paralleller. Branntaksten for 1860 viser påbygg fra den store porten. I 1872 makeskiftet Lillesand Kommune med det som er eldresenteret med formål skole her. Noe senere kjøpte seilmaker Kristoffersen huset hvor de store skolerom var velegnet til seilloft. Det var nå gode tider for seilmakere. I 1885 kjøpte Johs. Jensen Tingsalen for kr 7200,-. Lillesands Totalafholdsforening, senere Lillesands Avholdslag, blir fra 1894 eier. Kino og andre kulturelle foretakender har også hatt tilhold her. Samtidig har det vært bolig for flere familier. I 1983 overtok Lillesand Menighet som menighetshus og bruker det til dens formål. I dag står huset nymalt og med et vakkert eksteriør.  

[[Bilde:Gammel port med stil.jpg|thumb|Gammel port (Magne Haugen)]]Denne eiendommen har adresse Østregate 10. Bygningen ble oppført i 1860-åra. Bakbygningene inneholdt kontorer for rederiet O. P. Knudsen fra ca 1870. Her er det nå innredet tannlegekontor. Porten er i biedermeyer-stil. Legg merke til dreide balustre (søyler). I 1950-åra ble porten erstattet med en smijernsport, men den opprinnelige porten ble lagret og satt opp igjen. Den ble restaurert i 2008. Stolpene er fornyet.

=== Brentemoen skole ===

 

Børge Trulssønsgate 9. Lillesand kino og turnhall, opprinnelig kalt "Teatret" sto ferdig i 1958 og var på den tid det mest moderne kulturhuset på Sørlandet. Kringkastingsorkesteret hadde til og med konsert her. Det har i alle fungert som kino og kultursal i første etasje, og turnhall/gymsal i kjelleren som brukes av Brentemoen skole på dagtid og frivillige lag og foreninger på kveldstid. Helt siden 1985 har det vært kommunalt drevet kino i bygningen. Kinoen ble digitalisert i 2003 og fikk da navnet Eteateret. Foruten kino brukes salen som øvings- og framføringsarena for det lokale kulturlivet.

 

Brentemogate 1. Brentemoen gård – Treus hus – har opp gjennom  tidene har hatt mange vekslende eiere. Huset har trekk fra rokokko i etasjeskillene, den smale høye kvisten, det lille vinduet øverst i gavlene og de høye smårutete vinduene. Carl Sigurd Treu fikk i 1781 skjøte av Kristian Lofthus på et stykke av Brentemoen – den gang et ganske stort felt som etter hvert ble tomt til Brentemoen skole. Påbygget brukt som butikklokaler mot Østregate kom i tiden etter 1875 mens det var bakeri i kjelleren. Da var det melkeutsalg i butikken. Sykkelfabrikk har det også vært i huset. Mekaniker og sykkelfabrikant G Nordby fra Kristiansand var en aktiv mann. Det gamle uthuset i bakgården ble revet og i stedet ble det bygget et verkstedlokale som samlefabrikk for sykler av merket «Wonder». Han drev også musikkforretning noen år. Kafé ble det også på den tiden hvor det var piano og salg av fløtevafler. Ingrid og Olaf Gunvaldsen kjøpte huset i 1957. De drev i mange år butikk med salg av sjokolade, frukt og tobakk.

 

Øvregate 4c. Daniel Nielsen var en mann som ruvet i sin tid. Han var født i 1804 og begynte som gjetergutt, kom til sjøs og avanserte raskt til styrmann og skipsfører i madam Stenersens flåte. I 1830 bygde han huset sammen med Aslak Gundersen. Nielsen opparbeidet en betydelig forretning med det vi i dag kaller varehandel og hadde mange Birkenesfolk so m kunder. Øvregate var jo innfartsporten fra Birkenes og indre bygder. På 1860 tallet skaffet Nielsen seg tomter på Kokkenes og fikk antagelig der bygget to av sine skuter der. Aktiv var han også i lokalpolitikken med spesiell interesse for skolesaker. Forståelse for verdien av rimelige kredittforhold hadde han også og var blant «subskribentene» da Lillesands Sparebank ble åpnet i 1852. Siden var han også mangeårig medlem av Forstanderskapet i banken. Etter Daniel Nielsen har det vært mange ulike eiere av huset og med flere leietakere. Dyrlege Lolands hus ble det etter hvert kjent som. Dyrlegen var en svært aktiv mann i byen med omfattende praksis i den tid det ennå var husdyr på hver gård. Han var sterkt interessert i travsport og stillet seg i spissen både for selskapet som drev travbanen på Stykkene og for den lokale travklubb.

 

Huset i Øvregate 7 ble oppført ca 1925 for Jørgen A Høigilt i engelskpåvirket empirestil. Stilmessig hører huset til engelskpåvirket empire. Kjennetegnet er foruten de engelske skyvevinduene hjørnekvadrer og halvvalmet tak. Det sies at ingen andre steder i Norge er så mange vinduer av denne typen bevart. På dette huset kan vi tydelig se på krummingen av glassene i vinduene at de er laget av munnblåst glass. Dette er vinduer i særklasse for sin tid. Foruten kjøpmannshandel og oppkjøp av bark, drev Høigilt garveri, mølle og tobakkspinneri. Mølla sto ut mot Sandsbekken som var stemmet opp i en stor dam. I 1886 brant mølla ned, og den ble ikke bygd opp igjen. Slakter Hans Bakke overtok huset i 1906 og drev slakterforretning i bygget. Etter hans tid har huset vært i familiens eie.

 

Øvregate 9. Bygd i Fjære i 1799 og flyttet til Lillesand ca. 1825. Øvrebyen og ikke minst Øvregate har vært en av de mest aktive, levende og viktige deler av Lillesand gjennom flere generasjoner. Slik Øvregate fremstår i dag så er det i svært stor grad et autentisk område hvor så og si alle byggene er i tre og bygd fra tidlig til sent 1800-tall. Like ovenfor storgården Høigilts hus ligger Søbergs hus, et av de eldste husene i Øvregate. Materialene til huset er fra et lite hus i Fjære som trolig ble kjøpt for kaperpenger som matrosen Magnus Søberg fikk. Han frodde materialene fra Fjære og hit. I 1838 fikk enka Marthe Søberg ordnet med registrering av bygget og tomta. Etter Søberg overtok tobakkspinner Jens Pedersen huset. Skråtobakk var en stor artikkel den gangen. I nabohuset nedenfor var det på den tiden også en tobakksfabrikk. En senere eier av Søbergs hus var fru Jonassen. Hun var sjømannsenke og hadde utsalg av melk og brød. Etter fru Jonassen var det Bakkemoen som overtok. Svanhild Bakkemoen er eieren som vel er mest kjent i nyere tid.

 

Øvregate 23. Oppført for John Salvesen av byggmester Nils Terjesen i empirestil ca 1838. Huset ble oppført for John Salvesen i engelskpåvirket empire ca. 1838. Det ble innviet med et stort ball med gjester fra Lillesand og Grimstad. Da det ble bygd skal det ha hatt utsikt helt ned til fjorden. Frem til 1871 var det flere eiere og også flere leietagere i huset. Da kjøpte A. M. Gregersen eiendommen. Han var etterkommer etter den kjente Ole Gregersen, en av Kristian Lofthus solide støttespillere.  Eierforholdet var det samme fra 1871 til huset ved arv gikk over fra A. M. Gregersen og hans bo til tannlege Paulsen fra Skien som solgte til frøken Mørk. Det er mange som husker frøken Mørk som eier av huset. Hun kjøpte i 1960 og overdro det til nåværende eiere i 1983. De har hatt et omfattende restaureringsarbeid med sterk vekt på bevaring av kvalitetene som huset har. Likedan har hagen fått en fornying i og med den er tynnet ut. Lys, sol og trivsel er vendt tilbake slik det må ha vært i 1900, da det sammen med familien ble tellet 23 frukttrær og seks høns.  

[[Bilde:Byttestein Stisens kleiv - MH.JPG|thumb|Byttestein Stisens kleiv (Magne Haugen)|239x239pk]]Steinen står utenfor Stisens kleiv nr 5. Den er fra 1830 da Lillesand fikk sine faste grenser. Den har følgende påskrift: Carl Johan 14. 1830.

 

 

 

 

 

=='''Kulturminneløype Lillesand omland øst'''==

Steinen står ved Vestre Moland kirke. Den ble funnet i Prestegårdsskogen og satt opp her i 1987 av kommunen. Hans Jacob Grøgaard var sokneprest i Vestre Moland 1811-1823 og utsending til Eidsvoll i 1814. I forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014 ble det satt opp en ny minnestein av Grøgaard, og den gamle ble flyttet til Høvåg kirkegård.  

=== Møglestu Gård ===

Møglestuveien 121. På folkemunne kjent som "Husmorskolen". Steener Steenersens hus (kalt "Husmorskolen") på Møglestu er en fredet bygning oppført i 1806 av Steener Steenersen. Huset er en helstøpt representant for den sørlandske, engelskpåvirkete klassisistiske stilen, med valmet mansardtak, engelske skyvevinduer og trekantet gavl med det typiske ovale vinduet over inngangsdøra. Rundt huset var det opprinnelig en stor park med grusganger, grotter, lysthus og karussdam. Det var bøkeallé fram til eiendommen. Den ene siden av alléen står fortsatt. Steener Steenersen døde I 1828, og hans enke, Madam Steenersen, hadde eiendommen i mange år og drev gården som et mønsterbruk. Eiendommen var på flere hender etter hennes død. Bygningen ble kjøpt til fattighus I 1899. I 1917 kjøpte fylket den til husmorskole. Seinere ble den en del av Møglestu videregående skole. Kommunen kjøpte eiendommen I 2005, og den ble videresolgt i 2019 til Kari Tveranger. Kommunen leier fortsatt låven som brukes til kulturskole og husflidsaktiviteter.  

Kleberstein er en bergart som består av talk sammen med mineralene kloritt og magnesitt og i underordnede mengder magnetitt. Kvaliteten på steinen varierer mye. Klebersteinsvirksomheten oppstod i bronsealderen og hadde sin storhetstid i vikingtiden og midddelalderen. I Hisåsen ved Vatne finnes det et klebersteinsbrudd. Det er fem små områder hvor det har vært aktiv drift. Ingen av disse forekomstene er lette å finne. Det er funnet meisel- og hakkespor, grytetufter, kartufter, gryteemner og kleberstykker. Klebersteinsgruva ble i en periode rundt år 1900 drevet av daværende industriminister Gunnar Knudsen. Klebersteinsbruddet er eldre enn år 1537 og dermed automatisk fredet. Slik finner du fram til bruddet: Ta av fra FV 420 i retning Vatne og kjør ca 2,5 km. Parker ved bommen ved starten av skogsbilveien og følg denne ca halvannen kilometer.  

''Kulturminneløype Høvåg strekker seg fra uthavna Ågerøya i øst, litt på kryss og tvers gjennom Høvåg før den ender opp på Bronseplassen like ved grensa mot Kristiansand og Vest-Agder. Høvågbygda rommer mange interessante kulturminner og severdigheter. Her presenteres gamle uthavner som Stranda på Ågerøya og Ulvøysund. Videre teknisk/industrielle kulturminner som Kornbrekke sag og Isefjær mølle. Vi finner freda og verneverdige hus, bautaer og minnesteiner. Og endelig attraksjoner som Kassenkanalen og Bronseplassen.''

Potetkjelleren på Hæstad ligger ved Frillestadveien snaut 100 meter fra krysset ved fylkesvei 221. Den er trolig oppført en gang i første halvdel av 1800-tallet. Kjelleren har ei grunnflate på 7 kvm og en største høyde under taket på ca 1,9 meter. Den er murt helt i stein, med tak utført som "falskt hvelv", også kalt kragningshvelv. Den har vært brukt til vinterlagring av rotvekster, særlig poteter. Høvåg Museums- og Historielag overtok ansvaret for kjelleren på 1980-tallet. Den er et interessant innslag i bygdas lokalhistorie og må ansees som verneverdig av den grunn. Denne typen potetkjellere finnes i kyststrøkene fra Agder til Sogn.

Ulvøysund uthavn ligger i sundet mellom Indre og Ytre Ulvøya. Toppen av Ytre Ulvøya heter "Trevar'er". Her stod det tidligere ei gruppe på tre varder som var et kjennetegn for uthavna Ulvøysund. Vardene er nå borte, men her finnes ei kompassrose fra ca 1610 risset inn i fjellet. Kompassroser er en form for helleristninger. Det er sirkelrunde skiver på kompass med inndeling i kompassretninger, streker og grader. Denne rosa stemmer helt overens med hollandske lærebøker i navigasjon. Vi finner det likearmede korset som markerer øststreken, og to ytre sirkler som går igjen på mange slike kompassroser. Ved nord-streken finner vi en forenklet utgave av "Den franske lilje". Denne rosa ligger to meter fra Ulvøy Merke, ei mast på toppen av øya. Den ble opprinnelig satt opp i 1825. Nåværende mast er fra 1993.