Lagmannsrett
Lagmannsretten andre instans i det norske domstolsystemet. Den behandler dermed saker, både sivil- og strafferettslige, som er pådømt i tingretten, og som har blitt anket. Den avgjørelser kan i sin tur bli gjenstand for ankebehandling i Høyesterett etter utsiling i Høyesteretts kjæremålsutvalg. Fram til 1995 var lagmannsretten første instans i alvorlige straffesaker, men dette ble endret med innføringen av to-instansordningen som tilsier at alle skal kunne få prøvet sin sak i to instanser. Domstolens navn er hentet fra den gamle norske rettergangsordningen; lagmann er betegnelse på en lovkyndig person som bisto lagtinget. Begrepet lagmannsrett er kjent fra slutten av 1400-tallet.
Normalt settes lagmannsretten med tre juridiske dommere (lagdommere). Om ønskelig kan retten forsterkes med to eller fire legdommere (meddommere). Under hovedforhandling i straffesaker med ramme på mer enn seks års fengsel settes normalt også lagrette, en jury med ti legmedlemmer som med flertall på minst syv avgjør skyldspørsmålet. I tilfeller der anken kun gjelder saksbehandling og/eller lovanvendelse, slik at det kun er juridiske spørsmål og ikke bevis som skal vurderes, settes retten uten meddommere.
Lagmannsrettenes geografiske organisasjon, lagdømmene, er inndelt med basis i de gamle lovgivende tingene (som man også har begynt å kalle lagdømmer, selv om dette historisk sett er urpresist[1]). De seks distriktene er:
- Hålogaland, Tromsø, omfatter Finnmark, Troms og Nordland.
- Frostating, Trondheim, omfatter Nord- og Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal.
- Eidsivating, Hamar, omfatter Hedmark, Oppland og deler av Akershus (Romerike).
- Gulating, Bergen, omfatter Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland.
- Borgarting, Oslo, omfatter Buskerud, Østfold, Oslo og resten av Akershus.
- Agder, Skien, omfatter Vest- og Aust-Agder, Telemark og Vestfold.
Kilder
- Lagmannsrett i Store norske leksikon
- [1] på Wikipedia på bokmål og riksmål
- ↑ Jfr. Leksikon:Lagdømme