291 440
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
(skrivefeil + fjernet "(se dette") for lenkede oppslagsord) |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 9: | Linje 9: | ||
Hirdmannsinstitusjonen, det vil si ordningen med lokale kongsmenn, synes likevel å ha holdt seg lenger i de norske skattlandene ([[Shetland]], [[Orknøyene]], [[Island]], [[Færøyene]]), samt [[Jemtland]], enn i det egentlige Norge i [[senmiddelalderen]] (siste gang nevnt på Færøyene i 1479, DF s. 52). | Hirdmannsinstitusjonen, det vil si ordningen med lokale kongsmenn, synes likevel å ha holdt seg lenger i de norske skattlandene ([[Shetland]], [[Orknøyene]], [[Island]], [[Færøyene]]), samt [[Jemtland]], enn i det egentlige Norge i [[senmiddelalderen]] (siste gang nevnt på Færøyene i 1479, DF s. 52). | ||
Det opprinnelige ledersjiktet i hirden skulle danne opphavet til senmiddelalderens høyaristokrati, av historikerne også kalt høy-adel eller magnat-adel, det vil si den gruppen som sto kongen nærmest og som fikk sete i ''[[Leksikon:riksrådet|riksrådet]]'' og ''[[Leksikon:len|len]]'' av kongen. Fra de ypperste blant disse, hvorav enkelte til og med var i slekt med kongehuset, og til den menige hirdmann var den sosiale avstanden stor. I Norge gikk det for øvrig verken i høymiddelalderen eller senere noen klar grense mellom dette lav-adelssjiktet og bondesamfunnets ledende familier. [[Hallvard Trætteberg]] sier at «...hverken titler eller seglbilde gir helt sikre kriterier for hva som er adel eller ikke, og heller ikke brevtekstene vil alltid gi en kontrast.» (KLNM I sp. 23.) | Det opprinnelige ledersjiktet i hirden skulle danne opphavet til senmiddelalderens høyaristokrati, av historikerne også kalt høy-adel eller magnat-adel, det vil si den gruppen som sto kongen nærmest og som fikk sete i ''[[Leksikon:riksrådet|riksrådet]]'' og ''[[Leksikon:len|len]]'' av kongen. Fra de ypperste blant disse, hvorav enkelte til og med var i slekt med kongehuset, og til den menige hirdmann var den sosiale avstanden stor. I Norge gikk det for øvrig verken i høymiddelalderen eller senere noen klar grense mellom dette lav-adelssjiktet og bondesamfunnets ledende familier. [[Hallvard Trætteberg]] sier at «...hverken titler eller seglbilde gir helt sikre kriterier for hva som er adel eller ikke, og heller ikke brevtekstene vil alltid gi en kontrast.» ([[Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder|KLNM]] I sp. 23.) | ||
Selv om hirden gikk i oppløsning etter 1319, og med det også den formelle vasalltilknytningen til kongedømmet for mang en bygdekakse, fortsatte denne samfunnsgruppen, som vi for [[senmiddelalderen]]s del kaller lav-adel eller knape-adel, å spille en sentral rolle i norsk samfunnsliv, enda den var utestengt fra de viktigste postene i staten. Det var dette aristokratiske sjiktet i det norske bondesamfunnet som dannet det sosiale fundamentet for det offentlige liv i by og bygd, og som også rekrutterte til de ledende stillingene i kirken fram til reformasjonen. Men til forskjell fra for eksempel Finland, hvor knape-adel i senmiddelalderen søkte formelt adelskap for å oppnå frelse (skattefrihet), har bare en forholdsvis liten del av den sosialgruppen det er naturlig å regne til den norske knape-adel ervervet adeltittel da det utover 1400-tallet ble stadig mer vanlig at kongen utstedte frelse- eller våpenbrev. Kongens suverene rett til å utdele adelskap ble for øvrig beskåret i og med at det danske riksrådet ved [[Frederik I]]’s valg i [[1523]] fikk en samtykkerett. Men fortsatt skulle kongen kunne tildele adelsskap for utvist tapperhet på slagmarken uten å spørre riksrådet. (Riksrådets samtykkerett ble stadfestet ved senere håndfestninger.) I Norge begynte for øvrig også [[erkebiskop]]ene å utdele frelsebrev til sine fremste klienter i senmiddelalderen (L. Hamre KLNM V sp. 3). Ellers gjaldt det at hele det norske aristokratiet oppnådde ytterst beskjedne skattefrihetsprivilegier i middelalderen sammenlignet med forholdene i nabolandene. Den norske høy-adelen ble sterkt uttynnet i senmiddelalderen. Adelsættene var lite flinke til å produsere mannlige ætlinger; hjemme var det vanskelig å finne høvelig gifte, og i økende grad kom derfor svenske og danske stormenn gjennom inngifte til å representere den norske magnat-adel. Denne demografiske utviklingen, slektskapsforbindelser og arv gjorde den innskrumpende norske høy-adelen både rikere og mer eksklusiv, men samtidig politisk mer sårbar enn standsfellene i nabolandene. I og med opphevelsen av Norges [[riksråd]] i 1536/37 mistet de gjenværende restene av en egen norske høy-adel sitt politiske fundament. Fra da av og fram til innføringen av [[enevelde]] i [[1660]] dannet den danske riksråds-adel unionsrikenes absolutte elite. Knapt noen norsk adelslekt etter 1536 nådde sosialt opp mot den danske høy-adelen. Ikke desto mindre betydde selvstendighetstapet og reformasjonen i 1536/37 at den nye norske adelsstanden overtok geistlighetens tidligere plass som landets ledende stand, og rettslig sett ble den som nevnt nå skarpere atskilt fra de øvrige befolkningsgruppene enn tidligere. Noen mektig posisjon i landet fikk den norske adel likevel ikke. Blant annet ble dens framstøt i [[1548]] for å svekke bøndenes [[odel]]srett avvist av kongen og det danske riksrådet. Etter reformasjonen skal antallet adelige ha blitt halvert, fra cirka 800 til cirka 400 personer, det vil si under 0,2 % av befolkningen og omtrent 1/7 av Danmarks adel. Cirka 15 % av landets jord var etter 1536 i adelig eie, men mye av dette godset tilhørte dansk-norske adelsslekter som var bosatt i Danmark. | Selv om hirden gikk i oppløsning etter 1319, og med det også den formelle vasalltilknytningen til kongedømmet for mang en bygdekakse, fortsatte denne samfunnsgruppen, som vi for [[senmiddelalderen]]s del kaller lav-adel eller knape-adel, å spille en sentral rolle i norsk samfunnsliv, enda den var utestengt fra de viktigste postene i staten. Det var dette aristokratiske sjiktet i det norske bondesamfunnet som dannet det sosiale fundamentet for det offentlige liv i by og bygd, og som også rekrutterte til de ledende stillingene i kirken fram til reformasjonen. Men til forskjell fra for eksempel Finland, hvor knape-adel i senmiddelalderen søkte formelt adelskap for å oppnå frelse (skattefrihet), har bare en forholdsvis liten del av den sosialgruppen det er naturlig å regne til den norske knape-adel ervervet adeltittel da det utover 1400-tallet ble stadig mer vanlig at kongen utstedte frelse- eller våpenbrev. Kongens suverene rett til å utdele adelskap ble for øvrig beskåret i og med at det danske riksrådet ved [[Frederik I]]’s valg i [[1523]] fikk en samtykkerett. Men fortsatt skulle kongen kunne tildele adelsskap for utvist tapperhet på slagmarken uten å spørre riksrådet. (Riksrådets samtykkerett ble stadfestet ved senere håndfestninger.) I Norge begynte for øvrig også [[erkebiskop]]ene å utdele frelsebrev til sine fremste klienter i senmiddelalderen (L. Hamre KLNM V sp. 3). Ellers gjaldt det at hele det norske aristokratiet oppnådde ytterst beskjedne skattefrihetsprivilegier i middelalderen sammenlignet med forholdene i nabolandene. Den norske høy-adelen ble sterkt uttynnet i senmiddelalderen. Adelsættene var lite flinke til å produsere mannlige ætlinger; hjemme var det vanskelig å finne høvelig gifte, og i økende grad kom derfor svenske og danske stormenn gjennom inngifte til å representere den norske magnat-adel. Denne demografiske utviklingen, slektskapsforbindelser og arv gjorde den innskrumpende norske høy-adelen både rikere og mer eksklusiv, men samtidig politisk mer sårbar enn standsfellene i nabolandene. I og med opphevelsen av Norges [[riksråd]] i 1536/37 mistet de gjenværende restene av en egen norske høy-adel sitt politiske fundament. Fra da av og fram til innføringen av [[enevelde]] i [[1660]] dannet den danske riksråds-adel unionsrikenes absolutte elite. Knapt noen norsk adelslekt etter 1536 nådde sosialt opp mot den danske høy-adelen. Ikke desto mindre betydde selvstendighetstapet og reformasjonen i 1536/37 at den nye norske adelsstanden overtok geistlighetens tidligere plass som landets ledende stand, og rettslig sett ble den som nevnt nå skarpere atskilt fra de øvrige befolkningsgruppene enn tidligere. Noen mektig posisjon i landet fikk den norske adel likevel ikke. Blant annet ble dens framstøt i [[1548]] for å svekke bøndenes [[odel]]srett avvist av kongen og det danske riksrådet. Etter reformasjonen skal antallet adelige ha blitt halvert, fra cirka 800 til cirka 400 personer, det vil si under 0,2 % av befolkningen og omtrent 1/7 av Danmarks adel. Cirka 15 % av landets jord var etter 1536 i adelig eie, men mye av dette godset tilhørte dansk-norske adelsslekter som var bosatt i Danmark. | ||