Leksikon:Lagmannen
Lagmannen. Hvor gammel l.institusjonen er vet vi ikke, men mye tyder på at den kan føres tilbake til vikingtiden. L. var en lovkyndig mann som bisto domstolen på lagtinget med sine kunnskaper. Hans rettsbelæring betegnes bokstavelig talt som å skjære ut (gno. órskur∂r) av loven det som var relevant i et aktuelt stridsspørsmål.
Fra å være lovkyndig rådgiver for lagtinget utviklet l. seg i løpet av høymiddelalderen til å bli kongelig embetsdommer. Denne utviklingen synes å ha vært avsluttet i løpet av 1200-talet, trolig alt før 1250. Likevel ble mange tradisjonelle trekk ved l.skikkelsen beholdt; eksempelvis ble orskurd nå teknisk term for lagmannens dom eller kjennelse.
Siden Jens Arup Seip i 1934 publiserte monografien «Lagmann og lagting» har det vært vanlig å mene at l. i løpet av senmiddelalderen utviklet seg fra å være kongelige embetsdommere til å bli formenn i en kollegial (og nærmest kommunal) bydomstol, lagmannsretten. Og videre er dette blitt forklart med den norske statens påståtte forvitring etter 1350. Mye rett kan det være i dette. Det var likevel ikke slik at forbindelsen kongemakt/l. ble brutt etter 1350, og heller ikke slik at lagmennene uten videre kan regnes som en del av bykommunen. Kongene har etter alt å dømme fortsatt å utnevne l. gjennom hele senmiddelalderen, lagmenn har til og med blitt kalt ned til kongen i København for konsultasjoner, som f.eks. orknøylagmannen før pantsettelsen av øyene til den skotske kongen i 1468 (NglL 2.r. II s. 162f.), og forholdet bondesamfunn-l. forble nært hele perioden igjennom. Særlig gjaldt dette i strøk med få eller svært små byer, som f.eks. i Båhuslen, Agder, Rogaland, Jemtland og Nord-Norge. Nærheten til bondesamfunnet skyldes trolig ikke bare at l. utførte viktige tjenester for bondesamfunnet og jevnlig har holdt stevner ute i bygdene, men også at stillingen som oftest ble rekruttert blant storbønder og knapeadel. Vi har også eksempler på at lagmenn har stilt seg solidariske med bøndene i strid med øvrigheten. Og særlig i skattlandene og i Jemtland utviklet lagmannen seg til å bli en slags landskapstillitsmann, valgt blant sine egne, men stadfestet i embetet av kongen.
Etter 1550 ble l. igjen knyttet nærmere til stat og forvaltning. I økende grad ble l. gjenstand for tiltak fra statsledelsens side, og med sine kunnskaper om gno. lovgivning ble de viktige medarbeidere i arbeidet med å modernisere lovverk og rettsforvaltning i Norge i slutten av 1500-årene. Mens l. omkring år 1500 først og fremst hadde vært knyttet til det distriktet hvor de utøvde sin gjerning, var det hundre år senere ikke uvanlig at l. ble forflyttet fra én lagstol til en annen. Med andre ord, l. utviklet seg etter 1600 til en moderne embetsdommer (jf. lagstol), l.retten ble løsrevet fra byrådet og fikk navnet lagting (s.d.), og lagmannens embetsdistrikt, lagsognet, overtok definitivt de gamle lagdømmenes (s.d.) plass.
I det nye lagtinget, som ble overrett og 2. instans i domstolsapparatet, dømte l. sammen med en lagrette, men lagretten spilte enn heller beskjeden rolle i det nye lagtinget. Lagtinget var først og fremst l.s domstol. Og selv om lagmannen normalt skulle være 2. instans i rettsapparatet, skulle vanskelige stevnes direkte for l. Dessuten har sorenskriverne jevnlig rådført seg med l. Med l.embetet fulgte forholdsvis høy sosial posisjon, og l. ble ofte oppnevnt til forskjellige kgl. kommisjoner som f.eks. skatte- og matrikkelkommisjoner.
L.embetet ble opphevet sammen med lagtingene ved kgl. forordn. av 11. august 1797. S.I.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |