Lillestrøm bygningskommune: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>{{thumb | Kirkegata.jpg | Kirkegata i 1880-åra sett fra jernbanestasjonen}}

'''[[Lillestrøm bygningskommune]]''' ble opprettet i [[1878]] etter at regjeringen året før hadde bestemt at bygningsloven av 1869 skulle gjelde for tettstedet. En [[bygningskommune]] hadde et avgrenset sjølstyre innenfor en primærkommune. Fram til [[Lillestrøm (pekere)|Lillestrøm]] ble egen [[Lillestrøm kommune (1908-1962)|kommune]] i [[1908]], tredoblet folketallet seg. Gater, tomter og husbygging ble fra nå av regulert, og virksomheten utviklet seg i relativt kontrollerte former. Det ble anlagt vannverk og avløpssystem, opprettet brannvesenet og bygd skoler. Handelsmenn åpnet nye butikker, ny industri kom til og den etablerte industrien vokste. Telegrafstasjon, postkontor, politistasjon, kirke, apotek og lokalaviser kom som en naturlig følge av folkeøkningen. Ulike frivillige organisasjoner ble stiftet, og det politiske engasjementet i befolkningen skilte stedet ut fra bygdene omkring. Lillestrøm ble et livskraftig samfunn med bypreg. Det var [[Lillestrøm stasjon|jernbanen]] sammen med sagbruksindustrien som utvilsomt la grunnlaget for denne raske utviklingen og var hovedårsaken til at stedet ble et trafikknutepunkt på [[Romerike]].</onlyinclude>

{{thumb|Representantskap Lillestrøm bygningskommune.jpg|Lillestrøm bygningskommunes representantskap i 1892. Sittende fra venstre stortingsmann Johan Thoresen og dr. Carl Bjurstedt. Stående fra venstre Brodshaug, Strand, bygningskommunens sekretær Edvard Paulsen og Petter Harstad}}

Lillestrøm ble styrt av Bygnings- og reguleringskommisjonen, men politiske vedtak og bevilgninger måtte godkjennes av herredsstyret i [[Skedsmo kommune]]. Kommisjonen hadde fem medlemmer som ble valgt av huseierne hvert fjerde år, fra 1905 hvert tredje år. Bygningskommisjonen godkjente nye byggeplaner og førte tilsyn med byggearbeidene, og den besto av tre medlemmer. Ett av medlemmene fikk ansvar for ro og orden, og fungerte dermed som politimester. Et annet medlem var branninspektør, og sørget blant annet for at huseierne hadde nødvendige brannutstyr.  

Brannkommisjonen hadde fire medlemmer, og ett av medlemmene fungerte som branndirektør. Kommisjonen ble utpekt av bygningskommunen, men måtte godkjennes av formannskapet og amtmannen. Den skrev ut brannmannskaper og sørget for at det ble holdt regelmessige brannøvelser, mens branndirektøren skulle lede brannslukkingen hvis det oppstod brann.

Inntektene kom hovedsakelig fra skatt på inntekt og fra eiendomsskatt på husene. Med jevne mellomrom ble det holdt verditakst på alle hus, og på dette grunnlaget ble skatten utlignet.  

I 1879 la bygningskommunen fram sitt første budsjett som var på kr 5000. Budsjettet holdt seg på dette nivået til 1892 da det økte til kr 6700. Fra da av ble det bedre tider i sagbruksindustrien som hadde lidd under vekslende konjunkturer i omtrent 20 år. I 1902 var budsjettet økt til kr 12000, og det holdt seg der til kommunedelingen i 1908.

De eneste postene på budsjettet de første årene var regulering av gater og veier, men det var naturlig at det snart kom flere i et tettsted i utvikling. Etter 1892 gikk omtrent halvparten til vannverket, og resten gikk hovedsaklig til veier og gater, til brannvesenet og til å lønne kasserer. Senere kom kravet om avløpsanlegg og ny skole. Fordi det var relativt liten vilje blant politikerne i Skedsmo Herredsstyre å investere i Lillestrøm, måtte bygnings- og reguleringskommisjonen ta seg av flere saker enn det som var vanlig innenfor en bygningskommune. Dette kostet betydelig mer enn skattene og avgiftene som kom inn. Nødvendige bidrag kom fra sagbrukseierne, [[Øl- og vinsamlaget i Lillestrøm]] og [[Lillestrøm stasjon]]. Uten bidrag fra disse ville utviklingen i Lillestrøm gått vesentlig langsommere.

Tabellen nedenfor viser en sterk befolkningsutvikling som økte behovet for utbygging av infrastrukturen. Stedet hadde et mannsoverskudd fordi det var behov for mannlig arbeidskraft ved sagbrukene og jernbanen. De fleste innflytterne til Lillestrøm kom fra nabokommunene, fra andre sagbruksdistrikter, fra Sverige og ellers fra stort sett hele landet. Særlig kom det mange unge, enslige menn.

Tabell 1. Folketallsutvikling 1865-1910

Tabellen viser en nedgang innen industri og anlegg fra 1875 til 1890. Dette skyldes i hovedtrekk lavere etterspørsel etter sagbruksprodukter både nasjonalt og internasjonalt. De svingende nasjonale og internasjonale konjunkturene i sagbruksnæringen påvirket alle næringer i Lillestrøm. Tallet på jernbanearbeidere gikk ned etter 1865 fordi anleggsperioden var over. Husmennene som bodde på [[Måsan]] før Lillestrøm fikk sine grenser, ble etter hvert nedlagt som følge av industrialiseringen. De første årene var det bare kvinnelige tjenere i Lillestrøm fordi mennene fikk fast arbeid på sagbrukene. I folketellingen fra 1890 er de første mannlige tjenerne registrert, til sammen 7 av totalt 83. Først etter århundreskiftet økte tallet på mannlige tjenere.  

{{thumb | John_Mosens_hus.jpg‎  | Johan Danielsen Mosens hus i 1880-åra}} Lillestrøm var delt inn i tre kretser: [[Nesa]], [[Furuskogen]] og [[Volla og Torvmosen]] som utgjorde en krets. Tabellen nedenfor viser at antall bygninger innenfor bygningskommunens grenser mellom 1879 og 1910 ble tredoblet. Mellom 1895 og 1900 ble tallet på bolighus doblet som en følge av oppgangsårene i sagbruksnæringen og stor tilflytning av arbeidere.     

De første hadde vanligvis ett rom og kjøkken med soveplasser i stua og på kvisten. Da rentene ble lavere i slutten av århundret, bygde mange soverom i tillegg, og kvistværelser ble innredet til utleie eller soverom. Eieren av [[Lillestrøm Dampsag og Høvleri]] kjøpte en del jord som arbeiderne kunne benytte slik at husholdninger kunne holde gris, kanskje ei ku og dyrke poteter. Den sterke utbyggingen i slutten av århundret gjorde slutt på denne ordningen, og da leide mange huseiere seg parseller på [[Kjeller]].{{thumb|Brandvollboligen.jpg|Brandvalboligen var en av de eldste arbeiderbrakkene i Lillestrøm.}}

Tabell 3. Antall bolighus i Lillestrøm 1879-1910

{{thumb | Lillestrom sparebank.jpg | Lillestrøm Sparebank leide lokale i Solheimsgata 5 de første årene. Bilde tatt etter 1904}}

Den eneste lånemuligheten husbyggerne hadde de første årene, var hos kjøpmennene. Den sterke økningen i husbyggingen økte behovet for en bank, og i [[1887]] ble [[Lillestrøm Sparebank]] opprettet. Der fikk en rimelige lån i motsetning til hos handelsmennene som tok høye renter.  

Lillestrøm Sparebank kunne ikke yte stor nok kreditt til flere næringsdrivende, og derfor etablerte [[Christiania Privatbank (Lillestrøm)|Christiania Privatbank]] en filial her i [[1897]]. Banken ble ledet av lensmannen i Skedsmo, og ble kalt ''Lensmannsbanken'', men ble ingen sterk konkurrent til sparebanken.

Fra 1879 begynte bygningskommunen å anlegge gater i Lillestrøm. Dette var påtrengende fordi veiene som fantes i Lillestrøm, var tråkk eller gangstier. I 1879 ble det stukket ut fire gatetraséer som nå er Jernbanegata, Nesgata, Strandgata og Voldgata. Gatene var 15 meter brede, men hadde ikke fast dekke og var dårlig drenert. {{thumb|Storgata i Lillestrøm.jpg|Storgata i vårløsninga i 1895}}

{{thumb | Vannledning Amodtdammen.jpg | Legging av vannrør fra Amodtdammen i 1923}}

{{thumb | Nesgata.jpg  | Nye murhus i Nesgata etter brannen. Fotografi fra 1910}}

{{thumb | Lillestrom vaveri.jpg | Arbeidsstokken ved Lillestrøm Væveri 1901}}.

{{thumb | Skysstasjon.jpg | Solheimsgata med Lillestrøm skysstasjon til venstre omkring 1910}}

{{thumb | Lillestrom middelskole.jpg | Elever og lærere ved Lillestrømmens Middelskole 1892}}

* Haavelmo, Halvor: ''Skedsmo. Bygdens historie. Bind III''. Oslo 1950-1952. {{bokhylla|NBN:nb-no_digibok_2013050708027}}