Lillestrøm bygningskommune: Forskjell mellom sideversjoner

Spørsmålet om vannverk ble tatt opp i bygningskommunen i slutten av 1880-årene, og fra årsskiftet 1892-93 ble vannverket tatt i bruk. Det ble lagt en seks tommer tykk slange fra [[Demninger i Sagelva|Tårnfallet]] i Sagelva. Sagbrukseierne bidro ikke med midler til vannledning fordi brukene hadde innlagt vann fra Nitelva. For å dekke utgiftene tok bygningskommunen opp et lån på kr 50 000 fra [[Kongsberg Sølvverks Driftsfond]]. Noen av utgiftene til lånet ble dekket av huseierne som betalte en fast vannavgift, og ved at det ble solgt vann til jernbanen.  

Vannet fra Sagelva ble forurenset av utløp fra blant annet en limfabrikk som lå ovenfor Tårnfallet, kloakk og utslagsvann fra bebyggelsen og avfall fra andre fabrikker langs elva. Vannet ble helseskadelig, og lokalavisen [[Akershus-Budstikken]] skrev 28. juli 1896: «Dette er jo den rene Gift».  Hver gang fabrikkene langs Sagdalselva hadde bruk for større mengder vann til drift, stengte de vanninntaket i Tårndammen, og Lillestrøm ble uten drikkevann og vann til matlaging.

Stedets lege, [[Carl August Bjurstedt]], som i en årrekke var formann for bygningskommunen, tok opp vannspørsmålet i bygningskommisjonen. I 1900 ble det bestemt å ta vann fra [[Åmotdammen]] i Rælingen både til Lillestrøm og [[Strømmen]]. Bygningskommunen innkalte huseierne til møte i 1901, og det ble et overveldende flertall for å legge vannledning fra Åmotdammen. Sagbrukseierne gikk mot vannanlegget fordi de var redde for at de måtte betale store deler av anleggsutgiftene. Bygningskommunen søkte Skedsmo kommune om å få dekket utgiftene til anlegget, men søknaden ble imøtegått med begrunnelsen at bygdefolket i Skedsmo ikke kunne ilegges mer skatt for at innbyggerne i Strømmen og Lillestrøm skulle få rent vann. Bygningskommunen måtte dermed skaffe midler både til anlegget, vannledningen og ekspropriasjonen av grunn, og først i 1907 kunne anleggsarbeidet begynne. Kongsberg sølvverks driftsfond ga igjen lån, denne gangen kr 90 000. Jernbanen sikret seg vann ved å yte kr 30 000 til anlegget og en årlig vannavgift på kr 900. I [[1909]] var anlegget ferdig, og herfra fikk Lillestrøm vann i nærmere 40 år.

Sankthansdag i [[1906]] begynte det å brenne i et bolighus i Nesgata, og vinden spredte ilden med stor fart. Industrieierne i Sagelva hadde stengt vannkrana til Lillestrøm fordi de trengte vannet i Tårnfallet til egen drift. Dermed måtte brannmannskapene hente vann i bøtter og spann fra Nitelva. Det ble sendt to brannsprøyter med ekstratog fra Kristiania, og fra militærleirene på [[Lahaugmoen]] og Gardermoen ble det sendt soldater for å hjelpe til med brannslukkingen. Brannen varte i sju timer. Over 40 bolighus, tre større arbeiderboliger som tilhørte [[Egeberg Brug (Lillestrøm)|Egeberg Brug]] og to av jernbanens tjenesteboliger brant ned.