Lillestrøm bygningskommune: Forskjell mellom sideversjoner

I lokalavisa [[Akershus-Budstikken]] stod det 22. juli 1897 at kloakken stanket over hele Lillestrøm. Kloakken rant i åpne renner, og binger med avfall stod ute i gatene. Søpla hopet seg opp fordi det ikke fantes offentlig søppelplass der folk kunne kvitte seg med avfallet. Denne sommeren luktet det så ille at amtmannen grep inn og påpekte at det var bygningskommunens ansvar å legge kloakken i lukkede rør. Bygningskommunen vedtok forskrifter om avløpsanlegg som Skedsmo Herredsstyre godkjente. I 1902 kunne ikke denne saken vente lenger, og bygningskommunen søkte Skedsmo kommune om kr 15 000 til anlegget, men også her var motstanden stor mot å bevilge penger til Lillestrøm. Herredsstyret bevilget kr 3000 etter at saken hadde vært oppe flere ganger, og med et knapt flertall ble det i 1906 bevilget nye 5000 kroner. Dette var ikke nok, og anleggsomkostningene ble dekket av midler fra huseiere og [[Øl- og vinsamlaget i Lillestrøm]].  

Det meste av anleggsarbeidet foregikk etter jul i vinterhalvåret. Da gikk mange sagbruksarbeidere ledige, og arbeid på avløpsanlegget sikret dem inntekt. Dermed sparte Skedsmo kommune midler til fattigunderstøttelse. Siden det ikke ble arbeidet sammenhengende, og siden bevilgningene kom med ujevne mellomrom, tok det tid å legge avløp. Flere steder i Lillestrøm hadde ikke tilfredsstillende avløpsanlegg da tettstedet ble egen kommune i 1908, og først i 1920-årene var anlegget bygd ut.

Sagbrukene hadde stor tilgang på tømmer som ble fløtt på [[Nitelva]] og [[Leira]] og slept med dampslepebåter fra [[Fetsund Lenser]]. Hjuldamperen [[D/S «Kong Haakon»]] var den første, senere kom [[D/S «Øieren»]] og deretter [[D/S «Kikut»]]. Fra sagbrukene var det gode transportmuligheter av trelast med jernbanen fordi det ble lagt [[industrispor]] inn til brukene. Tilflytningen av arbeidskraft var stor fordi stedet lokket med arbeidsplasser, særlig av folk som ble overflødige som følge av de store endringene i jordbruket. Dessuten investerte borgere i Lillestrøm, blant annet fordi det var relativt rimelig å sette opp sagbruk på det flate terrenget som lå nær elvebredden og jernbanen. Dette økte sagbruksvirksomheten i Lillestrøm. Brukene skiftet ofte eiere, og eierforholdene virker derfor kompliserte.

*[[Lillestrøm kommune]]

 

Mange sagbruksarbeidere drev [[Skiproduksjon i Skedsmo|skiproduksjon]] hjemme. De solgte skiene på torgdagene Lillestrøm, og noen dro til Kristiania og solgte dem der. Et par furu barneski kostet kr 0,30, mens prisen på store ski var kr. 1,50. Denne produksjonen er ikke systematisk registrert.