Mellomkrigstida: Forskjell mellom sideversjoner

====Vekstfase 2: [[1928]]-[[1930]]====

Etter at paripolitikken var gjennomført og [[gullstandarden]] etablert, fulgte enda et par gode år. I 1930 lå produksjonen 30 prosent over nivået 10 år tidligere.<ref>Bull 1979: s. 18.</ref> Inntektene økte for folk som var i arbeid. Men den økonomiske oppgangen fikk likevel ikke en like sterk og gunstig sosial effekt som under forrige vekstfase. Arbeidsløsheten var fortsatt stor. Konfliktnivået i arbeidslivet var meget høyt. I 1928 var det flere ulovlige streiker. Stortinget svarte med å skjerpe lovverket for arbeidslivet. Fra nå av måtte fagorganisasjonene, som den anklagede part, føre bevis for at de hadde forsøkt å hindre ulovlige streiker, hvis de skulle gå fri for økonomisk ansvar. Tidligere hadde det vært opp til den klagende part, arbeidsgiverne, å føre bevis – i tråd med vanlig rettsoppfatning. Samtidig ble det åpnet for tukthusstraff for å forfølge streikebrytere, og det ble forbudt å gi økonomisk støtte til ulovlige streiker. Under konfliktene i 1928 forbød dessuten [[Sosialdepartementet]] kommunene å gi [[forsorgsstøtte]] til personer som streiket.<ref>Furre 1972: s. 153.</ref> Den økonomiske veksten gjorde likevel at den harde linja kulminerte i 1928. I 1929 ble loven om tvungen lønnsnemnd lagt til side, og i 1930 ble det innført amnesti for alle som var dømt eller skulle for retten for brudd på loven.<ref>Furre 1972: s. 154.</ref> Både 1929 og 1930 var rolige år i arbeidslivet. Noen historikere har også betraktet 1927/1928 som et vendepunkt i mer historisk forstand: Da skjedde det en tilnærming mellom partene som pekte fram mot [[hovedavtalen]] i 1935.

To faktorer drev utviklingen fram mot en mer tilfredsstillende løsning. Den ene var kronestigningen i åra mellom 1925 og 1928, som hadde bakgrunn i paripolitikken og som innebar en dramatisk oppskriving av all gjeld. For kommunene samlet sett er gjeldsøkningen beregnet til omkring 500 millioner førkrigskroner.<ref>Danielsen, Grønlie og Hovland 1987: s. 167.</ref> Den andre faktoren var en høyesterettsdom i 1927, som slo fast at en kommune kunne gå konkurs. Bakgunnen var at en sparebank hadde fremmet en konkursbegjæring overfor [[Stangaland kommune]] på [[Karmøy]].<ref>Danielsen, Grønlie og Hovland 1987: s. 167ff.</ref> Loven slo ned som en bombe i det politiske miljøet og tvang staten til øyeblikkelig handling. Resultatet ble en ny lov, administrasjonsloven av 1928, som innførte klare bestemmelser om gjeldsmegling og akkord. Loven slo fast at uansett om en kommune var under administrasjon eller ikke, kunne det settes i gang meglig med sikte på å få til en kapitalreduksjon ved akkord.<ref>Furre 1991: s. 86.</ref> Videre ble det slått at selv om meglingen ikke lyktes, så kunne kommunen - med departementets samtykke - framsette forslag om tvangsakkord. Bestemmelsen om gjeldsmekling og tvangsakkord i loven av 1928 fikk mye større betydning enn bestemmelsen om administrasjon i loven av 1923: Omtrent 50 av landets totalt 747 kommuner ble etter hvert tatt under administrasjon, men antakelig var det seks ganger så mange som benyttet seg av muligheten til akkord.<ref>Danielsen, Grønlie og Hovland 1987: s. 169, Furre 1991: s. 86.</ref>

Den økonomiske krisetida stimulerte også til nytenkning og selvstendige initiativer fra en rekke kommuner. Mange kommuner forsøkte selv å finne veier ut av krisa. Flere prøvde å møte krisa i næringslivet ved å skape kommunale arbeidsplasser.<ref>Furre 1991: s. 86.</ref> Dette mønsteret av tiltak har blitt betegnet som «kommunal sosialisme» eller «[[munisipalsosialisme]]».<ref>Flo 2004.</ref> Et av de mest kjente eksemplene på munisipalsosialisme er [[Gjøvik]] kommune, der den dynamiske – men pragmatiske – ordføreren [[Niels Ødegaard]] fra Arbeiderderpartiet skapte en omfattende motkonjunkturpolitikk, basert på samarbeid mellom kommunale aktører, privat næringsliv og arbeidsfolk. Et godt eksempel på politikken er trevarefabrikken [[Hunton]], som Gjøvik kommune var med på å redde fra konkurs.<ref>Ruud og Nygård: s. 296.</ref> Bystyret i Gjøvik vedtok i 1932 å samarbeide med de private eierne om sponplateproduksjonen ved fabrikken. Vedtaket innebar at eierne fikk låne et betydelig beløp og dessuten overta det kommunale e-verket for en meget gunstig pris. Bedriften fortsatte å ha problemer, og en del av lånet måtte derfor fritas for renter i en periode. Kommunen sikret seg en viss kontroll over selskapets drift ved å ha to representanter i styret. Niels Ødegaard satt samtidig på Stortinget, og kontaktene han hadde der, sikret kommunen og selskapet statsgaranti. Den gjøvikske munisipalsosialismen vakte så stor oppmerksomhet at både motstandere og tilhengere ga den et eget navn, «[[Ødegaardismen]]».<ref>Ruud og Nygård 2010: s. 291-294, Furre 1991: s. 86.</ref> En annen kommune som førte en liknende politikk, var [[Trondheim]], der Arbeiderpartiet under [[Ivar Skjånes]]' ledelse bygde kraftig ut den kommunale infrastrukturen i byen og i tillegg ga støtte til det private næringslivet.<ref>Kirkhusmo 2005, s. 304.</ref>

På borgerlig side fortsatte [[Venstre]] og [[Høyre]] å være de dominerende partiene, men tyngdepunktet forskjøv seg gradvis mot Høyre. Hovland og Danielsen hevder at hovedportalen til mellomkrigstidens politiske historie er flertallsresolusjonen fra [[Arbeiderpartiet]]s landsmøte i 1918, «der partiet forbeholdt seg retten til revolusjonær masseaksjon selv om det ikke hadde noe stortingsflertall bak seg.»<ref>Danielsen, Dyrvik, Grønlie, Helle og Hovland: s. 278.</ref> Denne radikaliseringen – som hadde startet mange år tidligere – skapte revolusjonsfrykt på borgelig side. Det politiske landskapet ble polarisert, og polariseringen førte til velgerflukt fra Venstre. Etter at partiet mistet flertallet på Stortinget i 1918, gikk det nærmest fra nederlag til nederlag i løpet av mellomkrigstida. I 1915 hadde partiet 74 mandater, i 1936 23. Høyre befestet sin posisjon som det dominerende partiet på borgerlig side i tida mellom krigene. Partiet arbeidet for borgerlig samling. I tida etter første verdenskrig gikk en liberal sosialreformatorisk tendens gjennom Høyre, som gjorde at partiet i spørsmålet om innføring av alderstrygd fant sammen med den sosialistiske siden, da et utkast til lov om alderstrygd var oppe til behandling i Stortinget i 1923.<ref>Seip 1981: s. 46f.</ref> Høyre og Arbeiderpartiet ble blant annet enige om en finansiering bygd på et skatteprinsipp som fungerte sosialt utjevnende.<ref>Seip 1994: s. 147.</ref> Etter at arbeiderbevegelsen ble svekket av splittelser og velgerflukt, dreide imidlertid partiet i konservativ retning, noe som har blitt tolket som et uttrykk for at den liberale sosialpolitiske vendingen var et resultat av trusselen fra en sterk og samlet revolusjonær arbeiderbevegelse.

To viktige og varige nykommere på borgerlig side var [[Bondepartiet]], som ble stiftet i 1920, og [[Kristelig Folkeparti]], som ble grunnlagt i 1933. Begge kan med en viss rett kalles avskallinger fra den store interessealliansen som utgjorde partiet Venstre. Bondepartiet er blitt beskrevet som en politisk avlegger av Norsk Landmandsforbund. Partiet sprang ut av misnøyen med hvordan så vel Høyre som Venstre hadde ivaretatt jordbrukets interesser. Partiet videreførte på mange måter den gamle sparelinjen i statlig og kommunal sammenheng som hadde vært viktig bondepolitikk siden 1800-tallet. Videre gikk partiet inn for toll på jordbruksvarer, stimulering av kornproduksjon og støtte til nydyrking. Partiet førte i mange år et enda hardere språk mot arbeiderbevegelsen både lokalt og sentralt enn det de andre borgerlige partiene gjorde, men når det gjaldt å løse krisa i bygdene var det likevel hos Arbeiderpartiet en fant mest vilje til samarbeid, noe som ført fram til det såkalte kriseforliket i 1935. Dannelsen av Kristelig Folkeparti var et resultat av en nominasjonsstrid i Venstre i [[Hordaland]], som gjorde at det ble stilt en liste kalt Kristelig Folkeparti. Striden gjaldt nominasjonen av lekmannshøvdingen [[Nils Lavik]] fra [[Hosanger]] i dagens [[Osterøy kommune]] i Hordaland. Etter annen verdenskrig ble partiet landsomfattende. En like direkte avskalling fra Venstre var [[Arbeiderdemokratene]] (fra 1921: Det radikale Folkeparti). Partiet hadde sin opprinnelse tidlig i «den lange mellomkrigstiden» (stiftet 1906), og fikk mange steder innflytelse på lokalpolitikken helt fram til annen verdenskrig.

== Kulturell brytningstid ==

Mellomkrigstida var også en konfliktpreget periode på det kulturelle plan, hvis vi med kultur tenker på de immaterielle, mentale eller åndelige dimensjonene i samfunnslivet.  For å fange inn forutsetningene i noen av de kulturelle konfliktene kan det være fruktbart å anvende nettopp et kronologisk videre begrep om mellomkrigstida, slik Hans Fredrik Dahl har argumentert for. Tre viktige temaer var språk, alkohol og kirke, som hver kan fanges inn i tre strider som startet i åra etter 1905, språkstrid, kirkestrid og strid om alkohol.  

=== Språkstrid ===

Etter oppløsningen av unionen med Sverige fikk målreisningssaken god grobunn: «No var den politiske unionen med Sverige oppløyst – neste steg mot full nasjonal sjølvhevding var å løysa opp den språklege unionen med Danmark», som Berge Furre har formulert det. Nynorsken begynte å få gjennomslag på lokalplanet i skoleverket og kommunestyringa. I 1906 ble [[Noregs Mållag]] stiftet, og arbeidet for å gjøre nynorsk til et nasjonalt mål startet for alvor. Året etter ble [[Riksmålsforbundet]] opprettet. Målstriden ble etter hvert også en politisk sak. Venstre og Høyre grupperte seg bak hvert sitt standpunkt. Venstre gikk inn for likestilling mellom målformene. Høyre støttet Riksmålsforbundets arbeid. Arbeiderpartiet – men også [[Frisinnede Venstre]] – stilte seg mer nøytrale. I 1917 og 1938 kom det rettskrivingsreformer som tok sikte på å nærme de to målformene til hverandre. Tilnærmingsforsøkene mobiliserte til kamp, særlig fra nynorsk side. Det vokste også fram organiserte bevegelser som støttet tilnærmingspolitikken, for eksempel [[Østlandsk reisning]], som øvde innflytelse på rettskrivningsreformen av 1917.