Motreformasjonen
Motreformasjonen er en betegnelse på den katolske kirken forsøk på å vinne tilbake folkegrupper som hadde forlatt kirken under reformasjonen og for å styrke kirkens egenart ved å avvise reformatoriske tendenser innen kirken.
Internasjonalt
Motreformasjonen avløste reformkatolisismen på 1520- og 1530-tallet, som søkte å endre sentrale trekk ved kirken, som sølibatkravet, men ikke brudd med pavestolen og ble avløst av motreformasjonen som varte fram til utgangen av trettiårskrigen i 1648.
Allerede i 1534 ble Jesuittordenen grunnlagt av baskeren Ignatius av Loyola og stadfestet av paven i 1540. Ordenen spilte en viktig rolle under motreformasjonen, og ble derfor fryktet i protestantiske land. Jesuittene satset på utdannelse gjennom etablering av universiteter over hele Europa og bidro til å sikre at den katolske kirke fortsatt var relevant i stadig mer sekulære og protestantiske samfunn.
Motreformasjonen klarte ikke å drive tibake den lutherske reformbevegelsen annet enn i enkelte land, som eksempelvis i Polen og dagens Litauen, men gjorde særlig mye i forhold til de problemene internt i kirken som åpnet for reformasjonen. Både i læremessige spørsmål, kirkelige strukturer, etablering av nye ordener og utvikling av katolsk åndelighet og fromhet styrket den katolske kirke og bidro til å opprettholde den katolske kirke som den dominerende kristne trosamfunn. Motreformasjonen ga den katolske kirke det preget den hadde helt fram til de dyptgående endringene som følge av det andre Vatikankonsilet i perioden 1962 til 1965.
Begrepet motreformasjonen blir benyttet både innen protestantisk og katolsk kirkehistorie.
Motreformasjonen og Norge
Folkelig, uorganisert motstand
Motreformasjonen i Norge fikk en annen karakter enn i andre land. Det skyldes hovedsakelig at selve reformasjonen kom så brått på og påført utenfra, uten at det i forkant hadde vært noen utslag av reformkatolisismen slik at det ikke oppsto noen indre reformbevegelse som ønsket å reformere, men beholde, den katolske kirken. I stedet ble motreformasjonen dels en folkelig «undergrunnsbevegelse», en uorganisert sådan, ved at mange holdt på de gamle skikkene. Folk som oppfordet til katolsk praksis ble av myndighetene hardt straffet, som pisket og brent.
Motstanden rettet seg også direkte mot de nye lutherske prestene. I noen tilfeller gikk det rolig for seg ved at man bestakk myndighetene for å slippe å få en luthersk prest. I andre tilfeller ble det voldelige oppgjør. Et kjent eksempel er Christopher Johannesen, den første lutherske presten i Jølster, som i 1538 samlet sammen og brant alle helgenbilder han kunne finne i sitt prestegjeld. Det endte med at bøndene slo ham ihjel. Man kjenner også andre prestedrap, noen dokumenterte i samtidige kilder, andre mer lokale legender.
Kloster-Lasse og andre konvertitter
Imidlertid kunne ikke myndighetene forhindre at det kom en rekke katolske impulser til landet i løpet av denne perioden. En rekke unge norske menn gikk på jusuittiske universiteter p kontinentet, blant dem «Kloster-Lasse», Lauritz Nilssøn (ca. 1538-1622) fra Tønsberg som konverterte på midten av 1500-tallet til katolisismen under et studieopphold på jesuittenes universitet i Leuwen i Belgia og han drev katolsk misjonsvirksomhet i hele Skandinavia.
I 1613 ble det rullet opp et katolsk nettverk, der medlemmene ble stilt for retten i Skien. Fem personer av høy status ble tiltalt for å bekjenne seg til den katolske tro: De tre brødrene Christopher, Jacob og Evert Hjort samt Herman Hansson Ring og Jens Pharo. Jacob Hjort, som rømte landet før de andre ble arrestert, var til og med ordinert som katolsk prest etter å ha studert under Lauritz Nilssøn.
Kilder
- Motreformasjonen i Store norske leksikon
- Reformasjon og motreformasjon, p. Olav Müller, katolsk.no, fra menighetsbladet i St. Olav menighet i Tønsberg, nummer 1/2003.