Næringsutviklingen i Norge fra 1500 til 1800
Næringslivet i Norge utviklet seg kraftig mellom 1500 og 1800. Liknende endringer skjedde i Europa og til dels også i andre deler av verden.
Endringene innebar at en stadig større del av befolkningen ble involvert i markedet som produsenter. I praksis betydde det at de ikke lenger bare produserte for sin egen families behov, det vi kaller selvberging, men også at de hadde et et overskudd av varer som kunne selges på markedet. I løpet av samme periode ble også grunnlaget lagt for forbrukersamfunnet. Folk kjøpte ikke lenger bare det de trengte for å overleve, men også varer som ikke var livsnødvendige.
Eksporten forteller om næringene og regionenes bidrag til økonomien
For Norge var fisk, trelast og metaller de viktigste eksportvarene. Fra arkivene til tollvesenet er det mulig å hente ut informasjon om betydningen av de tre største eksportnæringene på slutten av 1700-tallet. Det viser seg at fisk var den klart største eksportvaren, etterfulgt av trelast og metaller.
På 1700-tallet var Vestlandet, etterfulgt av Trondheim og Østlandet, de viktigste områdene for norsk næringsvirksomhet. Fiskeeksporten gikk hovedsakelig ut fra Bergen, og i mindre grad Trondheim. Trelasten ble først og fremst utført fra Østlandet, men noe også fra Trondheim. Metallene som ble eksportert, var i all hovedsak kobber og jern. Kobberet gikk ut fra Trondheim, mens jernet ble ført ut fra Østlandet og Sørlandet.
Også andre næringer ble viktige i Norge i denne perioden. Den største var naturlig nok jordbruket. Hoveddelen av befolkningen var engasjert i jordbruk – oftest med selvberging. Sjøfart var en annen viktig næring. Den var særlig viktig for å frakte varene som ble produsert til markeder i både inn- og utland. Særlig fra siste halvdel av 1700-tallet vokste det også fram en tidlig i industri.
Befolkningsutvikling og næringsutvikling
Befolkningsveksten var et viktig moment for næringsutviklingen mellom 1500 og 1800. Det er vanskelig å finne tall for befolkningen så langt tilbake som 1500-tallet. Historikerne antar likevel at det først var på midten av 1600-tallet at befolkningen var tilbake på samme nivå som før svartedauden. Tabellene viser beregnet størrelse på befolkningen i tiden fra 1665 til 1845.
| År | 1665 | 1701 | 1750 | 1801 | 1845 |
| Norges befolkning | 440 000 | 512 000 | 618 000 | 883 000 | 1 328 000 |
Befolkningsveksten, særlig etter midten av 1600-tallet, gjorde at det ble stadig flere mennesker som skulle dele på ressursene. En løsning var å stykke opp gårdene i mindre deler, enten som mindre eiendommer eller som husmannsplasser. Mange måtte også se seg om etter annet arbeid eller ekstraarbeid. Slikt ekstraarbeid gjorde det mulig å klare seg på mindre gårdsbruk. Fiske, arbeid i skogbruket, i gruvene, ved jernverkene og i den tidlige industrien er eksempler på slike jobber.