Nøstetangen glassverk
Hvis man laget alt man trengte i eget land
da ville importen av luksusvarer reduseres, og når pengene ble hjemme, da ble alle rikere. Omtrent slik tenkte merkantilistene på 1700-tallet. De fleste europeiske land fikk etter hvert en handelspolitikk som skulle fremme landets egen produksjon. Egne produkter ble beskyttet ved høye tollmurer på importvarer. Innenlandske produsenter ble ofte gitt monopol, enerett til fremstilling og salg i riket, dersom produktene holdt mål. Det var ut fra slike optimistiske tanker at ”Det norske Kompani” ble opprettet i København i 1739. Dette var en industri- og omsetningsorganisasjon som skulle utnytte norske naturressurser, først og fremst skog og mineralforekomster. Nå gjaldt det å oppspore og utnytte råvarer og kraftkilder. På Kongsberg ble Generalforstamtet opprettet som statens forlengede arm i ressursforvaltningen.
Det er i denne sammenhengen at glassfremstilling dukker opp i myndighetenes hoder: Ved å anlegge glassverk i fjerntliggende skoger, tenkte man, så kunne tømmer utnyttes som vanskelig lot seg fløte frem til sagbrukene. Kompaniets aktive planlegger i første årene var den tyske forstmannen Johan von Langen. Da han i 1741 plutselig fikk en glasshyttebygger fra Thüringen i fanget, så å si, med fullt utstyr og mannskap, var det bare å slå til. Kompaniets første smeltehytte ble bygd på Nøstetangen, på odden der Vestfosselva renner ut i Drammenselva. Her tok man en sjanse, for selv om kommunikasjonene til Eiker var gode og det fantes et teknologisk miljø (Eiker og Kongsberg hadde bergverk og industri), så var det rift om brensel. For å få tak i de enorme mengder ved som smelteovnen slukte, måtte et glassverk konkurrere med sølvverket om vedleveranser.
Glassblåsere
I prinsippet lages glass av smeltet sand, kalk og pottaske. Grunnoppskriften for tidens vanlige tyske ”krittglass” var kiselsand, pottaske, kritt (kalk), zaffra og magnesium, med tilsetninger av salpeter. Så enkelt høres det ut, men virkeligheten besto prosessen av prøving og feiling, og mye feilvare ble fremstilt. På Nøstetangen lot den lokale elvesanden seg heller ikke bruke, som man hadde tenkt. Etter tre års prøvedrift krysset eierne fingre og trykket på knappen for full produksjon. Alt slags glass ble fremstilt, men i 1748 ble det bygget en egen glasshytte for det billigere fargede ”grøntglass” til flasker mm. ved Ås i Sandsvær. På Nøstetangen satset man det knappe brenslet på det luksusvarer i vannklart glass; navnet ”Chrystal-verket” sier noe om ambisjonsnivået.
Konkurransen med importert tysk og engelsk glasset var hard, og store lagre bygget seg opp på Nøstetangen og i magasinet i Drammen. I 1751 ble Det norske Kompaniet nedlagt, og de forskjellige fabrikkforetakene ble overtatt av et interesseselskap ledet av kongens betrodde mann, grev Adam Moltke. Nå sto det så mye på spill at prosjektet ikke lot seg stanse. Store investeringer ble foretatt, nye folk ble ansatt og en rekke tyske fagarbeidere ankom Nøstetangen. Det ble også bestilt glassarbeider fra hoffet i København, noe som ble regnet som en patriotisk handling for å få virksomheten på bena. I 1753 fikk glassverkene en ny dynamisk leder, Caspar Hermann von Storm, som både hadde ambisjoner og evner til å gjennomføre dem. Første skritt var å finne frem til de hemmelige reseptene bak det nye eksklusive engelske krystallet. Med tilsetninger av blymønje hadde engelskmennene lyktes i å rekonstruere det venezianske krystallet. Mens tyske glass var basert på sliping av glasset i fasettmønstre, så utviklet engelske glassblåserteknikker et virtuost glassblåseri i veneziansk stil med innlagte luftblærer og mange sammensatte ledd. Etter en spennende vervingsaksjon var en engelsk glassblåser på plass på Nøstetangen i 1755. Med mestergravøren Köhler på plass kunne verket levere prydglass i toppklassen. Formuende norske borgere som lenge hadde hengt på gjerdet, kom nå inn for fullt som verkets nye kunder med sine bestillingslister. Stadig flere glasshytter ble anlagt og avlastet Nøstetangen, på Jevne, Biri og Hurdal. I 1760 oppnådde de norske glassverkene monopol på glassfremstilling i riket.
Nøstetangenverket var et tett lite samfunn: Rundt selve glasshytta, der glassmassen ble smeltet og blåst, lå forvalterens bolig og arbeiderhusene. Det var også en kontorbygning og smia med laboratorium. Mellom husene, enkelte av dem var bygget i utmurt bindingsverk, lå store stabler av vedskier som ble tilkjørt av bøndene. Her jobbet vedtørkerne og stablerne. Ved bryggene lå pukkverket som ved hjelp av vannkraft fremstilte soda og kiselsand. Ved stampeverket ble leiren fremstilt som ble brukt til å lage de brente pottene som glassmassen ble helt i. Ved elvebredden lå også sliperiet og et lagerhus for pakking av de ferdige produktene. Transport og pakking var, som man kan tenke seg, avgjørende for om produktene kom uskadd frem til mottaker.
Det hele må ha vært ganske kaotisk og støyende, for hyttereglementet forbød hustruer og barn å ”løbe omkring mellem Veeden og Huusene” med ildskuffer! Her kunne det lett bli brann! De fleste av familiene holdt temmelig sikkert også husdyr som flaksende, gryntende og brekende sprang omkring. Akkurat som nå hadde glassblåsingen en magisk tiltrekningskraft på utallige nysgjerrige som kom på besøk og selvsagt gikk i veien. Hyttereglementet forbød utenforstående å komme inn i glasshytta etter mørkets frembrudd, ”uden det er Fornemme Folk” eller gjester av bokholderen som var på omvisning. Nøstetangensamfunnet besto av fagarbeidere fra flere land og språkområder. Av rettsprotokollene fremgår at det foregikk mye bråk, drikking og ugagn. Verket var et lite og hierarkisk ordnet samfunn helt for seg selv, og straff og fengsling ble utdelt etter behov. For norske ungdommer var verket et viktig rekrutteringssted for å lære nye fag. Læretiden for en dreng frem til glassblåsersvenn var fem år. Det var ingen svenneprøve, men den utlærte ble prøvet etter strenge krav før han fikk blåse krevende ting på egen hånd. Frem til 1755 dominerte de tyske arbeidere, men det året ankom de første engelskmennene. Stadig flere norske ble lært opp. Alt i alt kan det ha jobbet 25-30 mann når driften gikk for fullt.
Avviklingen av Nøstetangen skjedde skrittvis. Alt i 1760-årene ble mye av Nøstetangens produksjon avlastet av det nye glassverket i Hurdal. Etter 1770, da tilgangen på brensel ble prekær, skjedde en gradvis avvikling. Bare krystallglass ble nå produsert, men en ny liten ovn som ble bygget i 1772, forfalt alt året etter. Mens etterspørselen etter Nøstetangens typiske luksusartikler avtok, økte behovet for glassvarer kraftig i det norske samfunnet. De norske glassverkene hadde nå monopol, og produksjonen måtte økes. I 1777 ble derfor Nøstetangen glassverk definitivt nedlagt. Bygningene som sto ubrukte ble solgt på en auksjon i 1784. Mesteparten av fagarbeidere og produksjonen ble overført til Hurdal verk. Et stort norsk glassmagasin var opprettet i Christiania for distribusjon av glasset.
Litteratur:
- Ada Buch Polak: Gammelt norsk glass, Oslo 1953
- Randi Gaustad: Skål for Norge! Nøstetangens spennende billedverden, Oslo 1998
- Illustrasjon fra Encyclopedia des Arts et Metiers. Paris 1772
Kilde:
- historieboka.no med råtekst av Einar Sørensen