NEG 136 Lusepung, luseplatting og veggedyr: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[NEG 136 Lusepung, luseplatting og veggedyr]]''' er ei spørjeliste sendt frå [[Norsk etnologisk gransking]] i 1981 med tittel ''Lusepung, luseplatting og veggedyr''. Utsendar var [[Ove Arbo Høeg]].

Lusepung er en liten ting som barn har pleid å flette av fire jevnbred strimler av seljebark. De blir lagt i kors, og en etter en av endene brettes inn over naboen. Når en er kommet til slutten på den korteste av strimlene, ”låses” alle endene ved at de en etter en smettes under naboen, og det som er for langt blir skåret av. Dette var en gammel skikk, som øyensynlig var vanlig iallfall i Telemark og deler av Østlandet frem til første del av dette århundre, men som nå er nesten helt glemt. (En annen sak er at den senere noen ganger er dukket opp blant skolebarn, som moret seg med å flette disse tingene av plaststrimler og lignende).

I seilskutetiden, da sjøfolk var mestre i all slags håndtering av garn, line og tau, kunne de også flette noe liknende, og da ikke bare 4-lagt, men også 3-, 5-, 6-lagt osv. Resultatet kunne da også bli kalte lusepung. Dermed ble det en mulighet for sammenblanding med luseplatting (vi har vel fått inn ordet fra hollandsk, men sammenlikn eng. plait, flette). Luseplattingen, også kalt bustplatting, ble lagt om bardunere og vant for å hindre skamfiling av seilet. Sammenhengen mellom landkrabbenes lusepung og den på sjøen er uviss.

* Tobiassen, Anna Helene: ''Driftehandel med storfe i Norge, ca. 1850-1930'' Dr.avh. UiO Oslo 1988

* Tobiassen, Anna Helene: ''Over fjord, fjell og fonn : drifthandel med storfe i Norge ca. 1850-1930''. Utg. Snøhetta. 2008.