Noaide

Hva er en Noaide/Noaidi

“Noaide” eller "noaidi" er en av de mest kjente symbolene av samisk religion og kultur, det er også en av de vikigste rollene innen den samiske kulturen. Rollen var en av de høyeste stillingene i den samiske befolkningen, det var noaidi som skulle være den spirituelle rådgiveren og de var også en viktig tradisjonsbærer. “Noaidi” er det nordsamiske ordet som brukes på en person som fungerte nærmest som dagens prester. I tillegg brukes også ordene “noajdde” på lulesamisk og “nåejttie” på sørsamisk.  

Å kunne beskrive akkurat hva en noaidi gjorde eller hvordan en noaidi ble til kan være vanskelig på grunn av alle de ufulstendige kildene vi har å jobbe med. Men generellt skulle noaidi ivareta samfunnets interesser og skape en balanse gjennom en slags presterolle. En noaidi kunne kommunisere med ånder ved å gå inn i en transe der sjelen forlot kroppen og reiste til den åndelige verden.

Hvordan bli en noaide/noaidi

Det som imidlertid er kjent er at ikke alle kunne bli en noaidi, en noaidi er en rolle man fikk dersom personen hadde spesielle evner. Det var heller ikke samfunnet som bestemte hvem noaidi skulle være, det var gudene som valgte dem. Når en noaidi ble født, sendte gudene hjelpeånder og åndelige gjenstander, også kalt “noaidegádze” til barnet for å utpeke dem.Personen som ble valgt som noaidi bar på et stort ansvar i samfunnet, en noaidi skulle overholde helsen til befolkningen og den generelle velstanden. For å kunne lære å være en noaidi, må man gå gjennom en tung og hard læringsperiode. En noaidi opplevde ofte både hallusinasjoner og smerter i kroppen mens de vente seg til den nye rollen. Under læringsperioden skulle de lære å joike, men måtte også lage eller få runebommen, eller “meavrresgárri” på nordsamisk, som de skulle bruke senere i livet. Hjelpeåndene kunne også komme til en noaidi i denne perioden i form av dyr. En noaidi fikk også hjelp av tidligere noaidi som kunne videreføre tradisjonen. Det var også vanlig at rollen som noaidi gikk i arv av en noaidi slekt.

Oppgavene til en noaide/noaidi

En av hovedoppgavene til en noaidi var å hente informasjon over områdene rundt bygda og potensielle jakte og beiteområder. Noaidi skulle også forutsi fremtiden til befolkningen, diagnosere sykdommer og helbrede de syke. Hvis en person var døende, var noaidi sin oppgave å hente den personens sjel og vise veien videre til åndene, men dem skulle også kjempe mot døden i åndenes verden. Den åndelige verden er kalt “sáivu” på nordsamisk, det var den hellige plassen i samisk religion der mennesker kom til når de døde. Sáivu er samenes himmel. Ofte ble innsjøer og fjell brukt som symboler på sáivu. Hvis en noaidi trengte hjelp, kunne de dra til sáivu og få hjelp av deres døde slektninger og spesielt av tidligere noaidi som allerede var døde. I den samiske troen mistet ikke en noaidi forbindelsen med sitt folk i døden.

En noaidi hadde oppgaver i den ekte verden, men de viktigste oppgave var på den andre siden av det normale liv. Man kan beskrive en noaidi som et bindeledd mellom den menneskelige og åndelige verden. Noaidi hadde også som oppgave å overse moralen til menneskene rundt seg, og hvis noen oppførte seg umoralsk kunne noaidi kaste en forbannelse over den personen.

En annen oppgave til en noaidi var å overse viktige ofringer. Viktige ofringer kunne skje hvis en person trengte spesiell hjelp av gudene. Noaidi sin oppgave var å finne ut hvilken gud skulle bli ofret til og hvilket dyr skulle bli ofret. Når dyret ble valgt, ble det merket på det høyre øret. Noaidi måtte dermed forberede seg til offerdagen, blant annet ved å rense kroppen med fasting. Under offerdagen møtes noaidi og gjestene ved offerplassen og spiser sammen. Noaidi skulle bruke deres beste klær, ha en jernring rundt sin høyre hånd og beltet skulle henge fra den venstre skulderen og gå under den høyre armen. Jernringen rundt hånden var en hellig noaidegádze fra gudene. Fra delen av beltet som gikk over brystet skulle det henge hellige redskaper som steiner, planter og tenner fra dyr. Hvis i tillegg guden som skulle bli ofret til var en av de kvinnelige, måtte noaidi bruke en hvit bomullshatt og hvit bomulls gákti (kofte). Under ofringen skulle noaidi drepe dyret så det dør med en gang. Dermed skal skinnet fjernes og organene tas ut. Kroppen til dyret skal så dekkes med kokt blod. Kjøttet blir fjernet og kokes. Knoklene skal sorteres anatomisk riktig og slik skal det bli begravd. Før kjøttet blir spist, leder noaidi en bønn til den guden de ofrer til og ber at deres offer blir tatt imot. Måltidet de spiser inneholder bare framdelen av dyret, mens bakdelen skal tas med tilbake og kan spises der.

Under den harde fornorskningen og misjonsarbeidet på 16- og 1700 – tallet ble den samiske religionen og tradisjonen slått hardt ned på. Dermed ble noaidi rollen forbudt og det var flere noaidi mennesker som ble brent på bålet. Den samiske religionen ble sett på som overtro og avgudsdyrkelse av de kristne misjonærene. I 1716 ble det innført aktivt misjonsarbeid som skulle omgjøre den samiske befolkningen til kristne. Misjonærene så hvor viktige runebommene var for den samiske religionen, og det ble bestemt at alle runebommer skulle konfiskeres eller brennes. De få runebommene som ikke ble brent, ble sendt sørover og utstilt i museer. I tillegg ble flere offerplasser og hellige symboler ødelagt.