Noaide

Noaide eller «noaidi» er betegnelsen på en sjaman som også var den sentrale lederskikkelsen innen tradisjonell samisk religionsutøvelse. Noaide betegner også en av de vikigste rollene innenfor samisk kultur mer generelt. En noaide er både en spirituell rådgiver og en viktig tradisjonsbærer. «Noaidi» er det nordsamiske ordet som brukes på en person som fungerte nærmest som en lenke mellom menneskenes verden og åndenes. På andre samiske språk brukes noajdde (lulesamisk), nåjjde (pitesamisk) og nåejtie (sørsamisk).

Noaide/noaidi med en runebomme i hånda. Bilde er fra Knud Leem sin bok - Beskrivelse over Finnmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Afgudsdyrkelse.

En noaide sine generelle oppgaver var å ivareta samfunnets interesser og skape en balanse gjennom en slags presterolle. En noaide kunne kommunisere med ånder ved å gå inn i en transetilstand der sjelen forlot kroppen og reiste til den åndelige verden.

Hvordan bli en noaide

Alle kunne ikke bli noaider. Rollen som noaide krevde spesielle evner eller egenskaper hos innehaveren, som bare gudene var i stand til å identifisere. Når en noaide ble født, sendte gudene hjelpeånder og åndelige gjenstander, også kalt «noaidegádze» til barnet for å utpeke dem. For å kunne lære rollen som noaide, måtte man gå gjennom en tung og hard læringsperiode, som ga seg ulike psykiske og fysiske utslag, for eksempel i form av hallusinasjoner og mentale eller fysiske smertetilstander. Under læringsperioden skulle de lære å joike, men måtte også lage eller få runebommen, eller «meavrresgárri» på nordsamisk, som de skulle bruke senere i livet. Hjelpeåndene kunne også komme til en noaide i denne perioden i form av et dyr. En noaide under opplæring fikk dessuten hjelp av tidligere noaider til å sette seg inn i og videreføre tradisjonene knyttet til utøvelsen av oppgavene knyttet til rollen. Det var også vanlig at funksjonen som noaidi gikk i arv innenfor bestemte slekter.

Noaidens oppgaver

Noaiden hadde et bredt spekter av oppgaver både i den materielle, dennesidige verden og i den åndelige og transedentale del av virkeligheten. Den før-kristne samiske religionen forestilte seg at virkeligheten besto av flere nivåer. Og en av noaidens viktigste funksjoner var å representere bindeleddet menneskene og disse sfærene. Som bindeledd mellom verdens ulike nivåer hadde noaiden både kollektive og individuelle ansvarsoppgaver. På det kollektive plan hadde noaiden et generelt ansvar for folkehelsen og befolkingens velferd. På det individuelle plan kunne noaiden diagnostisere og helbrede sykdom, og videre kunne han i visse tilfeller gripe inn og bringen sjeler tilbake fra dødsriket eller føre sjeler til dødsriket. En av de sentrale velferdsoppgavene til en noaide var å innhente informasjon om potensielle jakt- og beiteområder og gi denne viktige informasjonen videre til lokalbefolkningen. Den åndelige verden blir kalt «sáivu» på nordsamisk, det var ifølge samisk religion det hellige stedet mennesker kom til når de døde. Sáivu er samenes himmel. Ofte ble innsjøer og fjell brukt som symboler på sáivu. Hvis noaideene trengte hjelp, kunne de dra til sáivu og få assistanse fra sine døde slektninger og i særlig grad fra avdøde noaider. I den samiske troen mistet ikke en noaide forbindelsen med sitt folk etter døden.

Noaiden hadde viktige kultiske oppgaver i forbindelse med den samiske religionsutøvelsen. En annen oppgave til en noaidi var å lede og overvåke viktige ofringer. Viktige ofringer kunne skje hvis en person trengte spesiell hjelp av gudene. Noaidi sin oppgave var å finne ut hvilken gud skulle bli ofret til og hvilket dyr skulle bli ofret. Når dyret ble valgt, ble det merket på det høyre øret. Noaidi måtte dermed forberede seg til offerdagen, blant annet ved å rense kroppen med fasting. Under offerdagen møtes noaidi og gjestene ved offerplassen og spiser sammen. Noaidi skulle bruke deres beste klær, ha en jernring rundt sin høyre hånd og beltet skulle henge fra den venstre skulderen og gå under den høyre armen. Jernringen rundt hånden var en hellig noaidegádze fra gudene. Fra delen av beltet som gikk over brystet skulle det henge hellige redskaper som steiner, planter og tenner fra dyr. Hvis i tillegg guden som skulle bli ofret til var en av de kvinnelige, måtte noaidi bruke en hvit bomullshatt og hvit bomulls gákti. Under ofringen skulle noaidi drepe dyret så det dør med en gang. Dermed skal skinnet fjernes og organene tas ut. Kroppen til dyret skal så dekkes med kokt blod. Kjøttet blir fjernet og kokes. Knoklene skal sorteres anatomisk riktig og slik skal det bli begravd. Før kjøttet blir spist, leder noaidi en bønn til den guden de ofrer til og ber at deres offer blir tatt imot. Måltidet de spiser inneholder bare framdelen av dyret, mens bakdelen skal tas med tilbake og kan spises der.

Under den harde fornorskningen og misjonsarbeidet på 16- og 1700 – tallet ble den samiske religionen og tradisjonen slått hardt ned på. Dermed ble noaidi rollen forbudt og det var flere noaidi mennesker som ble brent på bålet. Den samiske religionen ble sett på som overtro og avgudsdyrkelse av de kristne misjonærene. I 1716 ble det innført aktivt misjonsarbeid som skulle omgjøre den samiske befolkningen til kristne. Misjonærene så hvor viktige runebommene var for den samiske religionen, og det ble bestemt at alle runebommer skulle konfiskeres eller brennes. De få runebommene som ikke ble brent, ble sendt sørover og utstilt i museer. I tillegg ble flere offerplasser og hellige symboler ødelagt.

Kilder og litteraturliste

• Solbakk, Aage. Sámi historjá 1 – Áigodat 1600 - 1751. Davvi girji O.S. 1994.

Linker

• https://www.nb.no/items/fb5bead0fb52a843fa3cbe93a4fdef0d?page=99&searchText=noadi