Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund: Forskjell mellom sideversjoner

Våren 1903 holdt Vidnes foredrag hvor han utfordra Arbeiderpartiet, og i april vedtok laget på [[Grünerløkka (strøk)|Grünerløkka]] en uttalelse der de oppfordra medlemmene i ungdomslaget til å melde seg inn i Arbeiderpartiet for å få innflytelse på partiets retning. En av stridene i Arbeiderpartiet på denne tida sto omkring spørsmålet om en allianse med [[Venstre]], og for ungdomslaget betydde en slik allianse en seier for reformismen. Svaret var å innkalle til stiftelsesmøte for NSU den 20. juni 1903.

Det var [[Drammen Socialdemokratiske Ungdomslag]] som var vertskap for stiftelsesmøte. Ungdomslagene i Kristiania, [[Larvik]] og [[Trondheim]] sendte representanter. Fra lagene i [[Bergen]] og [[Stavanger]] kom det ingen. Det ble lagt fram to forslag til vedtekter, et fra Drammen og et fra Kristiania. Det tok hele natta å komme til enighet om ordlyden i vedtektene, men man kom i mål. [[Carl Øien]] ble forbundets første formann, mens [[Randolf Arnesen]] ble viseformann. Øien trakk seg etter [[bybrannen i Ålesund 1904]]; han måtte prioritere å reise hjem til [[Ålesund]] for å være med på gjenreisinga av byen. Arnesen gikk dermed inn som leder.  

Etter et års drift hadde man 1017 medlemmer fordelt på fjorten lokallag. Det fantes også noen ungdomslag som sto utafor NSU, men som langt på vei førte samme kamp.  

En strid som nokså raskt begynte å blusse opp, særlig i [[Trondhjems Socialdemokratiske Ungdomslag]], var forholdet til ungsosialismen. Denne ideologiske retningen var sterkt influert av anarkosyndikalismen, og sto dermed i opposisjon til Arbeiderpartiets parlamentariske linje. Flere av medlemmene i Trondheim var, til tross for at vedtektene fastslo at man skulle følge Arbeiderpartiet, skeptiske til ungsosialistenes innflytelse. En av de som var negative var [[Martin Tranmæl]], som nylig hadde blitt leder at amtspartiet; han mente at særorganisasjoner kunne være negativt, og at en ungdomsorganisasjon egentlig var overflødig. Trondheimslaget ble stående i NSU etter en lang og opprivende debatt.

Antimilitarisme ble tidlig et viktig felt for NSU. Unionsstiden begynte virkelig å tilspisse seg, og man så en tiltagende militarisering av Norge. Kampen mot militarisme hadde flere aspekter. Militærvesenet var overklassens våpen mot arbeiderne, og i 1902 hadde man brukt militæret for å beskytte gruvespekulantenes interesser i [[Dunderlandsdalen]] og for å kue fiskere i [[Nord-Norge]]. Man så i andre land at militæret ofte ble brukt ved arbeidskonflikter, og signalene var tydelige også i Norge. Skulle en revolusjon lykkes, måtte militærvesenet rustes ned. En annen side ved antimilitarismen var motstanden mot krig mellom nasjoner, som var ødeleggende for tanken om en forent arbeiderklasse. Premierløytnant [[Michaeø Puntervold]] skrev en plamflett som ble trykt opp i 20 000 eksemplarer og fordelt på ekserserplassene rundt om i landet. Den antimilitaristiske holdninga slo for NSU som helhet ikke over i ubetinga pasifisme. Puntervold ville ikke uten videre legge ned det nasjonale forsvaret, men demokratisere det i form av en folkevæpning etter [[sveits]]isk mønster.

I 1904 deltok NSU på en konferanse arrangert av det svenske søsterforbundet. Der hadde man hatt den samme ideologiske kampen som i Norge, og forbundet hadde allerede blitt splitta i et sosialdemokratisk og en ungsosialistiske forbund. På konferansen forsøkte man å finne en måte å samle dem på, og det ble vedtatt en resolusjon som skulle legge til rette for dette.  

Hjemme i Norge sto DNA sammen med de andre partiene i kravet om oppløsning av unionen med Sverige. NSU støtta dette, men var samtidig helt klare på at det viktigste var å unngå en krig mellom Norge og Sverige. Det ble samarbeida med ungdomsbevegelsen i Sverige og Danmark, for å legge press på politikerne der. I Sverige oppfordra ungdomsforbundet tl vernepliktsstreik og generalstreik under krisa etter oppløsningsvedtaket 7. juni 1905. På NSUs landsmøte i [[Porsgrunn]] i 1905 ble antimilitarismen framheva som viktigste sak. En debatt om bekjempelse av religion ble utsatt, slik at man kunne drøfte spørsmålet grundigere i ''Det tyvende Aarhundrede''. Det ble også vedtatt en resolusjon der man ga full støtte til oppløsningsvedtaket, men samtidig krevde at monarkiet måtte erstattes av en republikk.  

På høsten 1905 ble det strid i DNA, da [[Alfred Eriksen]], [[Oscar Nissen]], [[Johan Scharffenberg (1869-1965)|Johan Scharffenberg]] og flere andre gikk mot [[Karlstadforliket]]. Eriksen sa rett ut at han heller ville ha krig med Sverige enn demilitarisering av grensebefestningene. NSU gikk rett i strupen på Eriksen, og omtalte ham og hans krest som «mænd inden det socialdemokratiske parti der offentlig opptrær som de nationalistiske sabelrasleres haandlangere».<ref>Hansen 1923: 75.</ref> Eriksen fikk støtte under et massemøte i Kristiania Arbeidersamfund, og klarte å trumfe gjennom en resolusjon mot Karlstadforliket. På DNAs landsmøte i 1906 hadde mange ungdommer fått mandat gjennom sine lokale partilag, og de brukte muligheten til å kreve en langt strengere disiplin i partiet. Eriksen trua med splittelse, men kravet om disiplin fikk et klart flertall. På dette landsmøtet vant NSU også sin første store seier da de fikk gjennomslag for en antimilitaristisk linje i DNA. Generalstreik som kampmiddel ble også drøfta. Dette var noe som spesielt var viktig for ungsosialistene. [[Sigwald Lian]], som hadde blitt kjent med [[anarkisme]]n gjennom [[Kristofer Hansteen]], tok opp dette spørsmålet, men han gjorde det ikke til noen kampsak, og det ble med en kort drøfting. Flere representanter var ikke helt avvisende, men fikk utsatt saken til et senere landsmøte. I 1909 begynte DNA å opplyse om generalstreiken som mulig våpen, og først i 1918 ble revolusjonær masseaksjon innlemma i programmet.

Etter DNAs landsmøte i 1906 begynte ungsosialistene å markere seg sterkere. Påvirkning fra Sverige, hvor ungsosialisme og anarkosyndikalisme sto og står sterkere enn i Norge, var en faktor. Anarkisten [[Kristofer Hansteen]] hadde holdt flere foredrag på Kristianialagets møter, og hans påvirkning var vel så viktig. Hansteen døde i mars 1906, men innen det hadde han påvirka mange medlemmer av NSU. En annen som hadde påvirkningskraft var [[Hans Jæger]]. Han var med i redaksjonen i ''Social-Demokraten'', men var mer anarkist enn sosialdemokrat. NSU ga i 1906 ut ''Socialismens ABC'' av Jæger, ei bok som hadde blitt avvist av DNA. Det kom også ut flere andre skrifter med en anarkistisk innstilling fra Kristianialaget.  

For å få mer fart på forbundet ble det bestemt at man skulle gi ut et nytt månedsblad, og dette kom ut med første nummer i september 1906. Tittelen ble ''[[Ung-Socialisten]]'', og redaktøren var [[Harald Solberg]]. Bindestreken i tittelen skal ikke ha vært noen tilfeldighet, den markerte at det var et blad for unge sosialister, ikke for ungsosialister.<ref>Hansen 1923: 94.</ref> Dette kommer fram i tekstene, der det avvises at NSDU forkasta parlamentarismen. Samtidig er det tydelig at det er spenninger i forbundet i denne tida. Det ble blant annet oppretta en tale- og diskusjonsgruppe av [[Alfred Eriksen]], der [[Sigwald Lien]] talte om generalstreiken, [[Eugène Olaussen]] om åttetimersdagen og så videre. Eriksen forsvant nokså raskt ut av denne gruppa da den ble mer åpenlyst revolusjonær enn han hadde sett for seg.  

Under NSDUs landsmøte i [[Drammen]] i 1908 ble det hard debatt. Generalstreiken var et viktig tema, men denne diskusjonen ble også utvida med en debatt om sabotasje og andre radikale virkemidler. Igjen prøvde Kristianialaget å få et vedtak om generalstreiken som virkemiddel, og [[Sverre Krogh]] prøvde til og med å få inn en passus som sa at «streiker i forbindelse med revolutionær fagforeningstaktikk, saasom direkte aktion, obstruktion, sabotage etc. er de bedste magtmidler».<ref>Hansen 1923: 129.</ref> Dette ble for drøyt for mange. Selv [[Henrik Østbye]], som ellers var tilhenger av generalstreik, reagerte på Krohgs forslag. Det ble bare fire stemmer for Krohgs forslag. I stedet fikk man et vedtak, med femten mot fem stemmer, der det ble oppfordra til «et energisk oplysnings- og agitationsarbeide for generalstreiksideen samt utrættelig og intenst at agitere for at vække arbeiderungdommen til forstaaelse av og interesse for fagbevægelsen».<ref>Hansen 1923: 130.</ref> Året etter ble det på DNAs landsmøte, med hjelp fra blant annet [[Martin Tranmæl]], vedtatt en uttalelse som videreførte NSDUs uttalelse fra 1908: «Landsmøtet henstiller, at generalstreiksideen optages til drøftelse og diskussion av partiets avdelinger og paalægger centralstyret at utgi oplysende brosjyrer om emnet og partipressen at opta spørsmaalet til diskussion».<ref>Hansen 1923: 130.</ref>  

Den antimilitaristiske agitasjonen fortsatte og ble intensivert etter landsmøtet i 1908. Redaktør Olaussen, redaksjonssekretær [[Kristoffer Aamot]] og ekspeditør Sigwald Lian i ''Ung-Socialisten'' ble satt under tiltale etter at 1. mai-nummeret hadde blitt spredd på ekserserplassene. Olaussen fikk seksti dagers fengsel, mens Aamot fikk en betinga dom på førti dager. På denne tida ble også flere militærnektere som var medlemmer av NSDU dømt. Samme år kom et flyveblad med tittelen «La dig ikke kujonere!» ut. Det ble slått opp på telefonstolper og dører, og førte til at politiet ut og lete etter plakatklistrere.  

I desember 1908 tilspissa den indre striden seg ytterligere. Eugène Olaussen gikk da i en artikkel rett i synet på [[Henrik Østbye]]s fløy i Kristianialaget. Man skulle arbeide parlamentarisk, og man skulle påvirke partiet i riktig retning mot «den moderne, videnskapelige socialisme».<ref>Hansen 1923: 148.</ref> Ungsosialistene i Kristiania opplevde dette som et forræderi fra Olaussen. Fram mot landsmøtet i juni 1909 pågikk det intens agitasjon innad i NSDU.