Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund: Forskjell mellom sideversjoner

Etter DNAs landsmøte i 1906 begynte ungsosialistene å markere seg sterkere. Påvirkning fra Sverige, hvor ungsosialisme og anarkosyndikalisme sto og står sterkere enn i Norge, var en faktor. Anarkisten [[Kristofer Hansteen]] hadde holdt flere foredrag på Kristianialagets møter, og hans påvirkning var vel så viktig. Hansteen døde i mars 1906, men innen det hadde han påvirka mange medlemmer av NSU. En annen som hadde påvirkningskraft var [[Hans Jæger]]. Han var med i redaksjonen i ''Social-Demokraten'', men var mer anarkist enn sosialdemokrat. NSU ga i 1906 ut ''Socialismens ABC'' av Jæger, ei bok som hadde blitt avvist av DNA. Det kom også ut flere andre skrifter med en anarkistisk innstilling fra Kristianialaget.  

For å få mer fart på forbundet ble det bestemt at man skulle gi ut et nytt månedsblad, og dette kom ut med første nummer i september 1906. Tittelen ble ''[[Ung-Socialisten]]'', og redaktøren var [[Harald Solberg]]. Bindestreken i tittelen skal ikke ha vært noen tilfeldighet, den markerte at det var et blad for unge sosialister, ikke for ungsosialister.<ref>Hansen 1923: 94.</ref> Dette kommer fram i tekstene, der det avvises at NSDU forkasta parlamentarismen. Samtidig er det tydelig at det er spenninger i forbundet i denne tida. Det ble blant annet oppretta en tale- og diskusjonsgruppe av [[Alfred Eriksen]], der [[Sigwald Lien]] talte om generalstreiken, [[Eugène Olaussen]] om åttetimersdagen og så videre. Eriksen forsvant nokså raskt ut av denne gruppa da den ble mer åpenlyst revolusjonær enn han hadde sett for seg.  

Under NSDUs landsmøte i [[Drammen]] i 1908 ble det hard debatt. Generalstreiken var et viktig tema, men denne diskusjonen ble også utvida med en debatt om sabotasje og andre radikale virkemidler. Igjen prøvde Kristianialaget å få et vedtak om generalstreiken som virkemiddel, og [[Sverre Krogh]] prøvde til og med å få inn en passus som sa at «streiker i forbindelse med revolutionær fagforeningstaktikk, saasom direkte aktion, obstruktion, sabotage etc. er de bedste magtmidler».<ref>Hansen 1923: 129.</ref> Dette ble for drøyt for mange. Selv [[Henrik Østbye]], som ellers var tilhenger av generalstreik, reagerte på Krohgs forslag. Det ble bare fire stemmer for Krohgs forslag. I stedet fikk man et vedtak, med femten mot fem stemmer, der det ble oppfordra til «et energisk oplysnings- og agitationsarbeide for generalstreiksideen samt utrættelig og intenst at agitere for at vække arbeiderungdommen til forstaaelse av og interesse for fagbevægelsen».<ref>Hansen 1923: 130.</ref> Året etter ble det på DNAs landsmøte, med hjelp fra blant annet [[Martin Tranmæl]], vedtatt en uttalelse som videreførte NSDUs uttalelse fra 1908: «Landsmøtet henstiller, at generalstreiksideen optages til drøftelse og diskussion av partiets avdelinger og paalægger centralstyret at utgi oplysende brosjyrer om emnet og partipressen at opta spørsmaalet til diskussion».<ref>Hansen 1923: 130.</ref>  

Den antimilitaristiske agitasjonen fortsatte og ble intensivert etter landsmøtet i 1908. Redaktør Olaussen, redaksjonssekretær [[Kristoffer Aamot]] og ekspeditør Sigwald Lian i ''Ung-Socialisten'' ble satt under tiltale etter at 1. mai-nummeret hadde blitt spredd på ekserserplassene. Olaussen fikk seksti dagers fengsel, mens Aamot fikk en betinga dom på førti dager. På denne tida ble også flere militærnektere som var medlemmer av NSDU dømt. Samme år kom et flyveblad med tittelen «La dig ikke kujonere!» ut. Det ble slått opp på telefonstolper og dører, og førte til at politiet ut og lete etter plakatklistrere.  

I desember 1908 tilspissa den indre striden seg ytterligere. Eugène Olaussen gikk da i en artikkel rett i synet på [[Henrik Østbye]]s fløy i Kristianialaget. Man skulle arbeide parlamentarisk, og man skulle påvirke partiet i riktig retning mot «den moderne, videnskapelige socialisme».<ref>Hansen 1923: 148.</ref> Ungsosialistene i Kristiania opplevde dette som et forræderi fra Olaussen. Fram mot landsmøtet i juni 1909 pågikk det intens agitasjon innad i NSDU.