Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund: Forskjell mellom sideversjoner

Som så mange andre poltiske ungdomsorganisasjoner var NSDU ofte mer radikalt enn moderpartiet. I forordet til [[Arvid G. Hansen]] med fleres bok om NSDU, ''Den Røde ungdom i kamp og seier : Norges kommunistiske ungdomsforbund gjennem 20 aar'', finner vi: «Ungdomsbevægelsen har helt fra første stund repræsentert en ''retning'' inden arbeiderbevægelsen, en stadig sterker og mere utpræget revolutionær retning. Hver gang det var fare for at partiet skulde bli et "søndagsparti" som i ord eller handling fornegtet klassekampens linje var ungdommen på vagt, og fordi ungdommens samvittighet altid var ren var der kraft og magt baade i dens begeistring og i dens harme.»<ref>Hansen 1923: Forord.</ref> Man ser at især Hansen trekker fram ungdomsforbundet som den del av arbeiderbevegelsen som framfor noen bekjempa reformisme og brøt med borgerlig ideologi.  

Fra starten av var NSDU prega av ungsosialismen, en retning som ligger [[anarkosyndikalisme]]n nær. Fenomentet var spesielt tydelig i Kristiania. Dette førte til en splittelse i 1909. Først brøt medlemmer som var tro mot Arbeiderpartiet ut og danna [[Arbeiderpartiets Ungdomsforbund]], og så brøt ungsosialistene ut og grunnla [[Norges Ungsocialistiske Forbund]]. Da ungsosialistene gikk, ble Arbeiderpartiets Ungdomsforbund innlemma i NSDU.

I de markante stridighetene i partiet under og etter [[første verdenskrig]] sto NSDU på venstresida. I 1921 skifta NSDU navn til [[Norges Kommunistiske Ungdomsforbund]]. Dette hadde sin bakgrunn i at [[Komintern]] forela for sine medlemmer at kommunister ikke måtte kalle seg sosialdemokrater. I og med at navnet Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund derved ble ledig, ble det tatt i bruk av ungdomsorganisasjonen til [[Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti]]. Det nye NSDU skifta i 1926 navn til [[Norges Sosialistiske Ungdomsforbund]] (NSU).  

I 1923 brøt [[Norges Kommunistiske Parti]] ut av Arbeiderpartiet, og ungdomsorganisasjonen fulgte NKP. Det kunne derfor vært naturlig å sette et skille der, og omtale organisasjonens videre historie under [[Norges Kommunistiske Ungdomsforbund]] – selv om navneendringa hadde kommet et par år tidligere. Men siden NKU er en direkte fortsettelse av NSDU vil det bli feil. I og med at NKU brøt ut, sto Arbeiderpartiet uten noen ungdomsorganisasjonen, noe som førte til at [[Venstrekommunistisk Ungdomsfylking]] ble grunnlagt i 1924. Denne ble i 1927 sammenslått med NSU og fikk navnet [[Arbeidernes Ungdomsfylking]]. Denne sammenslutninga må ses i sammenheng med at DNA og [[Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti]] da ble "gjenforent".

* 1909: [[Arbeiderpartiets Ungdomsforbund]] oppretta av partitro utbrytere fra NSDU. [[Norges Ungsocialistiske Forbund]] oppretta av ungsosialistiske utbrytere fra NSDU. Arbeiderpartiets Ungdomsforbund inn i NSDU igjen.

* 1921: NSDU skifta navn til [[Norges Kommunistiske Ungdomsforbund]]. Det gamle navnet ble tatt i bruk av en ny organisasjon, se [[Norges Sosialistiske Ungdomsforbund]].

* 1923: Norges Kommunistiske Ungdomsforbund brøt med DNA og fulgte [[NKP]].

Grunnlaget for den opprinnelige politiske linja til NSDU ble i stor grad lagt i forbindelse med stiftelsen av Kristiania Socialdemokratiske Ungdomslag i 1900. Den som aller mest satte sitt preg på prosessen var [[Jacob Vidnes]], som skrev i ''[[Social-Demokraten]]''. I november 1899 skrev han om behovet for en revolusjonær ungdomsorganisasjon i Norge. Han fikk støtte fra flere andre, og den 4. januar 1900 ble det trykt en stor annonse med invitasjon til stiftelsesmøte. Underskriverne var Vidnes, [[Harald Hansen]], [[Olav Kringen]] og [[Anders Buen]]. Møtet ble holdt den 10. januar i [[Kristiania Arbeidersamfund]]s lokaler, og Vidnes holdt der en programtale hvor han skisserte den ideologiske linja.  

Vidnes trakk fram ungdomsorganisasjonens rolle som kamporganisasjon. Arbeiderne måtte sjøl føre kampen, men samtidig kunne en ikke forvente at de som måtte kjempe for føda kunne ha tid og krefter til å vie seg helt til klassekampen. Ungdommens energi måtte til for å bistå partiet og fagforeningene, og for å røske opp i en bevegelse som sto i fare for å stagnere. Ungdomsforbundet måtte stå klart på revolusjonens side mot reformismen: «Vi unge er revolutionære og ynder ikke noget reformfusk!».<ref>Hansen 1923: 16.</ref>