Norsk Syndikalistisk Føderasjon: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Norsk Syndikalistisk Føderasjon]]''' (oppr. '''Norsk Syndikalistisk Federation''', '''NSF''') var en [[anarkosyndikalisme|anarkosyndikalistisk]] fagforening som ble grunnlagt i [[1916]]/[[1917]]. Føderasjonen var aktiv fram til [[1950]]-åra, da synkende medlemstall og aktivitetsnivå førte til at den gradvis døde hen. Det er mulig at den ble oppløst i [[1964]]/[[1965]], men det var enda i noen år enkelte blaff av aktivitet. I [[1973]] ble det holdt et nytt møte der en formell nedleggelse er dokumentert. Organisasjonen ble senere, i [[1977]], gjenopplivet som [[Norsk Syndikalistisk Forbund]].

De første tiårene av [[1900-tallet]] var en tid med mange splittelser i [[arbeiderbevegelsen]]. I Norge var det i rundt [[1910]] ikke noe sterkt [[anarkisme|anarkistisk]] miljø, men etter en storstreik i [[Sverige]] i [[1909]] kom mange arbeidere som hadde blitt svartelista over. Særlig er det kjent blant [[raller]]ne, arbeiderne på jernbaneanlegga, men også i andre bransjer. Siden det var de mest radikale som ble svartelista først var det et betydelig innslag av syndikalister blant dem. De tok med seg anarkistisk prega ungsosialisme inn i de norske arbeidermiljøene, og i [[1911]] ser man også ren syndikalistisk aktivitet her til lands. Det året kom en stor [[arbeidskonflikten i 1911|arbeidskonflikt]]. [[Fagopposisjonen av 1911]] ble et radikalt alternativ til [[Landsorganisasjonen]], men enkelte radikalere i [[Norsk Stenhuggerforbund]] valgte å knytte seg til syndikalistene. De organiserte seg i norske lokallag av Sverige Arbetares Centralorganisation (SAC), en anarkosyndakalistisk fagforening som fortsatt er aktiv i Sverige. Lagene, kalt ''Lokale Samorganisasjoner'' (LS), ble tilslutta SACs distrikt [[Bohuslän|Båhuslen]]. Det svenske bladet ''Syndikalisten'' ble spredd blant arbeidere, og det ble starta et norsk blad, ''[[Direkte Aktion]]''.

I Østfold var det i [[1913]] åtte syndikalistiske Lokale Samorganisasjoner, og i [[1914]] og [[1915]] kom to til. Så kom en rask økning, med ni nye lag i løpet av [[1916]]/[[1917]]. Det var i [[1916]] 775 medlemmer, hvorav de fleste var svensker. Noen få nordmenn og finner slutta seg til gruppene, som sto i opposisjon både til Landsorganisasjonen og Fagopposisjonen. Fra begge disse hold satte man lite pris på konkurransen. LO, og spesielt [[Norsk Arbeidsmandsforbund]] ville ha medlemmene inn i sin fold, mens Fagopposisjonen var negativ til en splittelse av de radikale kreftene.  

Arbeidsmandsforbundet reagerte etter en krass ordveksling med å erklære at medlemmer av NSF og SAC var å regne som uorganiserte. Dette ble bekrefta i et sirkulære fra tidlig i 1917. Fra andre hold i arbeiderbevegelsen anså man det for uklokt å splitte bevegelsen ved å opprette en ny organisasjon, men når det først var gjort burde man samarbeide og anerkjenne medlemmene som organiserte arbeidere.  

NSF skulle raskt komme til å stå svært sterkt blant rallerne. Ikke minst ble de sterke ved [[Raumabanen]], [[Rørosbanen]] og [[Sørlandsbanen]], og de fikk også sterk oppslutning i Nord-Norge. Enkelte steder valgte Arbeidsmandsforbundet å samarbeide lokalt, som ved [[Fosdalen gruver]] der det var et felles styre for Arbeidsmandsforbundet og LS, og i [[Haugesund]] der man hadde en felles blokade i [[1920]]. Fra sentralt hold i Arbeidsmandsforbundet ble ikke dette støtta, mens det fra NSFs side var nettopp slike lokale samarbeid man ønska. Det lokale initiativ er et ledende prinsipp for syndikalismen. Det var det enkelte LS som skulle styre sine aksjoner, mens NSF skulle ha melding slik at de kunne støtte lokalforeninga. Her var det altså ikke nødvendig med et sentralt vedtak for å gå til streik eller blokade, og hvis Arbeidsmandsforbundet var på samme linje var det NSFs praksis at man samarbeida.

Den [[13. april]] [[1940]], bare fire dager etter den tyske invasjonen, ble bladet ''[[Alarm]]'' stoppa av okkupasjonsmakta. I sitt siste nummer rakk de å komme med en oppfordring om å fortsette kampen mot nazismen. Redaktøren [[Carl O. Tangen]] var en av mange syndikalister som ble arrestert. Svært mange medlemmer engasjerte seg i motstandsarbeid og i forbudt faglig arbeid. NSF hadde ikke selvstendig arbeid under krigen, medlemmene gikk i stedet med i andre illegale arbeidergrupper.

Da steinindustrien i Østfold nærmest døde ut forsvant en av de sterkeste grupperingene i NSF, og rallernes tid i NSF var også over. Svenskene hadde i stor grad forlatt Norge i løpet av krigen; de fikk utreisepass og kunne komme seg ut av det okkuperte landet. I [[1951]] stoppet utgivelsene av ''Solidaritet''. I [[1957]] kom et nytt forsøk på å gi ut bladet, og det klarte seg fram til [[1960]] da det gikk inn for godt. I begynnelsen av [[1960-åra]] hadde forgubbingen i NSF kommet så langt at det bare var ett medlem under 70 år. Føderasjonens lokaler i [[Folketeaterbygningen]] ble betalt med innsamla pensjonspenger, hundre kroner i måneden. De ble forlatt rundt midten av 1960-åra, og det er mulig at det i den forbindelse ble gjort et vedtak om nedleggelse, i [[1964]] eller [[1965]]. Dette kan ha skjedd, men det er ikke dokumentert og man ser noe aktivitet etter dette. NSFs sekretær gjennom mange år, [[Zernikow Henriksen]], døde i [[1967]], og dermed var en viktig drivkraft borte. NSF hadde vært tilslutta Internasjonal Arbeider-Assosiasjon, og de internasjonale kontaktene ble vedlikeholdt i noen år til. I [[1968]] kom det invitasjon til SACs kongress i Sverige, men ingen reiste. I [[1973]] samlet noen medlemmer seg for å formelt oppløse NSF.