Orden

Orden er en betegnelse som brukes både om et et religiøst eller et verdslig fellesskap av mennesker som lever etter de samme regler og arbeider for et felles formål. Disse kan ha visse felles ytre tegn for sin tilhørighet, som klesdrakt eller bestemte ordenstegn.

Ordet orden (la.: «klasse», «stand») brukes også som betegnelse på de ytre ordenstegn som følger med utnevnelse til en verdslig orden.

Religiøse ordener

Religiøse ordener er organiserte sammenslutninger for det asketiske liv, og består av mennesker som lever etter et spesielt sett regler i tråd med sin religiøse overbevisning. Det mest relevante religiøse ordensvesenet i Norge, er det katolske. Her skiller det formelt mellom to kategorier: Ordener og kongregasjoner. Skillet er ofte vagt, og hva en sammenslutning defineres som avhenger oftest bare av hvilken formulering som er brukt i den pavelige godkjenningen. Generelt kan sies at alle de som ble stiftet før reformasjonen er ordener, mens flertallet av de som ble stiftet senere er kongregasjoner. I dagligtale omtales gjerne alle som ordener. En del bruker også ordet 'selskap' (latin societas) om sammenslutningen.

Ordener deles inn i to hovedgrupperinger etter hva slags type formål det har, og liv medlemmene lever:

Kontemplative: Medlemmene er i større eller mindre grad isolert fra omverdenen.
Apostoliske: Medlemmene driver utadrettet virksomhet.

Noen ordener, f.eks. Dominikanerordenen, har både kontemplative og apostoliske grener.

Klostere i Norge

Modell av Hovedøya kloster, etablert i 1147 av Cistercienserne abbed Philippus og 12 munker fra et kloster i Kirkstead i Lincolnshire i England

Utdypende artikkel: Kloster

Middelalderen

I norsk, historisk sammenheng er det særlig de katolske klostre fra middelalderen som har satt spor etteer seg, og de første kom allerede i første halvdel av 1100-tallet med beboere tilknyttet ordenene Benediktinerne, Cistercienserne og Augustinerkorherrene. Allerede i løpet av 1100-tallet skal det ha vært 17 klosteretableringer. Klostervesenet ble etter hvert ikke bare religiøse samfunn, men også store jordeiere og til tider viktige maktfaktorer. Klostrene sto også for en betydelig del av helsetilbudet og forskning/utdannelse i middelalderen.

De katolske klostrene ble nedlagt ved reformasjonen i 1537. Enkelte ble formelt oppløst noen først noen få år etter dette. I flere tilfeller fikk kommuniteten lov til å bli boende inntil den bokstavelig talt døde ut. Det var også noen som allerede før reformasjonen hadde blitt overdratt til verdslige krefter.

Nyere tid

St. Elisabethsøstrene i hagen ved St. Elisabeth Hospital i Harstad. En mønsterhage med mange sjeldne vekster, som ble omhyggelig stelt av søstrene.

Foto: Seve/Harstad Tidende (1980).

Vikarierende sogneprest i St. Olav domkirke inviterte St. Josephsøstrene til å etablere seg i Kristiania og de ankom i 1865. De drev først med undervisningsvirksomhet, senere etablerte de, som flere andre ordener i årene som skulle komme, en rekke sykehus rundt om i landet.

I nyere tid har det igjen kommet klosteretableringer i Norge, fra det første med Marias Minde fra 1901, tilknyttet St. Franciskus Xaveriussøstrene i Bergen, er det nå (2019) åtte kvinneklostre og to mannsklostre, i tillegg finnes det enkelte kommuniteter, der ordensmedlemmer lever sammen. Disse har ikke klostrenes struktur og varighet, men er mer som praktiske bofellesskap.

Fra 1976 var det en innledende periode med et kloster i Oslo, tilknyttet Den ortodokse kirke i Norge – Hellige Nikolai Menighet. Dette ble i 1985 opprettet på Sivesind i Vestre Toten og i 2000 flyttet dette til Skabland i Hurdal. Klosteret heter Hellige Trifon Skita og er et minikloster, middelveien mellom institusjonsklostrene og eremittilværelsen, og består av to munker.

I 1985 ble også Engen kloster opprettet. Dette er et lite, protestantisk diakonissekloster i Kolbu på Toten, hvor det har vært siden 1987. Klosteret tilhører ordenen Communauté des Diaconesses de Reuilly i Frankrike.

Ridderordener

I middelalderen oppsto det flere religiøse, geisterlige ridderordener, som var nært knyttet til det vanlige ordenslivet, ettersom medlemmene levde etter en regel og sto i kirkens tjeneste. Disse vokste seg særlig sterke i forbindelse med korstogene. De fremste var Tempelridderordenen, Johanitterordenen og Den tyske orden.

Norges eneste ridderordenskloster var et johanitterkloster ble oppettet i siste halvdel av 1100-tallet, Værne kloster i Rygge.

Verdslige ordener

Opprinnelsen til dagens verdslige ordensvesen er middelalderens geistelige ridderordener. Verdslig ordener er et samfunn eller selskap av spesielt utvalgte medlemmer, og ledes av en stormester som er landets statsoverhode eller annen person utnevnt av statsoverhodet. Verdslige ordener blir også kalt fortjenstorden eller ridderorden. Ordensmedlemmene blir opptatt som belønning for særlige fortjenester.

Mange ordener er delt inn i klasser, utfra en hovedinndeling med storkors, kommandør og ridder. De to siste kan hver bli delt i to, som henholdsvis storoffiser/kommandør med stjerne på nivået over kommandør, og offiser/ridder av første klasse over ridder.

Ordensmedlemmene bærer sine ordenstegn vanligvis kun til gallaantrekk, og da helst ved formelle anledninger som statsbesøk. Ordensstegnene er i ordensbånd, hvor storkors bæres ved hoften i bredt bånd over skulderen, kommandørkors om halsen, ridderkors på brystet. De høyere klasser bærer dessuten en ordensstjerne (krasjan) på brystet. Høyeste klasse kan også ofte bære ordenstegnet i en ordenskjede. Noen ordener har egne ordensdrakter som brukes ved høytidelige anledninger. På uniform bæres ofte ikke selve ordenstegnet, bare et ordensbånd på spenne, og til sivilt antrekk er ordensminiatyrer blitt vanlige.

I nyere tid er ordensvesenet helt eller delvis avskaffet, blant annet gjennom at det ikke deles ut til andets borgere. For eksempel bestemte Sveriges rikdag gjennom den svenske ordensreformen fra 1975, å avskaffe de kongelige ordenene som statlig belønningssystem.

Norge