Otto Nielsen

Otto Nielsen.

Foto: Rigmor Dahl Delphin (1964)

Otto Nielsen er hedret med en grønnmalt benk (ses til venstre) i en minnelund ved NRK-huset på Marienlyst i Oslo, sammen med Erik Bye (byste, bak) og Alf Prøysen ("steinrøisa neri bakken", til høyre).

Foto: Stig Rune Pedersen (2013)

Otto Louis Nielsen (født 19. juni 1909 i Trondheim, død 9. oktober 1982 i Oslo) var sanger, forfatter, komponist og kringkastingsmann. Han var sønn av «glasmagersvend» Karl Otto Severin Nielsen og husmor Anna Louise Kaspersen Berg. I Folketellingen 1910 er familiens adresse angitt som Nonnegate 24 i Trondheim. Otto Nielsen var første gang gift med danser og koreograf Elsa Emilie Ramberg og andre gang med sykepleier Aslaug Josefine Becker Fossum.

Han viste tidlig et mangesidig talent som forfatter og aktør i skolerevyer. Som student ved arkitektlinjen på NTH 1930–1933 var Otto først og fremst opptatt av å skrive og medvirke i revyene. Det ble aldri til at han tok eksamen. Revyen Mammon-Ra fra 1930 ble så populær at det ble gjestespill i Oslo. Fra 1930 var Otto og søsteren Gerd programledere for Barnetimen i Trøndelag kringkaster, hvor Otto og komponisten Harald Haugen skrev Norges første radio-operette, Postboks 39. Både denne og barneoperetten Den sorte Klo ble oppført på Trondhjems Teater. Han skrev også barneoperetten Spilledåsen.

I 1934 platedebuterte Gerd og Otto med «Et luftslott på månen» på merket His Master's Voice. Den var skrevet av Otto og ble en nasjonal slager. Søskenparet var blant de første norske artistene som spesialsydde sangen for mikrofon og grammofon, med et mer intimt musikalsk uttrykk enn det som måtte til på scenen. De var begge aktive i Oslo fra 1934, med NRK som hovedbase, og opptrådte hyppig til slutten av 1950-tallet. Ottos komposisjon «En grønnmalt benk» på merket Musica fra 1948 ble deres desidert største suksess, selv om Otto aldri likte den.

Nielsen betegnet selv sin innsats i illegalt arbeid under den andre verdenskrig som beskjeden, men satt på Grini fra 1943. I rom 8 i brakke 9 ble Grinikvartetten dannet. I 1944 fikk fangene lage en egen julekabaret, Leve friheten, med Otto Nielsen-viser som «Grinimarsjen», «Kjære lille Toril» og «Det har vi».

I de første etterkrigsårene hadde Nielsen fremdeles hovedbase i NRK, i tillegg til samarbeidet med Gerd. I NRK var Otto programleder, blant annet i sommerserien Feriemagasinet. Han var - sammen med Arild Feldborg - husdikter i de populære radioseriene Rundtomkring og Morokulien, som han skrev sketsjer og monologer til. Blant hans monologer kan man nevne I marinen med Arve Opsahl og Fiskeribølgen med Rolf Just Nilsen. Han bidro også med stoff til oslorevyene og skrev slagertekster for Jens Book-Jenssen, Inger Jacobsen, Sølvi Wang og Elisabeth Granneman.

Nielsen ble fast ansatt i NRK 1957, hvor han gjorde sin viktigste innsats som redaktør av magasinet Søndagsposten i 22 år. Nielsen bidro selv med en del viser, men skrev også tekster og melodier til andres arbeider, slik som tekstene til «Pappa'n til Tove Mette», «På ski», «Lille Jensen drar til Mandalay» og melodiene til «Julekveld i skogen» og «Du ska få en dag i mårå».

I 1975 ble soloalbumet Hajnnhojnn i bajnn og 13 andre trønderviser utgitt og Nielsen mottok Spellemannprisens hederspris, fulgt av revyverdenens Leonardstatuett i 1979, da han ble pensjonist. I 1982 sang han og Gerd inn sine mest kjente viser på LP-platen Svanesang i stereo, men han fikk aldri sett premieren på Trøndelag Teaters kabaret Lille store Otto samme år. Han døde brått noen dager senere.

Svend Erik Løken Larsen beskriver Otto Nielsen slik i Norsk biografisk leksikon:

Både som solist og i duoen Gerd og Otto, med søsteren Gerd Nielsen (senere Røstad, 1917–97), var Otto Nielsen en sentral aktør innen musikalsk underholdning i fem årtier fra 1930-årene. Mange av hans monologer, sangtekster og melodier er folkeeie. Som redaktør av NRKs Søndagsposten var han en av kulturlivets viktige bakmenn.

Otto Nielsen er hedret med en grønnmalt benk i en minnelund ved NRK-huset på Marienlyst i Oslo, der også Erik Bye (byste) og Alf Prøysen (med "steinrøisa neri bakken") er minnet.

Kilder

• Otto Nielsen i Norsk biografisk leksikon