Grini fangeleir

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Grini (tysk fangeleir))
Hopp til navigering Hopp til søk
Siste appell før frigivelse 8. mai 1945. Bildet er nok tatt fra fjerde etasje i den originale fengselsbygningen mot nordvest og den store appellplassen. Den tverrstilte brakka helt til høyre i bildet er Magasinet, brakka langsmed appellplassen er kjøkkenbrakka, og den parallelle og noe mindre bak denne er en vaskebrakke. Brakka ved enden av appellplassen er kantinebrakka, de øvrige brakkene er fangebrakker. Tre av vakttårnene sees i bakgrunnen. Åsen i bakgrunnen er Brunkollen.
Foto: Fanny Wikborg/Oslo Museum (1945).
Kart over leirområdet med situasjonen ved krigens slutt. Leiren var hele tiden i utvikling, i takt med det økende fangeantallet. Den opprinnelige fengselsbygningen og den mindre isolatavdelingen (i leirtiden kalt «Tubben») er murbygninger og merket med svart.
Foto: fra Griniboken, bind I, side 165

Grini fangeleir (ty:, Gefangenlager Grini, brukt av ledelsen på dokumenter og skriv under krigen, i senere litteratur Polizeihäftlingslager Grini) var den største tyske fangeleiren i Norge under andre verdenskrig. Leiren er ikke oppført på grunnen til den nærliggende gården Grini, men på plassene Nedre og Øvre Ilen under Nordby gård i Østre Bærum. Anlegget var opprinnelig tiltenkt som kvinnefengsel, men ble fra 1940 tatt i bruk som interneringsleir for norske offiserer, senere som fangeleir for politiske fanger og kriminelle som en av fire Sipo og SD-leire, sammen med Krøkebærsletta, Falstad og Espeland. Som Sipo/SD-leir var øverstkommanderende for disse sjefen for Sipo og SD i Norge, Heinrich Fehlis

Forhistorie

Staten eksproprierte i 1930-årene begge Ilenplassene for oppføring av et nytt kvinnefengsel kalt Grini, trolig med navn etter «Grini hjem for voksne kvinner som hadde stelt sig galt» på gården Grini i Vestre Bærum. 16. september 1938 meldte Aftenposten at entreprenørfirmaet Brødrene Vister hadde fått oppdraget med å bygge kvinnefengelset, og at dette skulle ta et år. Anlegget skulle bestå av en bygning på fire etasjer med plass til 60 innsatte, samt en mindre bygning 60 meter fra hovedbygningen som skulle være isolat med ni celler.

Et år senere ble det meldt om at anlegget snart var ferdig, i fire etasjer med en grunnflate på 1000 m², betydelig utvidet med plass til 100 innsatte i store, lyse rom uten gitter, gymnastikksal, dusjrom i hvert ende, skolekjøkken, kirke og forsamlingslokale. I kjelleren var det sentralvarmeanlegg, kjøkken med tre dampkjeler på 150 liter hver, kjølerom, vaskeri og desinfeksjonssrom. De tre nederste etasjene hadde celler i sideflløyene, på hver side av en midtgang. Disse målte 3X2,6 meter og hadde innlagt kaldt vann. Hver fløy hadde også et eller to større rom, toalttrom og skyllerom. Midtfløyen hadde større rom, beregnet på kontorer, legekontor, sykestuer etc. Disse ble senere tatt i bruk som rom for vaktmannskapene,som personalkontor for administering av fanger og som kalfaktori (matfordeling]. Dette skulle ferdigstilles og klar til innflytting i mars/april 1940.

Allerede den 24. april 1940 ble Grini tatt i bruk som krigsfangeleir for rundt 700 fanger, og etter felttoget i 1940 brukte tyskerne Grini som interneringsleir for norske offisersfanger. Etter at disse ble løslatt i juni samme sommer, ble bygningsmassen brukt til innlosjering av Wehrmacht-soldater det neste året.

Fangeleir

Åpningen som sivil fangeleir skjedde 12. juni 1941, da 115 fanger ble overført fra Åneby fangeleir som da ble lagt ned. Grini fangeleir ble den største leiren i Norge.

I det første krigsåret var formålet med leiren kortvarige interneringer. Fra 1941 ble leiren hovedsakelig brukt for oppbevaring av politiske fanger brakt inn fra hele landet.

Fra april 1942 ble kommandospråket i leiren tysk.

Ledelse

Den tyske ledelsen av leiren varierte i størrelse og var på det meste rundt 15 personer. Disse var med noen unntak tilknyttet SS/SD.

I tillegg hadde leiren en vaktstyrke på inntil 80 menige Wehrmacht-soldater. Disse var ikke alltid så nidkjære i tjenesten, særlig når de fulgte med på arbeidskommandoer utenfor leiren, eller på andre måter var utenfor ledelsen oppmerksomhet og synlighet.

Kommandant Alfred Zeidler i fangenskap, kamuflert som obergefreiter (korporal) i Luftwaffe.
Foto: Militærhistorisk samling - Gausdal (1945).
Kommandant
  • SS-Obersturmführer Hermann Koch, med kallenavnet «Stormfyrsten» blant fangene. Hadde vært kommandant på Åneby og fulgte med ved overføringen og tjenestegjorde på Grini fram til sommeren 1942.
  • SS-Hauptsturmführer Alfred Zeidler fra sommeren 1942 og resten av krigen. Han ble under rettsoppgjøret dømt til livsvarig fengsel, løslatt og utvist i 1953. På grunn av et betydelig alkoholmisbruk mens han tjenestegjorde på Grini fikk han kallenavnet «Stormfylla» blant fangene.
Julius Denzer, sittende på steinbalustraden bygget av fangere foran kommandantboligen.
Foto: Griniboken, bind I, side 135
Schutzhaftlagerführer (nestkommanderende, daglig leder)
  • SS-Untersturmführer Julius Denzer, med kallenavn «Sirkusdirektøren» på grunn av sine jålete antrekk og framtoning, kom til Grini 26. april 1942, og ble nestkommanderende da Zeidler ble kommandant. Forlot Grini i august 1944 og ble kommandant for Krøkebærsletta fangeleir. Gjemte seg bort ved frigjøringen og kom seg til Tyskland, hvor han i 1947 ble gjenkjent av to tidligere Grinifanger da han var trafikkbetjent i Northeim i Niedersachsen. Ble da dømt til 15 års tvangsarbeid.
Kvinneavdelingen
  • Gefängnisoberwachtmeisterin, frau Schmidt, fikk umiddelbart kallenavnet «Messerschmidt» avløst allerede 22. juli 1941,
  • Gefängnisoberwachtmeisterin Amanda Freyer, ikke partimedlem eller SS/SD, fra 22. juli 1941 og resten av krigen
    • Polizeigefängnisoberwachtmeisterin Frieda Funke, ikke partimedlem eller SS/SD, fra 22. juli 1941 og resten av krigen
    • Polizeigefängnisoberwachtmeisterin Frieda Köhler, ikke partimedlem eller SS/SD, fra 20. oktober 1943 og resten av krigen
Aufnahme
  • Oberwachtmeister (tilsvarende SS-Hauptscharführer) Richard Pohl, partimedlem fra 1938, kom til Grini 1. april 1943, forflyttet til Møllergata 19 mot slutten av krigen.
Verwaltung
  • SS-Scharführer Johan Kiel, ansvarlig for forpleining, partimedlem fra 1937, kom til Grini august 1942 og krigen ut.
  • SS-Unterscharführer Wilhelm Hansen, ansvarlig for verkstedene, partimedlem fra 1933, kom til Grini i mai 1943 og krigen ut.
Arbeidsformidling og arbeidskommandoer
  • SS-Oberscharführer Wilhelm Heilmann, ikke partimedlem, kom til Grini i august 1942 og var der resten av krigen.
Bauleitung «Bau»
  • Oberwachtmeister (tilsvarende SS-Hauptscharführer) Fritz Janssen, utdannet bygningstekniker, partimedlem fra 1937, kom til Grini allerede i 1940.
Gårdsbruket
  • Inspektør Dziembowski, ikke partimedlem eller SS/SD, kallenavn «Bestefar», fram til våren 1944.
  • SS-Scharführer Heinrich Wolf, kom til Grini i desember 1942 som assistent for Dziembowski, overlot som leder våren 1944, strengere styre.
Overoppsyn med fangene i leiren
  • SS-Unterscharführer, senere SS-Scharführer Kurt Walter Kuntze. Partimedlem fra 1931, SS fra 1933. Kom til Grini 3. mai 1942, slags leirinspektør fra høsten 1943. Dømt til livsvarig tvangsarbeid.
Oppsyn med fangene i fengselsbygningen
  • Polizeigefängnisoberwachtmeister Alfred Tröger, partimedlem fra 1933, kom til Grini i 1943 og resten av krigen. Hadde rykte for å være human mot fangene, dette gjaldt også fangevokteren Oberwachtmeister Herman Scherfschen.

Utvidelse 1941/1942

Arbeidet med det elektriske gjerdet og vakttårnene ble påbegynt sommeren 1942.
Foto: Bærum bibliotek (1945).

Fengselsbygningen og anlegget fra før krigen var beregnet på 100 innsatte, men utover sommeren og høsten 1941 økte antallet til nærmere 400 hundre. Dette medførte behov for både utvidelse av det fysiske anlegget, men også selve organiseringen av leirens drift måtte endres.

Denne utvidelsen gjorde at fengselsanleggets preg både i ytre form og i arbeidsform i stor grad gikk over fra et fengselspreg til en fangeleir, selvom den opprinnelige fengselsbygningen fortsatt spilte en viktig rolle, ikke minst etter hvert som også brakkeleiren ble overfylt.

Bygningsmassen

Rinnan som fange på Grini, bildet tatt i skogen i nærheten. De to hvite stripene på hans venstre erme viser at han var vorarbeiter (arbeidsleder).
Foto: fra Griniboken, bind I, side 65 (høsten 1941).

Arkitekt Frode Rinnan var blant de innsatte, og han var leiirens arkitekt omtrent fra starten. Den første tiden ble han involvert i alt fra reising av flaggstenger, parkanlegg, gartneri og drivhus, samt også planer som større driftsbygninger til gårdsbruket, samt trappeanlegg, forstøtningsmurer og hageanlegg til kommandantboligen.

I oktober 1941 forela Koch tegninger og planene for Sachsenhausen og Dachau og satte Rinnan til å tilpasse denne strukturen til Grini. Grinis eget arkitektkontor ble supplert med Odd Nansen da han ankom leiren 16. januar 1942 som såkalt «kongegissel», folk som SD antok var venner av kongefamilien.

Da byggearbeidene ble påbegynt ble Rinnan ble byggeleder for oppføring av brakkeleiren. Dette arbeidet tok sin tid og de første brakkene var klare til innflytting først i april 1942. Samme dag de første flyttet inn, 18. april 1942 ble Rinnan satt i isolasjon for å bli sendt til Sachsenhausen. Nansen overtok da som leder av leirens eget arkitektkontor til han også ble sendt til Sachsenhausen sammen med blant andre Rinnan 30. september 1943, hvor de ble sittende resten av krigen.

Brakkene hadde køyelass til 148 fanger, men etter hvert som leiren ble overfylt, kunne det være så mange som 400, og i blant hele 500 fanger på en brakke. Da måtet det dels soves på skift mens det lå folk på alt gulvareal og på bordene.

Selv utvidelsen av fangebrakkene og tilhørende bygninger var i hovedsak fullført i juni 1942. Samme sommer startet også byggingen av de første drivhusene, samt det indre elektriske gjerdet og vakttårnene.

Organisasjonsstruktur

Fangene selv foreslo en organisasjonsstruktur som tyskerne hadde benyttet siden konsentrasjonsleirene ble åpnet i 1933. Denne bygget på en «personalsjef» som hadde den høyeste stillingen blant fangene, og denne sto for all arbeidsformidling og fordeling av arbeidsoppgavene og var et bindeledd mellom fangene og leirledelsen når det gjaldt utnevnelse av arbeidsformenn, brakkesjefer og andre tilltsvalgte blant fangene. Den første personalsjefen ble utnevnt like før jul i 1941 og var medeier og styreformann i varemagasinet Strøm & Strøm Erling Steen (1891–1961), senere president i Norges Røde Kors 1947–1957. Steen ble avsatt i oktober 1942 da det ble avslørt en smuglerrute inn i leiren, og han og fire andre havnet på celle. Den siste personalsjefen var skipsreder Alf Goward Olsen fra Stavanger, og satt i denne rollen fra januar 1944 og resten av krigen.

Brakkesjefene (gangsjefer før brakkene kom) var nivået under personalsjefen og disse hadde en nestkommanderende (kalt kalfaktor) som blant annet var ansvarlig for all matfordeling. På det enkelte rom var det også en tillitsvalgt som hadde ansvaret for ro og orden, samt matfordelingen.

Utenfor brakkene var det den enkelte arbeidslederen som sto under personalsjefen. Antallet og størrelsen på arbeidskommandoen varierte med de oppgavene som skulle løses. Selv om forslag til tillitsvalgte ofte kom fra fangene selv, var det alltid leirledelsen som hadde det siste ordet.

Siden det illegale arbeidet ble større, hvor særlig senere professor Thomas Christian Wyller (1922–2012) hadde en sentral rolle, ble det viktig å få inn personer i disse posisjonene som skjønte hvilken rolle de skulle spille. Særlig fordi det blant de innsatte både var kriminelle, folk med nazisympatier og regelrette spioner.

Fangedrakter

Den første tiden var ikke leiren forsynt med fangedrakter, og de innsatte gikk i sine egne, sivile klær. Men etter en rømning hvor fangen Egil Robr ble borte etter at alle fangene hadde blitt sendt til skogs for bærsanking 27. juli 1941, ble det fortgang i en uniformering av fangene. Gardens depot ble tømt i august og sendt til leiren, hvor alle distinksjoner, merker og bånd fjernet og disse uniformene ble lagt til grunn for leirens fangedrakter. Gardens uniformer ble etter hvert supplert med andre drakter sydd i samme stil.

Draktene ble utstyrt distinksjoner i form av striper som viste stilling i leiren og symboler som viste fangenes nasjonalitet og type fange. Disse symbolene var også påsydd på ryggen. De jødiske fangene hadde gul stjerne. De utenlandske fangene hadde en stor hvit bokstav på ryggen, for eksempel en F (Frankrike), S (Sovjetunionen), B (Belgia), P (Polen), J (Jugoslavia).

Det ble da også innført hilseplikt for andre fangene for sine medfanger som hadde striper på drakten.

Sent på høsten 1944 begynte leiren å gå tom for nødvendige forpleiningsartikler, herunder fangedrakter. Nye innsatte måtte bruke sivilt tøy, men fikk sendre brev hjem og be om at det de manglet, ble sendt til dem.

Enheter

Denne bygningen lå av adkomsten og huset «Formidlingen» i første etasje og leirkommandanten som hadde sitt kontor i andre etasje. Idag Grinimuseet.
Foto: Siri Johannessen (2016).

Aufnahme/Vermittlung

Aufnahme («Respesjon») og Vermittlung («Formidlingen», av fangene kalt «Forviklingen») var alle nyankommeres første møte med leiren, hvor de ble registert og fratatt eventuelle verdisaker av tyske tjenestemenn.

Det var hit de besøkende kom, og dette var også stedet hvor fanger som skulle til Victoria Terrasse eller andre steder ble hentet og levert.

Mottakelsen

Etter registering ble de nye fangene sendt videre i Mottakelsen, drevet av fangene selv, og en helt annen stemning enn på den tyskdominerte Aufnahme. Mottakelsen lå inne på området, og fra begynnelsen av 1943 fikk denne avdelingen en egen brakke, nr. 15. Her ble de tildelt seng og fikk en første innføring i leirlivet og ble undersøkt av lege.

Sivilkammeret og Effektkammeret

Etter Mottakelsen gikk de nye fangene til Sivilkammeret, hvor de avleverte sitt sivile tøy og andre private gjenstander for oppbevaring, og deretter til Effektkammeret som var ansvarlig for fangedrakter, sengetøy og annet som de innsatte trengte, og de nyankomne fikk tildelt dette.

Verwaltung

Verwaltung («Forvaltningen») viktigste oppgave var å sørge for fangenes forpleining. I tillegg var den ansvarlig for fangenes boligforhold, Sykeavdelingen, verkstedene, gartneriet og etter hvert også kantina. I samarbeid med de norske fangene som arbeidet i avdelingen ble det levert, smuglet inn, mer mat til fangene enn hva som faktisk ble bestilt. Blant disse firmaene var Gimle Kull & Vedbolag (smuglet inn mat og brev i sekker med generatorknott, Norske Meieriers Eksportlag (doblet leveringen av margarin), Baker Hansen (leverte tyngre brød enn bestilt), Fellesslakteriet og fiskehandler Erling Moe.

Bauleitung

Bauleitung, eller bare «Bau» var den største arbeidsplassen i leiren. Den hadde ansvaret for alle byggearbeidene i leiren, og avdelingen var også ansvarlig for Steinbruddet som lå ti minutter gange fra leiren hvor det ble hentet stein til byggearbeidene,

Alle fangene som var tilknyttet BAU hadde en stor B påsydd høyre arm, og ledelseshierakiret blant fangene var større, med en generalvorarbeiter med fire striper, bauleiter med tre, og vorarbeiter med to.

Traven

Traven eller Travkommandoen var en spesiell straffekolonne leder av SS-Unterscharführer Kurt Walter Kuntze og som eksisterte fra 9. april til 27. juni 1942. Den ble gjenoppprettet høsten 1943, igjen med Kuntze som leder, nå avansert til SS-Scharführer.

Den var for vanskeliglige og spesielt uønskede fanger som måtte arbeide ekstra hardt, og all forflytning måtte skje i form av løping i travtempo. Alle jødiske fanger ble plassert i denne, men også andre fanger, men det kan se ut som at det var litt tilfeldig hvem som havnet her.

Fallskjermen

Fra «Fallskjermen»
Foto: fra Griniboka, bind I, side 31
Den orginale fengselsbygningen idag, som Ila fengsel og forvaringsanstalt. Eksteriørmessig er ikke bygningen endret så mye, men omgivelsene. I fløyen til høyre lå «Fallskjermen» i øverste etasje, med «Haft» i etasjene under, til venstre var Kvinneavdelingen.
Foto: Siri Johannessen (2016).

«Fallskjermen» var en spesialcelle for død- og tukthusdømte fanger. Den var i bruk fra 5. november 1942 til 23. september 1944 og lå i en sal øverste etasje i midtfløyen i fengselsbygningen, opprinnelig bygget som en gymnastikksal. Her var det så høyt under taket at salen ble utstyrt med køyesanger i fire etasjer. Den var på rundt 70 m² og antall beboere økte på fem uker i 1943 fra 40 til 70 fanger.

De tukthusdømte ventet på transport til Tyskland, noe som normalt fant sted innen to måneder etter ankomsten. Også andre fanger som skulle overføres til Tyskland kunne havne på Fallskjermen. Cella ble også brukt til avsoning av disiplinærstraffer og til enkelte fanger som satt på Grini uten dom. Da Fallskjermen ble nedlagt ble den overlatt til kvinneavdelingen. De mannlige fangene som satt der ble overført til Haft, isolatavdelingen.

Haft

Både kvinne- og mannsavdelingen hadde spesielle straffeceller for fanger kunne sitte isolert i opptil flere år. Disse ble kalt «Haft», som betyr fengsling. Fra 20. februar 1942 be Haft opprettet som en egen avdeling, og tre måneder etter, i mai fikk også kvinnene sin Haftavdeling.

Dette var i utgangspunktet eneceller, men etter hvert som leiren ble overbefolket, ble det vanlig med både tre og fire fanger på hver celle.

De som ble satt på Haft var folk som var til forhør, og som en ikke ønsket skulle være blant de andre fangene. Et mindretall var Grinifanger som hadde forbrudt seg mot leirregklementet, Mange av de innsatte på Haft var involvert i mange og større saker og som ikke hadde fått sakene avgjort ennå.

Etter en stund overtok tok Haft cellene som var i første, andre og tredje etasje på den høyre (nordre) siden i den opprinnelige fengselsbygningen. Cellevinduene hadde da fått stålgitter. Selvom formålet var isolasjon, utviklet fangene et kommunikasjonssystem med hverandre og leirlivet utenfor.

Frauenabteilung

Skilt over dør som gikk inn til Kvinneavdelingen i den oppprinnelige fengselsbygningen. Tross iherdige forsøk på å unngå kontakt mellom de mannlige og kvinnelige fanger, ble det en viss kontakt, ved utlevering av tøy, med fingerspråk på avstand, og noen sjeldne tilfeller av noen unge menn som klarte å snike seg inn.
Foto: fra Griniboken, bind I, side 321

Kvinneavdelingen lå i den vestre (søndre) siden av den opprinnelige fengselsbygningen med luftegård inngjerde og adskilt fra mennenes leir med et høyt plankegjerde. De første 24 fangene ble overført fra Mållergata 19. Våren 1944 var det rundt 440 kvinnelige fanger, og Kvinneavdelingen ble dasupplert med to mindre brakker i luftegården, slik at denne da ble en trang luftegård langsmed denne delen av fengselsbygningen.

Kvinneavdelingen var organisert på samme måte som mannsleiren, med en egen personalsjef, den første var journalist Margrete Aamot som etter krigen ble gift med en annen Grinifange, Arnulf Øverland. Aamodt var persjonalsjef fram til hun ble sendt til Tyskland 22. mai 1943, deretter var arkitekt Ina Danielsen, senere Ina Backer personalsjef for kvinnene resten av krigen.

Kvinnenes soningsforhold var på mange måter vanskeligere enn for en vanlig mannlig fange. De hadde en langt mindre bevegelsesfrihet og var innelåst store deler av døgnet. Mens mange mannlige fanger kunne ha ulige typer innendørs og utendørs arbeid, også utenfor leirområdet som ofte medførte et mer avslappet vaktforhold, muligheter for smugling av varer og treff av ektefeller m.m., var kvinnenes hovedsakelig henvist til å vaske og reparere mennenes arbeidstøy, og dette arbeidet foregikk for det meste nede i den fuktige vaskekjelleren i fengselsbygningen. Slik ble også kommunikasjonen med omverdenen langt dårligere for dem.

Det var ikke så ofte mennene fikk levere inn og hente sitt vasketøy, men det var en del ektepar som satt på Grini, og når ektemannen skulle hente sitt tøy, ble det ofte sørget for, på en diskret måte, at hustruen var til stede ved overleveringen. Selv om det ikke ble anledning til å veksle så mange ord, var dette et høydepunkt for den begge.

Da den første kvinnebrakka ble tatt i bruk våren 1944, og samme høst ble også forsamlingsrommet, «kirken», som lå som et tilbygg på vestsiden av fengselsbygningen, og med inngang fra første etasje fra denne, tatt i bruk og innredet med køyesenger til 84 fanger, og dette gjorde at det noe bedre plass, men fortsatt mye trangere og med midre frihet enn hos mennene.

Også på Kvinneavdelingen var det sosialt sett en svært sammensatt forsamling av fanger, og innslaget av prostituerte preget miljøet og bidro også til en ganske røff tone, både verbalt og slosskamper var ikke uvanlig.

De gule

2. november 1943 ble det innført en ny fangekategori, for fanger hvor tyskerne av en eller annnen grunn skulle være underlagt særlige sikkerhetsbestemmelser. Dette var en kategori mellom å sitte på Haft og en vanlig fange.

De fikk ikke lov til å sende brev, eller motta bev eller pakker, fikk ikke lov til å handle i kantinen eller være utenfor det indre gjerdet. Dette medførte at de var avskåret fra mange attraktive arbeidskommandoer som Gårdsbruket og gartneriet.

Rundt 100 fanger ble plukket ut til denne kategorien, og de ble merket med en gul trekant på brystet og på ryggen og plassert i brakke 2, senere også på brakke 1.

Gårdsbruket

Begge de to brukene Øvre og Nedre Ilen, som begge lå innenfor leirens ytre gjerde, ble tatt ibruk som gårdsbruk og matforsyning for leiren, med store jorder og drivhus, både oppdyrkning og husdyrhold. Byggingen av drivhusene ble påbegynt sommeren 1942.

Etter hvert som leiren vokste, ble også nabogården Nordli langs Griniveien rekvirert i juni 1942, og det ble bygget vei fra leiren til Nordli, med bru over Østernbekken. Også jorder fra de andre nabogårdene Nordby og Haga ble også rekvirert, tilsammen utgjorde denne utvidelsen rundt 450 dekar.

Nordli gård var i ganske dårlig forfatning, og det ble satt igang en omfattende oppussing av hovedhuset og noen av driftsbygningene. Da dette ble i orden, flyttet den tyske sjefen og seks fanger inn på gården. Fangene bodde på et eget rom på låven og hadde det svært fritt.

Både vei/brubyggingen, samt dyrkingen på gårdsbrukene ble utført av de innsatte i ulike arbeidskommandoer.

Store deler av de etter hvert gode grønnsaksavlingene ble sendt ut av leiren til andre tyske styrker, men en del kom også fangene til gode. I 1943 ble det sendt ut 3000 kilo tomat og 4000 kilo agurker ut av leiren, mens det tilsvarende ble igjen til fangene.

De ble også i smug dyrket tobakk som ble tørket på den nedre gården for fangene.

Arbeid på Gårdsbruket med gartneriet var regnet som en av de beste arbeidsplassene for fangene og disse ble kalt for «landadelen» av de andre fangene. Sommeren 1944 var 500 fanger avgitt til dette, langt mer enn det fatiske behovet

Ungdomsavdelingen

Brakkeleiren sett mot nordøst med fengselsbygningen i bakgrunnen. Ungdommene i Ungdomsavdelingen bodde i brakke 13, midt på bildet. Gavlen til venstre er brakke 12 og brakka til høyre er brakke 16.

De første året ble de yngste fangene, fra helt ned i 13–14 års alderen, behandlet på lik linje med de andre fangene.

Sommeren 1942 ble flere unge gutter satt inn på Fallskjermen på Grini, hovedsakelig fordi de hadde arbeidet med og distribuert illegale aviser og kom fra Bredtveit fangeleir. På denne tiden hadde også matmangelen rammet hele landet, også fangeleiren. Matmangelen og forståelsen for hvordan man skulle håndtere leirlivet var vanskeligere å takle for de yngste, som i vekstalderen hadde et større matbehov. Fangetilværelsen er dårlig bidrag til oppedragelsen og utviklingen for de unge.

Dette gjorde at leirledelsen forsto at de måtte ha spesielle tiltak mot de helt yngste, samtidig hadde de en tro på å kunne oppdra disse til å bli nasjonalsosialister.

Da leirledelsen skylte penger til Løvenskiold-Vækerø som hadde levert byggermaterialer, ble det avtalt at denne gjelden skulle betales i form av arbeid med luking m.m. på Fossum gård som er eid av Løvenskiold. Personalkontoret plukket ut de 12–13 yngste guttene på Fallskjermen til denne arbeidskommandoen, i tillegg fikk også sju eldre gutter være med, men disse passene rullerte blant de noe eldre guttene. Denne utekommandoen ble kalt Arbeitskommando Lövenskiold og ble en forløper til Ungdomsavdelingen.

Arbeidet på Fossum ga også en nødvendige tilgang på mer mat til de yngste, som de også smuglet med inn i leiren til de andre fangene. Da gårdsarbeidet ble avsluttet og arbeidskommandoen oppløst, ble også disse fangene overført fra Fallskjermen til brakkene. Etter hvert begynte det å utvikle seg tilløp til guttebander blant de unde guttene i leiren.

Etter et beøk i leiren i april 1943 av Josef Terboven og Kurt Daluege, sjef for Ordnungspolizei i Tyskland, det regulære tyske politiet. Like etter dette ble Jugendabteilung opprettet, 5. mai 1943. Det hadde siden det vellykkede tiltaket på Fossum gård sommeren før, kommet flere unge gutter i leiren og tilsammen 35 ungdommer under 18 år ble samlet på tre rom i brakke 13. De fikk et annet dagsprogram enn de vokse og noe mer mat. Programmet deres besto av eksersis, idrett og «ideologisk opplæring» under ledelse av den 23 år gamle tidligere frontkjemperen Erik Pedro de Riis Nagel som på denne tiden arbeidet som tolk og postsensor i leiren.

Brakkesjefen for brakke 13 var den populære Sverre Lislegaard, som hadde vært leder for den norske troppen til De olympiske leker i 1936, og også Birger Ruud bidro overfor de unge.

I slutten av januar 1944 ble det endringer, da ledelsen i Germanske SS Norge så dette som et sted for oppdragelse og rekruttering av villfaren ungdom. Ansvaret ble overtatt av SS-mennene Bjarne Karlsen og Odd Anker Olsen. Aldergrensen ble hevet fra 18 til 22 år, og alle mannlige fanger i aktuell alder ble vurdert om de var potensielle ungdomsmedlemmer, og 119 fanger ble plukket ut og de flyttet inn på brakke 4.

I begynnelsen var det en god stemning mellom fangene og SS-mennene, men dette snudde etterhvert. For å unngå påvirkning fra de eldre fangene, ble medlemmene merket med en J på fangedrakten og ingen fanger over 22 år fikk komme på brakke 4. Disiplinen ble hardere og arbeidsøktene besto mer av eksersis og politiske og militære fag. Da de to SS-mennene etter en stund ble kalt til annen tjeneste, falt verveforsøkene sammen og avdelingen gikk tilbake til slik det var før.

Utekommandoer

De fleste utekommandoene holdt til på det sentrale Østlandsområdet, og kunne være kortvarige. Ofte var det bra for fangene å bli sendt på utekommandoer, vaktholdet kunne være mindre strengt, det var større muligheter for kontakter med befolkningen utenfor, tilgang på mer mat og en pause fra leirlivet.

De fleste utekommandoene kom sent i krigen da leiren ble overfylt og det ikke var køyeplass til alle.

Utekommando Sted Tidsrom Antall Arbeid
Kvænangenkommandoen Veiskaret fangeleir, Kvænangen 4. august til 22. november 1942 Rundt 400 Bygging av seks km langt snøoverbygg i tre over riksvei 50 (fra 1965 E6)
Veidal fangeleir, Kvænangen
Kongsvingerkommandoen Kongsvinger festning 4. mai 1943–ut krigen 15–20 fanger som rullerte, tilsammen 80–100 fanger Vedhugst, skrelle poteter, stelle husdyr på SS-skolen til Germanske SS Norge
Bardufosskommandoen Bardufoss fangeleir 16. mars 1944–ut krigen Rundt 650 fanger Utvidelse av flyplassen
Fornebukommandoen Fornebu fangeleir, Oksenøya 29. mars 1944–ut krigen Opptil 500 fanger Underlagt Luftwaffe. Arbeid på Fornebu flyplass
Nordhaug gård 3. april-31. august 1944 Rundt 100 fanger, dagpendlet fra leiren «Pendlerkommandoen», bygging av våpendeponi for Luftwaffe mens ventet på utvidelse av Fornebu fangeleir
Furulundkommandoen Festung Furulund Høsten 1944–ut krigen 160 fanger Bygging av kommandosentral for Sipo og SD, flyttet inn i februar 1945
Ljanskollen leir Fiskevollbukta 26. oktober 1944–ut krigen 250 fanger fra Fornebukommandoen Bygging av drivstofflager og pumpestasjon i fjellet
Fannremkommandoen Fannrem 28. oktober 1944–ut krigen 216 fanger Bygge ut og forsterke Thamshavnbanen
Sandvika Baukommando Valler skole 9. desember 1944–ut krigen 45 fanger, fra 10. mars 30 fanger Bygging av lager for 3000 mann, fra mars også for proviant
Mysen Momarken travbane 13. mars 1945–ut krigen Rundt 400 fanger Bygging av SS-Sonderlager Mysen, Norges eneste konsentrasjonsleir

Av kortvarige utekommandoer var for eksempel opprydding etter Aula-brannen i november 1943, etter Filipstadeksplosjonen 19. desember samme år og etter bombingen av Victoria terrasse 31. desember 1944

Utenfor Oslo-området beholdt fangene sine fangenumre og fangedrakt fra Grini, men var under de lokale myndigheters kommando og ansvar. Victoria Terrasse, hvor Gestapo hadde sitt hovedkvarter, ble også brukt som utekommando for Grini.

Fanger

Det kom inn fanger fra brede lag av folket til Grini; her satt blant andre professorer, vitenskapsfolk, idrettsfolk, politikere, kunstnere, kirkeledere og grenseloser som var involvert i å hjelpe flyktninger til Sverige og Storbritannia.

Fra 1941 og fram til freden i 1945 ble totalt benyttet 19 788 fangenumre, men dette er ikke en nøyaktig indikasjon på hvor mange som var innsatt i løpet av krigen. Noen fanger fikk ikke nummer, totalt kan dette dreie seg om rundt 180 kvinner og menn, mens andre, som ble satt inn flere ganger, fikk nytt nummer hver gang,

Tilsammen 786 grinifanger døde under krigen, enten mens de satt på Grini eller i forlengelsen av Grinioppholdet. Av de registerte innsatte ble 3402 deportert til fengsler og konsentrasjonsleire i Tyskland og tyskokkuperte områder.

På det meste, ved krigens slutt var det på Grini, inklusive utekommandoene over 5 400 innsatte, hvorav 600 kvinner. Flertallet var nordmenn, men også atten andre nasjoner var representert i løpet av krigsårene. Det utenlandske innslaget var med på å prege leiren, selv om disse aldri ble en stor gruppe, i mars 1945 var det 223, hvorav 82 fra Polen. Særlig polakkene fikk særlig dårlig behandling, som alle jøder fikk.

Etter hvert fungerte leiren også som et tradisjonelt fengsel for regulære kriminelle også ble plassert, blant disse var det også medlemmer og sympatisører av Nasjonal Samling eller Hirden. Disse kunne rapportere regelbrudd til leirledelsen og var en trussel mor det illegale arbeidet i leiren. Det ble også satt inn folk som skulle spionere på de andre fangene og fungere som angivere.

Samtidig som at antallet fanger økte utover mot slutten av 1943, ble samholdet mellom dem stadig svekket. Den enkelte søkte sammen med andre fanger med bakgrunn tilsvarende sin egen, det være seg alder, bosted og yrke. Det utviklet seg et visst fangearistokrati, med lang ansiennitet og kjennskap til systemene og særlig til å skaffe seg mer mat. I mars 1944 var det lite igjen av samholdet, og nye fanger ble overlatt til seg selv, blant annet uten ekstra mattilførsel.

I 1946 kom boka Norsk fangeleksikon: Grinifangene, der det er oversikt over alle man kjenner til som satt på Grini i løpet av okkupasjonsårene.

Noen av fangene var:

Henrettede fanger

Det er kjent at åtte fanger ble henrettet på Grini i 1944, av dem tre kvinner. Den 5. juli ble to fanger henrettet som hevnaksjon på likvideringen av lensmann Arthur Horgen og hustru, etter at Horgen i begynnelsen av mai 1944 hadde fått dem, sammen med sju andre, arrestert:

Den 21. juli 1944 ble seks fanger henrettet som hevnaksjon med 20. juli-attentatet mot Adolf Hitler i Wolfschanze:

I 1952 ble minnesmerker avduket på de to stedene henrettelsene fant sted (øvre og nedre rettersted), utført av Nic. Schiøll.

Frigjøringen

Allerede tidlig i 1944 begynte en del av fangene å diskutere hvordan en ordnet og rolig avvikling av leiren skulle foregå når frigjøringen endelig kom. Det ble blant annet utarbeidet en hemmelig liste på rundt 150 navn på fanger som ble ansett som tvilsomme og som ikke måtte slippes ut. Da freden endelig kom, hadde tyskerne allerede sluppet ut 80 av dem, men disse ble tidlig arrestert og sendt tilbake.

Også sikring av matforsyninger og en faktisk leirledelse måtte vre på plass umiddelbart, og i mars 1945 ble det etablert en komite som skulle trå inn som en midlertidig ledelse, med fylkesmann i Finnmark, Hans Gabrielsen som leder og videre bestående av sekretær Einar Gerhardsen, sekretær Gunnar Braathen, oberstløyntant Nils Bøckmann, skipskaptein Just Olsen, høyesterettsadvokat Ernst Fredrik Eckhoff, direktør Eugen Westblad, redaktør Jørgen Vogt og skipsreder og personalsjefen påå Grini, Alf Gowart Olsen. Jst Olsen og Eugen Westblad ble imidlertid løslatt før frigivelsen, og ble ersattat av Eyolf Berg-Olsen og lektor Haakon Holmboe.

Gjernnom ulovlig radiolytting visste overgangkomiteen utpå ettermiddagen 7. mai at Tyskland hadde kapitulert, og dette ble kjent for fangene, men livet måtte likevel gå videre ttil det forelå en offisiell erklæring. Personalsjef Gowart Olsen ble innkalt til kommandanten og det ble ringt til generalappell. Den svenske politimannen og sjef for de norske politistyrkene i Scverige, Harry Södermann hadde etter avtale med Heinrich Fehlis kommet til Oslo og ga den offisielle erklæringen, første til de mannlige fangene, og deretter på kvinneavdelingen.

Overgangskomiteen, kalt «Grini leirstyre» trådte i kraft og som første punkt ble alle fangene på Haft sluppet ut i leiren. Adskillelsen mellom Kvinneavdelingen og mennene ble opphevet. Komiteen måtte også forberede overføring av rundt 1000 av de tidigere fangene i Møllergata 19 og på Akershus festning for registering og løslatelse. Om kvelden ble det norske flagget heist på leiren flaggstang. Deretter ble de kvinnelige fangene sluppet ut av leiren, og den følgende morgenen hadde de fleste kvinnene forlatt leiren.

Allerede 7. mai om kvelden startet arrestasjon og fengslingskjennelse for de såkalte tvilsomme fangene fra den hemmelige listen.

På morgenappellen 8. mai ble orientert om prosessen for løslatelse av alle de mannlige fangene. Man kom fram til at de med lengst soningstid skulle løslates først. Representanter for Hjemmefronten mente samtlige fanger måtte i politiavhør før de kunne løslates, men dette ville forsinke løslatelsen for mye. Det ble i stedet organisert avhør i Universitetets aula når de løslatte fangene kom dit.

Dette skjedde først fra morgenen onsdag 9. mai da busser startet transporteringen av de tidligere fangene til Oslo sentrum. Denne transporten fortsatte neste dag, men nå også med nylig arresterte landssvikmistekte med tilbake. De første landssviksmistenkte hadde kommet allerede 8. mai og før alle de tidligere fangene var ute. De nyankomne ble satt inn i fengselsbygningen.

Utdypende artikkel: Ilebu fengsel

Grini fangeleir opphørte å eksistere fredag 11. mai kl 12:00, og anlegget gikk da over til å bli soningsanstalt for landssvikdømte, først kalt «Ihlen fangeleir», men fikk snart navnet Ilebu fengsel for landsvikdømte og etter at siste landsvikdømte ble løslatt i 1950 ble anlegget omdøpt i januar 1951 til Ila landsfengsel og sikringsanstalt, i dag Ila fengsel og forvaringsanstalt.

Gjenstander fra krigsårene er utstilt på Grinimuseet.

Galleri

Se også

Litteratur

Eksterne lenker


Koordinater: 59°57′12″ N 10°34′57″ Ø